Arbeiderne best på demokrati

Det er større sjanse for demokrati når arbeiderklassen mobiliserer enn middelklassen. Bevegelser startet av bønder har ingen sammenheng med demokratisering.

PÅ BARRIKADENE: Lech Walesa og forbundet Solidaritet sto i spissen for demokratiseringsbevegelsen i Polen. Urban mobilisering har størst sannsynlighet til å nå fram med sine kampsaker. Foto: NTB scanpix

Misfornøyde arbeidere har de siste årene fått mye av skylden for framveksten av populistiske ledere med autokratiske trekk verden over. Det er det ingen grunn til hvis vi ser på det historiske kildematerialet. 

– Det er en sterkere kobling mellom opprørsbevegelser startet av industriarbeidere og påfølgende demokratisering, enn vi finner for noen andre sosiale grupper, forteller professor Tore Wig på Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. 

Sammen med Sirianne Dahlum og Carl Henrik Knutsen har han kartlagt 200 protestbevegelser mot sittende regimer over hele verden i perioden 1900 til 2006. 

– Industriarbeidere virker å være avgjørende når samfunn utvikler seg i demokratisk retning. Mer betydningsfulle enn den urbane middelklassen som tidligere er sett på som den kanskje viktigste faktoren. Når industriarbeidere har mobilisert mot en diktator historisk følger ofte demokratisering, forteller Wig.

Den arabiske våren

Vår moderne historie er full av eksempler på at borgere organiserer seg for å oppnå politiske rettigheter. 

Eksempler er de kvinnelige stemmerettsaktivistene – suffragettene – i Storbritannia for over 100 år siden, den antikommunistiske bevegelsen Solidaritet i Polen før Sovjetunionens fall og Den arabiske våren for ti år siden. 

DEMOKRATISERENDE: – Industriarbeidere virker å være avgjørende når samfunn utvikler seg i demokratisk retning, sier Tore Wig. Foto: UIO

Tunisia beveget seg da i demokratisk retning, mens Egypt viste at det ikke er noen automatikk i at opprør fører til demokratisering eller demokrati. Ti år senere sitter generalen Abdel Fattah al-Sisi ved makten i et land som er mindre demokratisk enn før protestene begynte. 

–  En viktig forskjell er at bevegelsen i Tunisia hadde tung involvering fra den organiserte arbeiderklassen. I Egypt var bevegelsen mer dominert av urban middelklasse i byene.

By og land, hand i hand?

Slik statsviter Stein Rokkan pekte på i sine teori om sentrum og periferi, og Senterpartiet i dagens Norge blir beskyldt for å spille på, går det et skille mellom by og land. Dette er ikke noe særnorsk fenomen, men opptrer også globalt. 

I arbeidet med artikkelen «Who Revolts? Empirically Revisiting the Social Origins of Democracy» kartla og kodet, som det heter på fagspråket når man kategoriserer og kvantifiserer ulike sosiale faktorer i samfunnsvitenskapen, forskerne ulike sosiale grupper i de drøye 100 årene de har data fra. 

– Vi samlet data om den sosiale sammensetningen av motstandsgrupperinger for å undersøke deltakelsen av seks store sosiale grupper, forteller Wig.

Der bevegelser ledet av arbeiderklassen henger tydelig sammen med demokratisering, og i middelklassen litt svakere, har mobilisering av bønder ikke noen statistisk sammenheng med demokratisering. 

– Denne gruppen kan støtte demokratiet i prinsippet, men med mindre sannsynlighet dersom de forventer økende urbanisering i samfunnet.
Funnene om arbeider- og middelklassen stemmer godt overens med vår hjemlige historie, der den norske arbeiderklassen for over 100 år siden kjempet for stemmerett, i koalisjon med blant annet middelklassen. 

– I Norge mobiliserte også selveiende bønder mer for demokrati enn i mange andre land. De var en del av «motkulturen» i periferien som var viktig for nasjonalstaten og demokratiets fremvekst i Norge.

Ulike sosiale grupper kan foretrekke demokratiet dersom de forventer å heve sin egen økonomiske eller sosiale status under et nytt styresett. 

– Fattige men tallsterke grupper, som har grunn til å tro at de vil forbli tallsterke i fremtiden, vil ofte velge demokratiet, med dets mulighet til å vinne valg og styrke sin egen posisjon.

Kraften i fagforeningene

Årsaken til at bevegelser som starter i byene har større sjanse for å peke i retning av demokrati er sammensatt. 

– Disse gruppene har den gunstige kombinasjonen av sterk demokratisk preferanse og kraften til å presse gjennom demokratiske reformer.

En bestanddel er at grupper i byer er større, mer sammensveiset og bedre koordinert.

– Særlig kan industriarbeidere bruke fagforeninger, internasjonale arbeidernettverk og medier til å koordinere kraftfulle utfordringer mot det sittende regimet, forteller Wig.

Forskeren håper nå å kunne opplyse dagens debatt om arbeiderklassen, populisme og demokrati.

– Vi finner at arbeiderklassen historisk har kjempet for demokrati. Det er en viktig nyanse til en del diskusjoner i dag. For eksempel i diskusjonen om hvorvidt arbeiderklassen spiller en rolle i fremveksten av den autoritære høyrepopulismen, for eksempel i diskusjonen om fenomenet Donald Trump.  


 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 4. mai 2021 06:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere