Vi er dobbelt så mange med demens om bare 20 år

Det blir trolig vår aller største helseutfordring – større enn korona og kreft. Aldri har oppmerksomheten om demens vært større – eller forskningsinnsatsen mer intens.

KORONA ELLER DEMENS? – Svaret er klart: når 2,5 ganger så mange kommer til å trenge helse- og omsorgstjenester på grunn av demens, blir dette vår største utfordring, understreker Geir Selbæk, professor på UiO og forskningsleder ved Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, Ullevål universitetssykehus. Foto: Ola Sæther

Diagnosen er dramatisk. Sykdommen rammer ett bestemt sted i hjernen, brer seg utover – og til slutt er hele hjernen syk. Noe håp om å bli frisk finnes ikke. Mennesker forvandles til det ugjenkjennelige. Vi som står rundt, må se våre kjære gradvis forsvinne i tåkeheimen, en mor vi elsker, en bror, en kjær venn, den vi har delt livet med.

Det menneskelige dramaet, forvirringen, surrealismen, fortvilelsen – kommer oftere til uttrykk i kunsten, som i filmen «The Father», der Anthony Hopkins tolker rollen som aldrende mann med demens så gripende at han belønnes med Oscar.

DEMENS PÅ FILM: Den aldrende faren – Anthony Hopkins – fortviler over å miste kontrollen over eget liv. Filmen skaper en forvirring hos seeren som likner forvirringen den syke opplever. Filmen vant to Oscar-statuetter i år. Foto: NTB Scanpix

En ny virkelighet

– Da jeg begynte å jobbe med demens for 20 år siden, var personer med demenssykdom nesten usynlige i samfunnet, forteller Geir Selbæk. Han er professor i geriatri ved Universitetet i Oslo og forskningsleder ved Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse.

– Virkeligheten er snudd helt om. Knapt én uke får passere uten ett eller flere TV- og avisoppslag om demens. Pasienter og pårørende står fram og gjør sykdommen stadig mer synlig og tilstedeværende, konstaterer Selbæk, og viser til tidligere fiskeriminister, Jan Henry T. Olsen – rammet av Alzheimers sykdom bare 51 år gammel.

– Det vakte enorm oppmerksomhet da han valgte å være åpen om sin tabubelagte sykdom. Det ble et vendepunkt, mener professoren.

Vendepunktet omfatter også forskningen. Før ville de beste forskningsmiljøene knapt ta i demens.

– Nå kappes de om midlene til å forske nettopp på demens. Dermed går mer penger inn i systemet, det prioriteres i forskningsutlysninger, bifaller Selbæk. Også kunsten og populærkulturen viser stadig større interesse for temaet – ja, i den grad at det nå snakkes om en «cultural dementia boom». 

Verdens største

Geir Selbæk er blant dem som vet aller mest om aldring og utbredelse av demens i Norge. For noen måneder siden la han og kolleger fram oppsiktsvekkende tall: 101 000 nordmenn har demens i dag. Det er hele 30 prosent flere enn noen har vært klar over – og som myndighetene har gått ut ifra når de har planlagt for framtidige behov i helsevesenet. Tidligere lå anslaget på ‘bare’ 78 000.

«Vi har ingen idé om hvordan vi skal løse det enorme ressursbehovet.»

– Som beslutningsgrunnlag representerer dette et svært skifte, understreker Selbæk. Om knapt 30 år vil nesten 240 000 nordmenn ha demens, altså langt mer enn en fordobling sammenliknet med i dag, og langt flere enn tidligere framskrivninger.

Mange flere enn vi trodde

Tallene er solide. De er basert på den første representative studien om demens i Norge.

– Den store undersøkelsen gjennomførte vi som del av HUNT – Helseundersøkelsen i Trøndelag. Mer enn 11 000 personer over 70 år var med, forteller Selbæk. Studien er også en av de største undersøkelsene som er gjort på utbredelse av demens i verden.

– I motsetning til de aller fleste internasjonale undersøkelser greide vi å få med hele spekteret av eldre, også de dårligste på sykehjem, takket være et enestående samarbeid med helsepersonell og pårørende. 

­­Antall opp, andel ned

– Antall mennesker med demens stiger år for år. Hvorfor?

– Simpelthen fordi vi lever lenger. Demens er ikke del av en naturlig aldringsprosess. Demens er sykdommer i hjernen som blir vanligere jo eldre vi blir. Undersøkelsen vår viser at demens øker bortimot eksponentielt med alderen. Blant dem mellom 70 og 74 år har fem prosent demens, blant dem over 90 år har femti prosent demens.

Men selv om demenstallene stiger kraftig i Norge i likhet med i resten av verden, er sjansen for at den enkelte av oss skal rammes, litt lavere enn tidligere.

– Jeg blir stadig spurt om det ikke er mange flere som får demens nå enn før, relativt sett. Men nei, det er ingenting som tyder på det. Vi ser at det heller går i motsatt retning, at andelen synker noe, forteller professoren, som mener det har med heldige faktorer gjennom livsløpet å gjøre.  

– Resultatene våre tyder på at de som er 90 år i dag, har levd et liv som er litt sunnere enn de som var 90 år for 10 eller 20 år siden. Dagens nittiåringer har bedre hjerte- og karhelse. Og ikke minst – de har gått litt mer på skole, påpeker forskeren.

Livsstil og demens skal vi komme tilbake til. Men først – hva er egentlig demens?  

Hva er demens – hva skjer?

– Demens er en fellesbetegnelse på om lag tre hundre forskjellige hjernesykdommer, forteller Selbæk. De fleste er sjeldne. De fire vanligste (se faktaboks) utgjør opptil 95 prosent av tilfellene. Mange pasienter har ikke bare har én sykdom, men etter hvert elementer av flere på én gang.

"Det beste vi kan håpe på, er en medisin som kan kurere noen demensformer".

Selv om sykdommene er mange og ulike, har de likevel noe til felles: De påvirker hvordan signaler overføres mellom celler.

– Hjerneceller dør – etter hvert i så stor grad at vi kan se det på bilder av hjernen. Så mye som 60-70 prosent av demenstilfellene skyldes Alzheimers sykdom. Årsaken til denne sykdommen, og også de fleste andre, er at proteiner ikke fungerer som de skal og isteden blir giftige for hjernen. Vi vet ikke hvorfor, erkjenner Selbæk.

Demens fører til såkalt kognitiv svikt: vi får problemer med å huske, orientere oss og bruke språket. Svekkelsen påvirker hvordan vi fungerer i dagliglivet. Det å vaske seg, lage mat, betjene mobiltelefonen – før den minste kunst, nå nesten umulig. Gradvis fungerer vi dårligere og blir til slutt helt avhengige av hjelp.

– Da vi presenterte resultatene våre for helseministeren, diskuterte vi hva som vil prege helsetjenesten mest framover – demens eller korona. Svaret er klart: når 2,5 ganger så mange kommer til å trenge helse- og omsorgstjenester på grunn av demens, blir dette utvilsomt den største utfordringen. Vi har ingen idé om hvordan vi skal løse det enorme ressursbehovet, understreker Selbæk. 

Hundre gåter

Det finnes ingen behandling som kan kurere demens. Forskningsmiljøer over hele verden jobber intenst med å forstå hvorfor sykdommene oppstår og hvordan det er mulig å helbrede. Mange etterlyser løsningen på demensgåten.

– Nå vet vi at det ikke finnes én gåte. Det finnes tretti gåter, hundre gåter. Det beste vi kan håpe på er en medisin som kan kurere noen demensformer. Det gjelder først og fremst enkelte undergrupper av Alzheimers sykdom, og mye tyder på at løsningen ikke er så langt unna. Jeg tror det kan være snakk om noen få år, sier Selbæk.

Skolegang til verdens barn

– I påvente at virksom behandling – er det mulig å forebygge de dødelige sykdommene?

– Ja – og i mye større grad enn vi trodde for bare få år siden, forteller han.

– Hvis vi tok bort alt høyt blodtrykk og all diabetes hos folk over hele verden; hvis vi sørget for at ingen lenger røykte eller drakk alkohol, hvis vi passet på at ikke noen var stillesittende eller deprimerte, og at alle hadde perfekt hørsel, et sosialt liv og minst ti års utdanning – så kunne vi trolig redusere demens med hele 40 prosent. Det er et kolossalt høyt tall og selvsagt ikke realistisk. Men om vi kunne redusere med bare fire prosent globalt, vil det likevel ha enormt mye å si, påpeker Selbæk.   

«Det mest virkningsfulle tiltaket er å gi alle verdens barn minst ti års skolegang.»

Han trekker fram utdanning som det kanskje viktigste.

– Mange hevder nå at det mest virkningsfulle tiltaket mot demens er å sørge for at alle verdens barn og unge får minst ti års skolegang. Skole og utdanning utelukker ikke at vi får demens, som Alzheimers sykdom, men gjør at vi får sykdommen seinere i livet og tåler den bedre.

Det at demens faktisk kan forebygges, mener Selbæk representerer et stort skifte i demensforskningen.

– Kunnskapen om hva som øker risikoen for å få demens og hvordan vi kan hindre de dødelige hjernesykdommene i å bryte ut, øker nå voldsomt.

Livsstil og demensrisiko

Selbæk og kollegene er selv med på å øke kunnskapen. Den store undersøkelsen de gjennomførte følger de nå opp.

– Vi studerer sammenhengen mellom livsstil og demensrisiko gjennom livet. Personene vi inkluderte i undersøkelsen vår, ble også undersøkt i flere omganger på 1980- og 1990-tallet. Hva gjorde de den gangen som øker eller minsker risikoen for demens i dag? Det ønsker vi å finne ut.

Demens fører som nevnt til kognitiv svikt. Det finnes ulike stadier av svikt. Et tidlig stadium er mild kognitiv svikt – som det er mulig å måle med tester, men hvor personen fungerer normalt i dagliglivet.

– Overraskende mange av deltakerne våre hadde mild kognitiv svikt. Vi så det hos én av tre.  Mild kognitiv svikt kan være et forstadium til demens og derfor viktig å identifisere. Hvis vi skal kunne behandle og kurere, for eksempel Alzheimer sykdom, må vi sannsynligvis sette i gang nettopp i denne fasen – før symptomene er blitt så alvorlige at det er demens vi snakker om.

Noen ble friske

– Vi går nå i gang med en oppfølgingsundersøkelse av de gjenlevende av de 11 000 personene vi inkluderte i prosjektet vårt opprinnelig, forteller Selbæk, som også er ansvarlig for NorKog – det nasjonale registeret for utredning av kognitive symptomer.

– I løpet av de neste to årene skal vi bevege oss igjennom hele Nord-Trøndelag og deler av Trondheim og undersøke dem som hadde mild kognitiv svikt. Da får vite mer om hva det er som gjør at noen av dem har utviklet demens, mens andre er blitt helt friske. Det er noe av det vi er aller mest spente på å finne ut. 

Av Trine Nickelsen
Publisert 6. sep. 2021 07:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere