Vi stuper i skyttergravene og hemmer dermed demokratiet

Mediene er røykvarslerne i samfunnet. Men når byttet vi batteriet sist?

STØTTET KONSPIRASJONSTEORI: Fox News med programleder Tucker Carlson i spissen, støttet lenge de udokumenterte påstandene om at valget sist november var stjålet. Foto: NTB scanpix

Tradisjonelt har aviser, radio og tv vært sett på som viktige for å gjøre befolkningen demokratisk kompetente. Slik at de kan ta kvalifiserte valg til samfunnets organer, enten det er storting, fylkesting eller i lokaldemokratiet. I dag kan vi legge til podcaster, blogger og en flora av sosiale medier på lista over kanaler der folk henter informasjon fra.

– Mediene utgjør jo på mange måter selve offentligheten. De er de viktigste informasjonskanalene for velgerne, og stedet der argumenter brytes mot hverandre i nødvendig, politisk debatt. Mediene har derfor en uhyre viktig rolle i dagens demokratier, sier Rune Karlsen på Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. 

Mediene skal ikke bare formidle kunnskap om hva politikerne sier de vil gjøre hvis de blir valgt. 

– De skal også gå dem nærmere etter i sømmene, granske hva de har gjort tidligere og sette det i en større sammenheng. Funksjonen som folkets vaktbikkje gjør at mediene blir kalt den fjerde statsmakt. 

Det fins ikke lenger én offentlighet, men mange.

 

Mens våre politiske institusjoner, nasjonalforsamling, statsapparat og domstoler er stabile eller kun endres gradvis, har mediene vært gjennom en fundamental utvikling. To kvantesprang er tatt siden den andre verdenskrig.

– Først kom tv-en og endret medieverdenen. Så kom internett med sosiale medier som forandret offentligheten helt på ny. 

Med internett og sosiale medier så vi en fragmentering av medielandskapet. 

– Det fins ikke lenger én offentlighet, men mange, sier forskeren, som har studert disse fenomenene i vitenskapelige artikler som «Echo Camber and Trench Warfare Dynamics in Online Debates».

Ekkokamre, skyttergraver og balkanisering

Idet vi fikk flere parallelle offentligheter, begynte forskere og journalister å snakke om ekkokamre. Diskusjoner i Facebook-grupper, på Twitter og andre sosiale medier kan se ut som meningsbrytning. Men det er ofte bare en illusjon. Deltakerne får sine egne meninger kastet tilbake til seg, som et ekko. 

GÅR TIL ANGREP: – Offentligheten i sosiale medier bærer mer preg av en kamp mellom ulike grupper som har sin base og angriper motstanderne med den i ryggen. Det er ikke reell debatt og diskusjon. Vi kaller det skyttergravsdemokrati, sier Rune Karlsen. Foto: ISF

– I ekkokamrene blir ikke folk eksponert for andre meninger. De får simpelthen bekreftet og forsterket de synspunktene de allerede har.
I gruppa si på de nye mediene finner folk støtte og bekreftelse for sine meninger. 

– Dette kan gi selvtillit til å krangle på sosiale plattformer. For det er lite som tyder på at folk isolerer seg i ekkokamre. Offentligheten i sosiale medier bærer mer preg av en kamp mellom ulike grupper som har sin base og angriper motstanderne med den i ryggen. Det er ikke reell debatt og diskusjon. Vi kaller det skyttergravsdemokrati.

Et annet ord for dette er fragmentering. Offentligheten opptrer som deler, fragmenter, som ikke har kontakt med hverandre på en meningsfull måte. 

– Man forsøker ikke å unngå dem som mener noe annet enn en selv. Men man forsøker heller ikke nødvendigvis å forstå dem. 

I ekkokamrene blir ikke folk eksponert for andre meninger. De får simpelthen bekreftet og forsterket de synspunktene de allerede har.

Andre navn på det samme er øydannelse eller balkanisering, et begrep som ble brukt om å dele opp et geografisk område i mindre stater som er fiendtlig innstilte til hverandre. 

– Folk har en tendens til å gå i krigen for sine synspunkter og svartmale motstanderens. 
Konsekvensen kan være forsterking av meninger. 

– Gjennom å bli motsagt mobiliseres motargumenter, og vi ender opp sterkere i troen på vår egen mening. 

Over tid kan dette føre til polarisering. 

– Men, sammenlignet med en offentlighet bestående av isolerte ekkokamre, kan vi håpe at kontakt og debatt, eller skyttergravsdynamikk som vi kaller det, kan føre til læring.

Når byttet du sist batteri i røykvarsleren?

For at borgere skal være i stand til å stemme utfra sine interesser og være sikre på hvem som vil representere dem best, er det vanlig å mene at borgerne bør ha nærmest fullstendig informasjon om samfunnet de lever i. Dette kan selvsagt diskuteres.

– Det er jo å be om veldig mye av folk. Vi lever våre liv der mange ting foregår, og mange har derfor andre ting å holde på med enn å holde seg oppdatert om alle ulike politiske saker hele tiden.

Det er likevel ikke så enkelt som at vi i dag ikke har evnen til å ta informasjonsbaserte valg. 

– De aller fleste følger jo regelmessig med på hva som foregår. Og når det virkelig gjelder, søker folk den informasjonen de trenger for å orientere seg, forteller Rune Karlsen. 

I et slikt perspektiv blir mediene en brannalarm eller en røykvarsler, som forteller at noe er i ferd med å skje som krever oppmerksomheten vår.  

– Når en krise oppstår, som en pandemi eller et avgjørende valg, følger folk med i større grad enn ellers. Da finner vi en økende mediebruk i alle grupper av samfunnet. 

Et annet bilde som er brukt, er å se borgerne som foreldre til barn som leker i et badebasseng. 

– De sitter ikke nødvendigvis og nistirrer hele tiden, men har et øye på det hvis noe skulle gå galt. Slik kan vi se for oss at borgerne i et demokrati også oppfører seg, sier Karlsen.

De aller fleste følger jo regelmessig med på hva som foregår. Og når det virkelig gjelder, søker folk den informasjonen de trenger for å orientere seg

Nyhetsvegrere og andre farer

I dag har vi alle muligheten til å underholde oss med det vi liker nærmest døgnet rundt. Det fins Youtube-kanaler, Facebook-grupper, tv-serier, bøker om nær sagt hva som helst. 

– Forskjellen er stor fra den tiden da en rikskringkaster var den eneste som sendte levende bilder inn i stua til folk, og avisene styrte mye av den skriftlige informasjonen. 

Frykten har vært at folk i dag skal velge bort nyheter som er viktige for å forstå samfunnet vi lever i. 

I artikkelen «Increased Media Choice and Political Knowledge Gaps: A Comparative Longitudinal Study of 18 Established Democracies 1995-2015» fra januar i år undersøker Karlsen og medforfatterne Atle Haugsgjerd og Stine Hesstvedt den vanlige påstanden om at muligheten for de mindre interesserte til å velge bort nyheter vil øke kunnskapsgapet i befolkningen. 

Forskerne ble overrasket. 

– Selv om det varierer mellom land, fant vi ikke støtte for teorien om at økt bruk av nye medier fører til større kunnskapsforskjeller i befolkningen. 

Preferanser og interesser er ikke bare noe som ligger fast, det skapes av hvem vi er og hva vi gjør. Det å se på nyheter kan for eksempel bidra til interesse for politikk og nyheter. 

– For eksempel bidrar «rike blir rikere»-effekter til noen få store, veldig synlige aktører på nettet, som for eksempel VG eller NRK. 

Politisk interesserte folk på sosiale medier gjør at de som er mindre interessert, kan bli eksponert for nyheter der. 

– Mediebruk over tid er heller ikke et nullsumspill. Selv om du er interessert i sport og får mulighet til å se mye mer sport, betyr ikke det at annen mediebruk må velges bort. 

I dag har vi muligheten til å konsumere nyheter når som helst, ikke bare en time på kvelden. 

– Vi gjør det på trikken, mens barna leker i sandkassa, på vei til jobb og ikke minst på jobb. Medievaner endres, men det er ikke særlig mange flere i Norge som velger bort nyheter i dag enn det var for 25 år siden.

Vi er ikke USA

Mange har sin oppmerksomhet rettet mot USA, der nyhetskanaler i stadig større grad sprer partsinnlegg for å holde én aktør ved makta. Så også medieforskerne som snakker om affektiv, eller følelsesstyrt, polarisering. 

– Problemet i USA er ikke at det nødvendigvis har skjedd så mye med meningene til demokrater og republikanere. Problemet er at de ikke liker hverandre lenger og trekker motpartens motiver i tvil. 

Man kan få ganske ulikt syn på sammenhengene i politikken og samfunnet hvis man kun får nyhetene sine gjennom Fox News, sammenlignet med hvis den eneste kilden er MSNBC. Undersøkelser viser at 95 prosent av dem som har sistnevnte som sin primære nyhetskilde, stemmer demokratisk. 93 prosent av Fox-seerne identifiserer seg med republikanerne. 

De norske eksemplene på polariserende medier er foreløpig ganske marginale, som Resett, Human Rights Service og Document.no. Vi er derfor langt unna amerikanske tilstander, foreløpig. 

– Selv om vi ser tendenser til den nevnte skyttergravsdynamikken i sosiale medier, etterstreber redaksjonelle norske medier fortsatt objektivitet og nøytralitet. Respekten er også fortsatt stor mellom politikere og politiske partier i Norge. 

Og det er en god ting for demokratiet, mener Karlsen. 

– Begynner vi å tro at politiske motstandere ikke vil det beste for landet, og medier samtidig bygger opp om slike oppfatninger, kan det over tid få negative konsekvenser for politisk tillit og demokratisk legitimitet.

Selv om du er interessert i sport og får mulighet til å se mye mer sport, betyr ikke det at annen mediebruk må velges bort. 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 20. mai 2021 06:30 - Sist endret 21. mai 2021 10:53
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere