Ulikhetene øker over hele verden: UiO-økonom utvikler prinsipper for rettferdig omfordeling

– Jeg ble svært overrasket da arveavgiften ble fjernet i Norge, sier prisbelønt økonom – som forsker på rettferdig skatt og omfordeling. 

AKTIVISTER i New York krever rettferdig skattlegging av selskaper. Foto: NTB Scanpix

– Det er vanskelig å forstå hvorfor det å avskaffe arveavgiften var en god idé. Hva kunne være et godt normativt grunnlag for vedtaket? Kanskje var det umulig, på prinsipielt grunnlag, å finne en slik begrunnelse, påpeker førsteamanuensis Paolo Giovanni Piacquadio ved Økonomisk institutt på Universitetet i Oslo.

I år fikk han Fridtjof Nansens belønning for forskningen sin.

– Dersom tidligere president Obama har rett i at økende ulikhet er «den mest presserende utfordring for vår tid», må vi spørre oss hvordan samfunnet bør utforme de mest rettferdige ordningene for omfordeling.

Etikken i bunn

Det er slike spørsmål og utfordringer som motiverer Piacquadios arbeid i det store grunnforskningsprosjektet hans – som nettopp dreier seg om verdigrunnlaget i omfordelingspolitikken: Value Judgments and Redistribution Policies.

– Jeg er ikke opptatt av finjusteringer i eksisterende skatte- og avgiftssystemer, men av det etiske grunnlaget – hvilke prinsipper som gjelder når en utformer skattlegging og omfordeling mer generelt, presiserer han.

LØNNSOMT – FOR HVEM? – Vi hører ofte utsagn om hva som er ‘samfunnsmessig lønnsomt’. Likevel tør få spørre hvilke etiske og normative vurderinger som ligger bak slike beregninger, påpeker Paolo Piacquadio. Foto: Ola Sæther​ 

Umulighetsteoremet

Prosjektet knytter an til en gammel diskusjon blant økonomer, og i noen grad blant filosofer og statsvitere. Utgangspunktet er det såkalte umulighetsteoremet til nobelprisvinner Kenneth Arrow (1951) – en diskusjon som er formulert abstrakt i matematiske modeller.

Teoremet sier at det ikke er mulig å uttrykke samfunnets interesse – velferden i samfunnet – på en konsistent måte.

Umulighetsteorem høres virkelighetsfjernt og komplisert ut. Det er et resultat som forskerne utleder ved å stille opp krav og betingelser, eller det de kaller aksiomer, som representasjonen av samfunnets interesse i det minste må tilfredsstille.

Ett slikt krav er at ingen alene skal kunne diktere hva som er best for hele samfunnet. Umulighetsteoremet sier at det ikke kan finnes en slik representasjon av samfunnsinteressen eller av velferden i samfunnet som tilfredsstiller alle disse kravene.

KENNETH ARROW var en av verdens mest anerkjente økonomer, berømt for å ha utviklet det såkalte ‘umulighetsteoremet’. I 1972 mottok han Nobelprisen. Under: Aktivister i New York krever rettferdig skattlegging av selskaper.  
Foto: NTB Scanpix

Det er dette teoremet Piacquadio utfordrer. Det vil si; han utfordrer ikke logikken, men snarere relevansen av å stille opp problemet på denne måten. Han har egne alternative angrepsmåter som han skal vise fungerer bedre.

Alt blir avveininger

Problemstillingen er viktig for utforminger av politikk og spesielt for hvordan skatter, avgifter og velferdsstatens omfordeling skal være. Dersom umulighetsteoremet viser seg å holde, er det ikke noe etisk grunnlag verken for å kritisere eller forsvare ordningene i verden slik de er nå – eller å foreslå nye ordninger. Alt blir avveininger av noens interesser og preferanser mot andres.

– Teorien støtter og hjelper oss ikke når vi skal avgjøre hvilke tiltak som innebærer at Norge eller USA kan bli et bedre land for innbyggerne å bo i. Da må vi summere opp dels motstridende interesser for å stille opp et samlet mål på samfunnets interesser, påpeker han.

Igjen sier umulighetsteoremet at det ikke går an, mens Piacquadio vil vise andre tilfredsstillende måter som det faktisk kan gjøres på.

– De etiske vurderingene må gjøres mer eksplisitte og lettere å gjennomskue, sier Piacquadio. Da går det an å summere opp vurderinger for å finne det som er til samfunnets beste.

Tør ikke spørre

I mye av den økonomiske forskningen, hevder han, kommer det stadig nye resultater med oppskrifter på hva som er den beste politikken for å redde miljøet og for å øke den sosiale velferden i hele samfunnet. Alle disse resultatene er avhengige av vurderingsnormene som legges til grunn.

– Det ser nesten ut som om mange økonomer har gitt opp å studere verdivurderingene som må ligge bak samfunnets velferd – eller med andre ord: hva som er optimalt for samfunnet. Vi hører ofte utsagn om hva som er ‘samfunnsmessig lønnsomt’.

Likevel er det ytterst få som tør å spørre hvilke etiske og normative vurderinger som ligger bak slike beregninger, understreker Piacquadio.

Økonomen peker på en ubalanse:

– Vi er ekstremt opptatt av at politikken skal være optimal. Men vi er derimot lite opptatt av hvordan disse vurderingsnormene blir til. Hvordan skal vi representere sosiale interesser i samfunn med store forskjeller og der folk har egne ønsker og preferanser som spriker i alle retninger? Denne ubalansen er like alvorlig når vi diskuterer optimal fordelingspolitikk som når vi forsker på en bærekraftig miljøpolitikk, mener han.

Rettferdig fordeling

Piacquadio har som nevnt konkrete ideer til hvordan vi skal få til framgang på dette viktige normative området. Et eksempel er hvordan vi skal ta hensyn til folks behov når det ikke er nok ressurser til å dekke alles behov. Tankegangen til Piacquadio er at en rettferdig fordeling representerer samfunnets velferd, og at en rettferdig fordeling er ikke-diskriminerende.

– Teoretisk kan vi tenke oss ulike situasjoner der vi har variert behovene til folk og tilgangen på ressurser. For hvert gitt utgangspunkt kan vi så tenke oss en rettferdig regel for tildeling etter de behovene vi nå tar hensyn til. Hvordan skal denne regelen være?

Piacquadio mener vi kan stille teoretiske krav til at ingen av resultatene skal diskriminere noen grupper av individer. Basert på klare og intuitive prinsipper for ikke-diskriminering, kan vi så ved hjelp av matematikken finne en regel som ikke diskriminerer noen.

– Den regelen kan vi så benytte til å vise samfunnets samlete interesser i ulike situasjoner. Samfunnets interesser kommer da til uttrykk som en teoretisk forbindelse mellom ulike behov og ressurser og resultatene som regelen gir – og en rangering av disse resultatene.

Best mulig skatter

Dette er som sagt bare et eksempel. Piacquadio er opptatt av hvordan han og andre forskere kan bruke slike tilnærminger for å kunne utforme det vi kan kalle optimale inntektsskatter i fordelingspolitikken. Et annet område som han arbeider med, er hvordan ulik vilje til å ta investeringsrisiko, og ulike oppfatninger av hvordan verden utvikler seg framover, kan påvirke hva som er optimal skatt på kapital og formue. Spesiell oppmerksomhet retter han også mot en optimal utforming av arveavgifter.

– Målet for prosjektet er å åpne øynene til økonomer, fortsetter Piacquadio. Han mener vi trenger mer oppmerksomhet om grunnlagsproblemene for hva som er mest rettferdig og hva rettferdighet egentlig er.

– Det er kanskje riktig å si, påstår han, at utviklingen i faglitteraturen her skjer altfor langsomt. En grunn kan være at mange økonomer tror det går an å benytte filosofiske, normative argumenter med lukkete øyne. Jeg mener det har ført til en spenning mellom hvilke resultater vi får og hva politikerne er interessert i, noe som dermed gjør forskningen vår litt mindre relevant. Det er ingen motsetning mellom å gå dypt inn i grunnlaget som faget hviler på, og å komme med konkrete forslag til anvendelser.

– Kanskje det er omvendt, avslutter Piacquadio: det er når vi forstår de grunnleggende prinsippene, at anvendelsene blir opplagte og gode. 

    Av Trine Nickelsen
    Publisert 25. aug. 2021 07:00
    Legg til kommentar

    Logg inn for å kommentere

    Ikke UiO- eller Feide-bruker?
    Opprett en WebID-bruker for å kommentere