Koronakrisen utnyttes politisk i Zimbabwe: Regjeringen kan bruke sult som våpen mot byene

På oppdrag fra engelske myndigheter har forskere på Universitetet i Oslo analysert de økonomiske konsekvensene av koronakrisen i Zimbabwe.

VI SIMULERER effekten av korona-nedstenging av økonomien i Zimbabwe, og ser at byene rammes hardere enn landet, sier Kalle Moene.

At de ble spurt er ikke tilfeldig. Professorene Kalle Moene og Halvor Mehlum på Økonomisk institutt driver nemlig et stort forskningsprosjekt om jordreformene i landet. Omfordeling av jord er en viktig økonomisak og et politisk stridsspørsmål i dag – og har vært det helt siden det uavhengige Zimbabwe ble opprettet i 1980.

Forskerne samarbeider med professor Ragnar Torvik ved NTNU og professor Rob Davies ved University of Zimbabwe i Harare for forstå jordfordelingsspørsmålene i et utviklingsperspektiv.

Fra kolonialister til ‘koronaister’

– I alle utviklingsland virker ytre endringer, som koronasjokket, gjennom de indre økonomiske og politiske motsetningene som finnes i landet, påpeker Moene.

"De som tidligere hadde kolonisert det sørlige i Afrika, kan nå ha ‘koronasert’ de samme landene."

Til landene i den sørlige delen av Afrika kom koronaviruset trolig med de hvite rike som kan ha blitt smittet i utlandet og så brakte infeksjonen med seg hjem – og til de mange fattige.

– De som tidligere hadde kolonisert det sørlige i Afrika, kan nå ha ‘koronasert’ de samme landene, forteller han.
Zimbabwe fikk en egen vri på dette mønsteret. Sammenbruddet i økonomien, særlig etter 2000, har tvunget mange til å arbeide i nabolandet Sør-Afrika. Pengene sendte de hjem til de kriserammete familiene sine i Zimbabwe.

– Men da korankrisen kom, mistet de jobb og inntekt. De dro tilbake, flere med koronaviruset i kroppen. Etter hvert eksploderte smitten i Zimbabwe. Det førte til nedstenging og portforbud og en dramatisk reduksjon i folks inntekter, konstaterer økonomen.

Massiv motstand

Myndigheter i de fleste utviklingsland er strategiske. De prioriterer å hjelpe folk i byene for å unngå alvorlige protester og opptøyer – og for å vinne økt oppslutning. I Zimbabwe er det omvendt.

– Der ser det ut til at det er landsbygda som får all prioritet. Mistilliten til regjeringspartiet Zanu-PF blant befolkningen i storbyene Harare og Bulawayo er så massiv at ingen hjelpetiltak kan øke oppslutningen om partiet der. I tråd med populismens logikk blir det da heller ikke mye hjelp å få. Behovet for støttetiltak når økonomien faller sammen, er stort overalt – og trolig aller størst i byene. 

Reddes av egen mat

I prosjektet sitt studerer Moene og Mehlum blant annet matkonsum. Hvor stor del av den totale mengden mat hver husholdning trenger skaffer de seg i markedet? Og hvor mye dyrker de selv? Egenprodusert mat fungerer som en forsikring.

– Lokal selvforsyning kan ofte være et tegn på manglende modernisering. Men under koronakrisen har det å dyrke egen mat vist seg å utgjøre en avgjørende forsikring mot lave inntekter, høye matvarepriser og nedstenging av markeder.

Mehlum og Moene har simulert effekten av korona-nedstenging av økonomien for å se hvordan ulike grupper blir rammet avhengig av jordfordeling og egenproduksjon. Da viser det seg at byene rammes hardere enn landsbygda.

– Den såkalte «fast-track-jordreformen» som startet i 2000, har også bidratt positivt til at noen grupper på landsbygda ikke rammes så hardt. Moene mener at vestlige media har framstilt reformen litt for ensidig.

– Det er grunn til å være kritisk til måten den er gjennomført på, for det har vært kaos og innslag av vold. Og dessuten har en del av jorda gått til regjeringens venner. Men dette er ikke hele sannheten. Reformen har også bidratt til vellykket omfordeling, understreker han.

Hele 170 000 jordløse har fått åkerland gjennom reformen og dermed også høyere og tryggere inntekt. Nå spiser de mer egenprodusert mat og klarer seg derfor bedre enn mange andre mens krigen mot koronaviruset raser videre. 

Sult som våpen i byene

Moene er likevel bekymret for situasjonen.

– Det er fare for at koronakrisen i økende grad kan utnyttes politisk i tiden som kommer. De som sitter ved makten i Harare har tidligere brukt sult som et politisk virkemiddel – blant annet i Matabeleland på 1980-tallet. De må ikke få gjøre det igjen mot bybefolkningen som har vendt dem ryggen – og som ikke har noen egenprodusert mat å livnære seg på.

Av Trine Nickelsen
Publisert 20. okt. 2020 09:43 - Sist endret 20. okt. 2020 14:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere