Bedrifter smykker seg med samfunnsansvar

Lobbyister har fire favorittemaer når de skal overbevise politikere om at nettopp deres virksomhet skal få mer penger og innflytelse: Økonomi, miljø, demokrati og helse.
Øverst troner økonomien. Ikke privat- eller selskapsøkonomi, men sysselsetting, skatteinngang og felles velferd. 

Det viser en studie som professor Øyvind Ihlen ved Universitetet i Oslo har gjort sammen med Ketil Raknes fra Høyskolen Kristiania. 

De spurte 58 bedrifter og organisasjoner som deltok på Arendalsuka for halvannet år siden, om hvordan de gikk fram for å fremme sine interesser. 

De fire favorittemaene viser én ting: når lobbyister skal skape oppslutning om sin sak, 
argumenterer de for at deres virksomhet er av allmenn interesse, til gode for offentligheten, eller aller helst til «det felles beste». 

– Alle smykker seg med at de tar samfunnsansvar, forteller Ihlen, som er en av lederne på Senter for studier av politisk kommunikasjon (POLKOM) ved UiO.

Ihlen og medforfatter Ketil Raknes bruker teoriene fra klassisk retorikk, særlig teorien om topos (gresk for sted). Forskerne har undersøkt hvilket «sted» informasjonsarbeiderne og lobbyistene «går» når de skal finne sine argumenter. 

– Vår studie viser at valget av økonomi, miljø, demokrati og helse er strategiske valg for å få gjennomslag for sine saker.  
 

Møter seg selv i svingdøra

Lobbyisme defineres som maktpåvirkning utenfor etablerte kanaler som høringsuttalelser, utredninger, forhandlinger og styrearbeid. Lobbyister avtaler helst personlige møter, ringer, sender epost eller brev. 

– I tillegg til direkte påvirkning tar mange lobbyister i bruk tradisjonelle og sosiale medier. De flinke bruker flere kanaler og koordinerer arbeidet.

Selv om USA ofte blir nevnt som foregangsland innen lobby, er det store forskjeller mellom amerikansk og norsk virkelighet. I USA utøves mye politisk makt gjennom økonomisk støtte til enkeltkandidater og politiske partier. I Norge har vi lenge vært spart for denne utviklingen, men har de siste årene sett for eksempel Stein Erik «Rimi» Hagens bidrag til partiet Høyre og Trond Mohns støtte til Arbeiderpartiet. 

– Lobbyistene i USA er svært direkte. De forsøker å presse myndighetene til å gjøre det de ønsker. I Norge er de langt mer opptatt av å argumentere og vinne støtte. Det er dette Daniel Naurin (leder for ARENA Senter for europaforskning, journ. anm.) kaller det at «they get dressed for politics», eller tar på seg politikerens klær, forteller Ihlen. 
At lobbyister og politikere i stadig større grad ligner på hverandre, er av enkelte kommentatorer foreslått som en del av forklaringen på Arbeidspartiets sviktende oppslutning de siste årene. 

– Dette er en del av profesjonaliseringen av bransjen. PR-rådgiverne vet hvilke knapper de skal trykke på for å komme inn. 

For eksempel har PR-byrået First House fått kritikk for å gjøre avhoppende politikeres nettverk til en salgsvare.

– Her ser vi den såkalte svingdørsproblematikken – folk går fra tillitsverv i politiske partier til å jobbe for kommersielle interesser, og tilbake igjen. Dette gjør at vi må stille spørsmål om motiver og habilitet. 

Et kjernespørsmål er hvorvidt lobbyvirksomhet flytter makt fra folkevalgte organer til dem som har økonomisk kraft til å påvirke beslutningstakerne. Teoretikeren Jane Mansbridge har hevdet at dette gjør lobbyismen «politisk farlig og manipulerbar».  

– Det kritiske er at vi viser hvor fleksibel appellen til det felles beste er. Begrepet kan strekkes og bøyes til man finner noe som virker for seg. 

Vrir på ideen om bærekraft

Miljø og klima er også høyt oppe på lista over topoi. For eksempel kan bærekraftbegrepet vris til det ugjenkjennelige i språkdrakten til en god lobbyist. Økologisk sett er bærekraft at vi ikke henter ut flere ressurser enn det systemet klarer å erstatte, og ikke forurenser mer enn systemet klarer å håndtere.

– Lobbyister bruker ofte bærekraft på en annen måte enn den økologiske. Det er fare for å vri på det og tømme det for innhold. Det er uheldig, sier Øyvind Ihlen.

I artikkelen «Appeals to ‘the public interest’: How public relations and lobbying create a social license to operate» heter det at bedriftene conflates – blander sammen – sin egen kjernevirksomhet og offentlighetens interesse.  

– De kan ofte hevde at det er kjernevirksomheten i seg selv som er til offentlighetens beste. Da er spørsmålet om det tømmes for mening, hvordan skal dette begrepet forstås? I visse tilfeller kan henvisningen til «det felles beste» kamuflere det som egentlig er i samfunnets interesse. 

– Kan det felles beste bli det godes fiende? 

– I utgangspunktet er det selvsagt bra om virksomheter streber mot det som oppfattes som det felles beste, men vi trenger en løpende debatt om hvor langt begrepet kan strekkes i enkelttilfellene. 

Lobbyisme kan også være nyttig før politikerne skal fatte en beslutning. I den ferskeste maktutredningen, «Makten og demokratiet», sier over 65 prosent av stortingsrepresentantene at profesjonell lobbyisme kan gjøre at viktige saker blir grundigere belyst. 

– Lobbyister kan bringe til torgs argumenter og synspunkter som er viktige for demokratiet. Den stadig tilbakevendende diskusjonen er om lobbyisme bidrar til et reelt mangfold eller om det er et mangfold for de ressurssterke.   

Bryter Habermas’ normer

Idealet for offentlig debatt er delvis formet av teoriene til den tyske filosofen Jürgen Habermas. 

«Det ser ut som moderne lobbykampanjer bryter med Habermas’ normer om sannferdighet og rasjonalitet», heter det i artikkelen (journ. overs.).

– Vi nærer jo ikke noen illusjoner om at lobbyister generelt bekjenner seg til et offentlighetsideal à la Habermas. Det er i stedet nærliggende å peke på at appeller til «det felles beste» kan brukes til å kamuflere egeninteresse.

«Bruker man Habermas’ teori, er lobbyvirksomhet en fordreining av normene for god overveielse, og at strategisk kommunikasjon undergraver reell debatt», heter det i artikkelen.

– Dette gjør at debatten kan dreie seg vekk fra en sammenlikning mellom to eller flere motstridende interesser fordi «alle» jobber for «det felles beste». Avveiningen mellom konkurrerende interesser er jo helt sentral for politikk.