Korona krever kutt i bensinsubsidier – en katastrofe for fattige

– Nå øker presset. Koronakrisen er blitt enda et argument for å kvitte seg med kostbare subsidier på bensin.

STORT PRESS: Bensinsubsidier i fattige land skal bort – men ikke i milliardstøtten til oljen i rike land, erkjenner Camilla Houeland.

– Dessverre er disse subsidiene det eneste sikre velferdsgodet for mange fattige mennesker i Sør, påpeker postdoktor i samfunnsgeografi, Camilla Houeland på Universitetet i Oslo.

Tiltak for å begrense smittespredningen gjør at verden bruker mindre olje enn før. I vår var oljeprisen i fritt fall, og bensinsubsidier ble kuttet uten at bensinprisene økte. Nå kryper bensinprisene sakte oppover igjen.   

"De som taper mest, er de som bidrar minst til verdens klimagassutslipp – de fattige forbrukerne i Sør."

Enorme subsidier

Ikke bare grønn energi koster. En studie fra Det internasjonale pengefondet (IMF) viser at subsidier av fossil industri utgjør hele 6,5 prosent av verdens samlete BNP. Studien etterlot liten tvil: All støtten hindrer verden i å nå klimamålene vedtatt i Paris. Oljehjelpen må kuttes kraftig.

Men presset på å redusere og avvikle subsidier, gjelder ikke alle like mye.

– Velstående land med mye olje og gode velferdsordninger fortsetter å subsidiere – ikke forbruk, men produksjon. I praksis kan det være i form av skattelettelser til oljeselskaper, som i Norge. I juni vedtok Stortinget en nærmest betingelsesløs krisepakke til oljeindustrien, bemerker forskeren.

Subsidier – en rettighet

Camilla Houeland har i mange år studert fagbevegelse og oljepolitikk, og publiserer i disse dager en vitenskapelig artikkel om den folkelige motstanden mot subsidiekutt i Nigeria, Sudan, Ghana og Zimbabwe. De tre første er oljeproduserende land. Alle preges av lav tillit til myndighetene.

– Folk betrakter billig bensin som en rettighet og en av få statlige goder – hvor ellers bare en liten elite ville profitert på oljerikdommene.  

Klima som argument

Den internasjonale debatten om bensinsubsidier har pågått lenge. Ønsket om å få bort såkalte ineffektive subsidier på bensin går tilbake til IMFs politikk fra 1980-årene. I 2009 ble klima bragt inn i debatten. 

– Uansett begrunnelse – det å fjerne subsidier rammer mest grupper med lav inntekt. Fagforeninger over hele verden har støttet krav om en mer rettferdig fordeling av inntekt og byrder. Protestene har begrenset avviklingen av subsidiene over hele verden, forteller Houeland.

Nå ser hun en nyliberal konsolidering i nord. Både venstresiden og miljøbevegelsen bruker klima som argument for å avvikle bensinsubsidiene. Når IMF under koronakrisen støtter land økonomisk, framhever organisasjonen igjen at landene bør fjerne bensinsubsidiene og heller bruke midlene til tiltak for fattige.

 – Men de fattige taper umiddelbart når bensinprisene går opp. Så subsidieavvikling dreier seg nok ikke bare om å redusere klimagassutslipp og øke velferd, men om å spare utgifter. Fagforeningsaktivister sier at de kan akseptere subsidieavvikling – men bare om velferdsgodene kommer som lovet, påpeker forskeren.

Krise i Nigeria

Situasjonen på bakken er dramatisk forverret som følge av koronapandemien. Det gjelder ikke minst i Nigeria.

– Lave oljepriser og korona har ført landet inn i en dyp økonomisk krise. Det får ikke solgt like mye olje som før. Staten mister inntekter og inflasjonen øker raskt. Kjøpekraften går ned og arbeidsledigheten opp. I tillegg øker bensinprisen igjen, og gjør koronakrisen – som allerede slår spesielt hardt ut for fattige i uformell sektor – enda dypere. 

Alle regjeringer siden 1978 har prøvd å avvikle bensinsubsidiene, men streik og folkelige protester har alltid hindret det. Med koronakrisen kom en ny sjanse.

I april erklærte myndighetene at subsidiene var avviklet. Den internasjonale oljeprisen hadde falt dramatisk, og behovet for å holde bensinprisen lav forsvant. I sommer begynte imidlertid prisene igjen å stige, og fagforeninger og andre organisasjoner truer nå med streik og protester om ikke subsidiene gjeninnføres. 

Rammer skjevt

Selv om internasjonale institusjoner ønsker å avvike all form for subsidier til fossilindustrien, er oppmerksomheten i praksis er rettet mot forbrukssubsidier i Sør, ikke mot de enorme produksjonssubsidiene.

– Vår egen oljepolitikk bekrefter en internasjonal trend. Produsentland betrakter ikke støtten til industrien som subsidier. Norge er et rikt land som har råd til å gi oljeindustrien milliarder av kroner i skattelettelser og refusjoner for å lete etter nye oljefelt. Nigeria og andre fattige land har ikke samme mulighet, minner Houeland om.

Presset på å avvikle bensinsubsidier i koronakrisen er stort, samtidig som Norge og flere andre land gir krisepakker og nye lisenser til fossilindustrien.

– Uavhengig av hva vi mener om oljeindustrien, må vi forstå hvordan dette underbygger globale skjevheter. De som taper mest, er de som bidrar minst til verdens klimagassutslipp – de fattige forbrukerne i Sør.

Av Trine Nickelsen
Publisert 20. okt. 2020 13:52 - Sist endret 21. okt. 2020 13:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere