Lagde lov for å endre landet

Han skrotet loven om at sultende familier kunne kastes i en grop for å se hvem som levde lengst. I stedet lagde Magnus Lagabøte en lovbok som staket ut kursen for et nytt, mer barmhjertig Norge.

PRAKTUTGAVE: Faksimile av den utgaven av landsloven som blir kalt «Codex Reenhielmianu», eller «Codex Lund». Foto: UNIVERSITETSBIBLIOTEKET I LUND.

Mens eldre lovverk hadde strenge regler for utmåling av straff i bestemte tilfeller, for eksempel ved tigging, tjuveri eller vold, har Landsloven fra 1274 helt andre ambisjoner enn bare å la forbrytere få som fortjent. 

Med den nye loven ville kong Magnus Lagabøte skape et nytt samfunn i et kristent rike der trellene nylig var satt fri. 

LOVGIVEREN: Magnus Lagabøte skulle egentlig aldri bli konge, men har likevel satt spor strekker seg langt inn i dagens Norge som rikets store lovgiver. Foto: NASJONALBIBLIOTEKET

– Loven blir for første gang et politisk instrument som er med på å forme samfunnet. Det er en helt annen måte å tenke lovgiving på, og det betyr én viktig ting: Det er ikke lenger den sterkestes rett som gjelder, forteller professor Jørn Øyrehagen Sunde på Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

En riksdekkende lovbok i høymiddelalderen var en sjelden begivenhet. 

– Landsloven var den tredje i hele Europa. Mange forsøkte å lage en rikslov, men ingen andre enn Sicilia, Castilla, Norge og – langt senere – Sverige klarte å lovgi for mer enn en by eller en provins av gangen.

Han har de siste sju årene ledet et forskningsprosjekt som skal ende i en storstilt feiring av landslovens 750-årsjubilieum i 2024. 

– Det ble laget almisseplikt for de elendigste, et omsorgssystem for dem som ikke kunne ta vare på seg selv, en ordning for å rydde jord og en mulighet til at fattige kunne drive handel, sier Øyrehagen Sunde.

På den måten kunne alle løfte seg opp og bli det vi i dag ville kalt skattebetalere.

– Det er sensasjonelt. Jeg sier ikke at det er en velferdsstat. Men det er et steg i den retningen. 

Trellene blir sluppet fri

Da Magnus Håkonsson – tilnavnet Lagabøte kom seinere – ble enekonge ved sin far Håkon Håkonssons død i 1263, var Norge nesten ikke til å kjenne igjen fra slik det hadde sett ut hundre år tidligere. 

Studentene mine tror at vi i dag er på et høydepunkt i internasjonalisering. Til det svarer jeg at vi er antakelig på høyde med 1200-tallet.

Da var så mye som én av fire innbyggere slaver, kalt treller. I løpet av 1100-tallet ble disse frigitt alle som en. Årsaken var delvis at den kristne etikken fikk stadig større fotfeste i riket, dels at det ble stadig mindre lønnsomt å holde seg med treller.

Frigjøringen av dem som jobbet under tvang, røsket opp i samfunnsstrukturene. 

– Landet sto overfor et akutt fattigdomsproblem. Svært mange hadde brått ikke noe sted å bo eller arbeide. Hvis du var frigitt trell ute på jakt etter jobb, møtte du altfor mange som var ute i samme ærend. 
Mange ble omstreifere som tok sesongarbeid. Vinterstid måtte noen stjele mat for å overleve.  

JUBILERER: Jørn Øyrehagen Sunde har de siste sju årene ledet et forskningsprosjekt som skal ende i en storstilt feiring av landslovens 750-årsjubilieum i 2024. Foto: UIO

Magnus Lagabøte ønsket regler som tok seg av disse i tråd med sitt kristne verdisyn. Han så på kongen som en fredsfyrste som skal regjere slik Gud sjøl ville gjort det på jorda. 

– Frelse og velstand i samfunnet henger sammen med Guds velsignelse. Det kristne idealet handler om å beskytte de fattige og vergeløse.

De gamle reglene i Frostatingsloven og Gulatingsloven var modne for oppdatering.

– I de gamle lovene het det at hvis du stjeler et eple, skal du kles av og torves. Det er en mildere form for steining. 

Denne straffen kan kanskje høres myk ut. Det var langt fra tilfellet.

– Det står i loven at hvis vedkommende kommer fra det i live, er det en god ting. Det var altså ingen selvfølge. 

En sultende trell hadde ingen rettigheter, selv om han hadde en hel familie å brødfø.

– Hvis han oppsøkte sin tidligere herre for å be om mat, kunne denne ifølge loven grave en stor grop og kaste hele familien oppi. Den siste som var i live, kunne herren velge å livnære, dersom han ønsket det. Legg merke til: velge. 

Vi vet ikke om denne straffen noen gang ble fullbyrdet. Men den står i lovverket.

– Det vitner om den totale mangelen på omsorgsplikt i samfunnet utenom dem man var i familie med, sier Øyrehagen Sunde.  

Kongen som ikke skulle bli konge

Det ble sagt om kong Magnus Lagabøte at han var den eneste middelalderkongen som ikke førte krig. Det var slett ikke positivt ment. 

– Bruk av militærmakt var viktig for å bygge en stat. Krig var en del av økonomien i middelalderen. Konger som ikke førte krig, kunne fort bli sett på som svake. 

Freden i riket betød imidlertid at kongen hadde tid og ressurser til andre sysler, for eksempel til å lage lover. 

Det er sensasjonelt. Jeg sier ikke et det er en velferdsstat. Men det er et steg i den retningen.

Magnus Lagabøte var aldri ment å bli konge. Det skulle hans eldre bror Håkon, kalt Håkon den unge, bli. Men den unge Håkon døde i 1257, kun 24 år gammel. 

Ved siden av kongemakten var den voksende kristne kirka den store maktfaktoren i middelalderens Norge. 

– Dette er en hypotese. Men kong Håkon kan ha tenkt at mens Håkon den unge skulle nå toppen av politisk makt, kunne Magnus bli viktig i det kirkelige hierarkiet.

Kong Håkon sendte i alle fall den unge Magnus til undervisning hos Fransiskanerne i Bergen. Der fikk Magnus et annet perspektiv på samfunnet enn kongssønner flest. 

– Fransiskanerne bygde sine klostre i den enden av byen der de mest elendige holdt til, ved siden av skomakerne som behandlet læret med urin. Det stinka i hele nabolaget! 

Den unge prinsen vokste altså opp nær slummen i Bergen på midten av 1200-tallet.

– Hvis vi ser for oss at han gikk til skolen, hvilket han selvfølgelig ikke gjorde, gikk han fra den beste delen av byen til den fattigste. Det gir ham det vi i dag kanskje ville kalt en sosial kompetanse som ingen andre norske konger. 

Etter at Håkon den unge døde, var Magnus medkonge med sin far i noen år, før han ved farens bortgang ble enekonge. 

En av de tingene han arvet, var et lovgivingsprosjekt som var gått på tverke. 

– Kong Håkon var også en stor lovgiver. Han forsøkte løse vanskelighetene i samfunnet, særlig fattigdommen, men kom ikke i mål. 

Den nye kong Magnus var skolert i en tradisjon der mye handlet om å hjelpe nettopp de fattige. Ville dette gjøre ham bedre rustet enn sin far til å bøte på problemene i samfunnet?

ALLIANSE? Kongen av Castilla kjempet sjøslag mot invaderende maurere sørfra. Hva er vel mer naturlig enn å alliere seg med kongen som disponerer den største krigsflåten i Europa, nemlig den norske leidangen? Foto: NB

Reiste til Europa og lærte filosofi

Det er lett å tenke at de norske viking- og middelalderkongene og deres menn satt alene på sin nordlige knaus, frøs og drømte om Valhall, eller senere om paradiset.

– Studentene mine tror at vi i dag er på et høydepunkt i internasjonalisering. Til det svarer jeg at vi er antakelig på høyde med 1200-tallet, sier Øyrehagen Sunde.

Kongens menn og andre stormenn reiste stadig til kontinentet, der de lånte europeiske ideer og gjorde dem til sine egne. 

St. Victor-klosteret utenfor Paris var et stort lærdomssenter i Europa før universitetene kom.

– Alle norske erkebiskoper før 1200 hadde studert der, det er riktignok ikke så mange, bare fire stykker, men alle reiste til St. Victor-klosteret. 
Det fins ingen liste over nordmenn som gikk i lære i klosteret. Men fra andre kilder kan vi slutte oss til at antallet må ha vært et betydelig.

– På 1160-tallet skriver kona til lendmannen i Vestfold til abbeden i St. Victor-klosteret, som var hennes bror. I brevet het det at abbeden ikke måtte tro på alle dem som kom og ba om husrom og hevdet at de kjente hans søster. Det var bare sludder. Dette sier noe om strømmen av folk dit, uten at vi vet det eksakte antallet.

Nordmenn som reiste til Paris og lenger sør, fór på de gamle romerske veiene og så med ærefrykt på byggverkene som sto igjen etter Romerriket. 

– Jeg tror nesten ikke vi kan forestille oss den autoritet romerne fortsatt hadde i Europa i middelalderen. De hadde for eksempel bygd Panteon, en gigantisk bygning i Roma der det hvelvete taket holdes oppe av seg selv, uten søyler. Det så ut som en storhet ingen kunne gjøre etter dem.

Som fartsårene og ingeniørkunsten, var romersk lovgiving godt kjent og beundret. Men ingen hadde laget slike lover på nesten tusen år. Nå hadde endelig Europa igjen nådd en grad av sivilisasjon som kunne sammenlignes med romerne. 

– De romerske lovene var laget for by- og handelssamfunn som lignet det som igjen hadde oppstått i Europa nå når vikinger og ungarere ikke plyndret byene med jevne mellomrom. 

Kanskje de gamle romerske lovene kunne være nyttige igjen? Men det var som med Panteon: De så byggverket, i dette tilfellet lovene, men ante ikke hvordan de var bygd opp. 

– Lovgiving er også et spørsmål om ren teknikk. Akkurat som Panteon tåler tyngdekraften, må en lov tåle motkreftene. For å lage en hel landslov må du være teknisk lovkyndig. 

Disse fire sto (sannsynligvis) bak

Blant kongens lærde menn har Øyrehagen Sunde identifisert fire som hadde den rette bakgrunnen, utdannelsen og ideene som gjør at han peker på dem om de sannsynlige opphavsmennene til Landsloven:

  •  Audun Hugleiksson (1240–1302): Norsk lendmann fra Hegranes i Jølster. Hugleiksson var i slekt med kongehuset og fungerte som rådgiver for kongen.
  • Tore Håkonsson (årstall ukjent–1317): Kongens kansler fra omkring 1270. Som rådgiver gjennom 50 år og under tre konger (Magnus Lagabøte, Eirik Magnusson og Håkon 5 Magnusson) fikk Tore Håkonsson en stor innflytelse på riksstyret.
  • Biskop Askatin (årstall ukjent–1277): Engelskættet hirdprest hos Håkon Håkonsson, var den første som hadde kanslertittel i Norge.
  • Lodin Lepp (årstall ukjent–1288): Norsk diplomat og kongelig rådgiver. Foretok flere langvarige, diplomatiske sendeferder til fjerntliggende land som Tunis og Egypt.

– Jeg tror dette må være de fire mest sentrale i utformingen av Landsloven, ved siden av kong Magnus selv, forteller Øyrehagen Sunde. 

De fire hadde ulike styrker. 

– Tore Håkonsson kjente kirkeretten best, mens Lodin Lepp som ikke var juridisk skolert, hadde en velutviklet politisk teft etter besøk hos blant andre sultanen i Tunisia. 

Audun Hugleiksson hadde mest sannsynlig vært i Italia og studert romerretten. 

– Dette kan vi ikke se direkte av Landsloven. Men en av de andre lovene fra samme tid, den som gjaldt særlig for kongens hird, er bygd opp på en måte sånn at vi kan slå fast at den som skrev den, må ha hatt nær kjennskap til romersk rett. 

Romerretten har ti bøker, ni bøker kalt Codex, pluss en bok av Novellas, nye lover. Det samme har landsloven. 

– Slik ble det sendt et signal om at den norske kongen så på seg selv som en lovgiver på samme nivå som de romerske keiserne.

FORBILDET: Inspirasjon til Landsloven kom sannsynligvis fra Alfonso Xs lovbok «Las Siete Partidas» fra 1265. Faksimile fra boka «Four Gothic Kings»

Reisen til Castilla

Samtidig som de så tilbake til romersk historie, fantes det eksempler i samtida som kunne være mal for en ny, norsk lov. 

På Sicilia styrte kong Fredrik den andre, som i tillegg til å være regent over den største øya i Middelhavet, også kunne smykke seg med titlene tysk-romersk keiser og konge av Jerusalem. I 1231 ferdigstilte Fredrik et lovverk som han kalte Liber Augustalis.

– Vi vet at Magnus’ far, Håkon, brevvekslet med Fredrik den andre. I en tid da lovgiving framsto som noe uoppnåelig som bare fortidens romerske keisere kunne klare, ble dette alminneliggjort for kong Håkon gjennom at en av hans like ga en lov, forteller Øyrehagen Sunde.

Castilla, området rundt Madrid på den iberiske halvøy, ble samtidig styrt av Alfonso den tiende, med tilnavnet den vise. I 1265 la Alfonso og hans hjelpere den siste hånden på et juridisk storverk kalt Las Siete Partidas. 

Kong Alfonso var beviselig i nærkontakt med den norske kongefamilien og hoffet. I 1257 reiste nemlig sendemenn fra den norske kongen nettopp til Castilla. 

Som så mye annet i middelalderens historie ligger mye skjult for oss. Historikeren blir en tolker av tegn og kilder, og må like ofte sette opp hypoteser som å sette to streker under sikre svar. 

– Vi vet at kongen av Castilla kjempet sjøslag mot invaderende maurere sørfra. Hva er vel mer naturlig enn å alliere seg med kongen som disponerer den største krigsflåten i Europa, nemlig den norske leidangen?

Historien forteller i alle fall at kong Håkons datter ble tilbudt ekteskap med en av Alfonsos brødre. Hun sa ja på ett premiss – at hun selv kunne velge blant dem. 

– Dette kan være en skrøne, det vet vi ikke. Men vi vet at hun reiste senhøsten 1257 og giftet seg med prins Felip fire måneder etter de kom dit, rundt påsken i 1258.

Pirrende som kongelige romanser og allianser er, dette er ikke det viktigste for Øyrehagen Sunde. 

– Jeg er mest opptatt av at kildene forteller at det norske sendebudet kom til Castilla rundt juletider og ikke reiste igjen før påske. Det betyr at følget på rundt 100 personer hadde minst fire måneder på å omgås og lære av hoffet i Madrid. Der arbeidet man med middelalderens største lovverk, Las Siete Partidas.

En person vi allerede har møtt i denne historien, var en del av delegasjonen: Lodin Lepp, rådgiveren med erfaring fra så fjerne riker som Tunisia og Egypt. 

– Vi vet at Lodin Lepp var i følget. Han eller andre i følget lærte sannsynligvis lovgivingsteknikken fra kretsen rundt Alfonso. 

Landsloven strutter av lærdom, men lovboken er likevel veldig enkel. Hvis juryen av lekfolk skulle forstå den, måtte den være det. 
– Landsloven er bygd opp etter helt ny vitenskap, beslektet med arabernes algebra. En lov er egentlig som et diktverk. Hver linje følger hverandre, teknikken er en komposisjon, sier Øyrehagen Sunde. 

Måtte ikke følge loven

Av de tre første lovbøkene i Europa må Liber Augustalis fra Sicilia få «kred» for å ha vært den første. Las Siete Partidas fra Castilla må roses for å være den mest teknisk fullkomne. 
Likevel er Landsloven den mest imponerende, mener Øyrehagen Sunde og peker på tre forhold. 

– Landsloven fikk særdeles lang levetid. Der Las Siete Partidas ble tilbakekalt allerede i 1273, hadde Landsloven sitt virke i Norge i over 400 år, fram til 1687. 

Der det kun er bevart to eksemplarer av Liber Augustalis, som formelt var gjeldende rett på Sicilia helt til begynnelsen av 1800-tallet, vet vi om 42 fullstendige manuskripter og 49 fragmenter av Landsloven, nesten alle fra før 1350.

– Dette tyder på at loven faktisk ble brukt. Det er ikke noen selvfølge. Det er tvert imot ganske sensasjonelt. 

Alle lovverk, helt fra Hammurabis lov fra Babylonia (rundt 1700 før vår tidsregning), har lagt stor vekt på at alle må følge den. 

– Noe av suksessen til Landsloven kan forklares med at den sier det motsatte: den skal ikke følges hvis den gir et urettferdig resultat. Det er mye enklere å følge en lov hvis du ikke er nødt til det. 

Landsloven kan i utgangspunktet ikke knyttes til noen form for demokrati. Den er gitt av kongen, i tråd med tidens konge- og styringsideologi i Europa. 

– Men ved å legge på dommerne en plikt til å justere lovene, ja til og med helt fravike loven dersom den gir et urettferdig resultat, ble loven et instrument for maktfordeling mellom konge og innbyggerne i riket. 

For dommerne var lagmannen, som var kongens mann, og en jury på tolv personer som kom fra lokalmiljøet. Så lenge de ble enige, kunne de lokalt og i konkrete rettssaker avgjøre hva som var rettens innhold.

– Noe vi ser faktisk skjedde, for eksempel i en sak fra 1329. En slik lov er fleksibel og lettere å akseptere enn en lov som dikterer hva som skal være rett i alle saker og til alle tider. 

Et tredje trekk ved Landsloven som gjør den stor, er kravet om rimelighet.

– Magnus sier eksplisitt at det bare er tåpen som følger lovens bokstav hvis den er for streng eller for mild. Er den det skal man forlate lovens bokstav for å kunne stå til rette for Gud på den siste dag. 

Et siste viktig prinsipp handler om nødvendighet. 
– Loven binder ikke hvis nødvendighet tvinger deg til noe annet, for eksempel hvis du er hindret fra å gjøre det du skal på grunn av et snøskred.

Arven fra Landsloven

Det går ingen rett linje fra Magnus Lagabøte til dagens Norge. Til det er det for mange historiske avsporinger og brudd. Men det er likevel noe i hans lovverk som peker fram mot det samfunnet vi kjenner i dag.

– Tenk på hva folk i Norge forbinder med lov: fred, sikkerhet og rettferd. Svært positive størrelser. Det som er ganske spesielt, er at vi tror på at loven er god, sier Sunde og nevner land der det langt fra er slik.

– Helt på sparket, ta Venezuela og Russland. Der ser de fleste, med god grunn, loven som et instrument for undertrykking, maktmisbruk og korrupsjon. Men du skal ikke lenger enn til Frankrike og Italia før synet på lovene er ganske fjernt fra det norske, der loven er et positivt og legitimt styringsmiddel med stor kontinuitet.

Selv om Norge gjennom historien har byttet eierhender, nærmest som krigsutbytte, er det én ting som alltid har forblitt norsk: lovene. 

– Da kongemakta var utenfor Norge og høyesterett ble flyttet til København, ble Norge tømt for politisk makt. Men lovene vi ble styrt etter, var alltid de norske. Loven blir en identitetsmarkør, som sier at det norske er noe fundamentalt annerledes enn det danske – og alle andre. 
    
PS. For dem av oss som er vel så opptatt av ukebladromanser som av lovverk, hvordan gikk det egentlig med Kristina som valgte prins Filip av Castilla til ektemann våren 1258 og som med det var avgjørende for at Norge fikk Europas tredje riksdekkende lovbok? Om det forteller ikke kildene så mye. Det vi vet er at hun døde barnløs i Sevilla fire år senere.

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 21. okt. 2021 06:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere