Frykten for revolusjon førte til store reformer

De styrende elitene var livredde for at den russiske revolusjonen skulle spre seg til resten av verden. Slik fikk vi åttetimersdag, en rettferdig valgordning og et prinsippvedtak om alderspensjon.

LEDESTJERNEN: Vladimir  Lenin talte til en begeistret  forsamling i Petrograd under  Kominterns andre kongress  i juli 1920. Maleri: ISAAK BRODSKIJ

Sommeren 1918 ble den russiske tsarfamilien kastet ned i en kjeller i Jekaterinburg og gjennomhullet av geværkuler. I løpet av morgentimene hadde de russiske revolusjonære likvidert monarken og alle hans arvinger. Hvis det i det hele tatt var noen tvil, fantes det nå ingen vei tilbake til eneveldet i Russland. Den kommunistiske revolusjon hadde seiret.

Det skulle ikke stoppe der. Lenin og hans kamerater dannet Den kommunistiske internasjonale – Komintern – for å skape verdensrevolusjonen og inviterte likesinnede fra hele verden til Moskva. 

Blant dem som var ønsket som medlem av Komintern, var Det norske Arbeiderparti, som var marxistisk inspirert allerede fra skipinga i 1887. Partiet sendte en av de største delegasjonene til den andre samlingen i Moskva i 1920, og tok umiddelbart en aktiv rolle i lovlige og ulovlige aktiviteter satt i verk av Komintern, blant annet ved å lage en hemmelig komité for å frakte ulovlig, sovjetisk propagandamateriell. 

Her hjemme skalv den borgerlige regjeringen i eplenikkersen. Hva var det de norske radikale hadde planer om? Var det tenkelig at Kong Haakon VII og hans lille familie skulle lide samme skjebne som tsaren i vårt naboland?

REVOLUSJONSFRYKT: 
– Høyre har alltid har spilt 
rollen som sinken, sammen 
med bøndene i Venstre. Når 
de stemte for reformer for 
100 år siden, var det fordi 
de fryktet revolusjonen, sier 
Magnus Rasmussen. Foto: UIO

– Medlemskap i Komintern var et sterkt signal til elitene om at det var fare for revolusjon også i Norge. Det er liten tvil om at regjeringen mente vi befant oss i en revolusjonær situasjon her i landet også, forteller medforfatter av den kommende boka «Reforming to Survive: The Bolshevik Origins of Social Policies», Magnus Rasmussen på Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Partikontoret ble brukt til å gjemme mennesker som ulovlig ble fraktet til og fra Russland. Det fantes sågar en hemmelig avtale mellom partiet og Komintern der AP sa seg villig til å godta alle ordrer fra Moskva i bytte mot økonomiske og militære ressurser. 

I 1918 vedtok Arbeiderpartiet at de var villige til å bruke revolusjonær klassekamp i striden for sosialisme.

– I det ligger det en åpenbar trussel. De styrende partiene ser for seg at soldater kan snu seg og peke geværene mot staten.

Revolusjonsfaren vokser

Mot slutten av første verdenskrig måtte norske arbeidstakere se at prisveksten spiste opp det lille som var av lønnsvekst. 1919 ble det største streikeåret til da i norsk historie. 300 000 la ned arbeidet, og det ble truet med generalstreik da regjeringen ignorerte kravet fra Arbeidernes faglige landsforening om tiltak mot «dyrtid».

De styrende partiene så for seg at soldater kan snu seg og peke geværene mot staten.

Da det brygget opp til storstreik i Trondheim, ble panserskipet «Harald Haarfagre» sendt til Trondheimsfjorden forberedt på voldelig konfrontasjon med de streikende. 

I februar 1918 ble de første soldatrådene dannet i Trondheim, med mål om å sette ut  av spill statens evne til å bruke militærmakten. Regjeringen svarte med å fjerne sluttstykker fra geværene i våpendepoter rundt om i landet. I Kristiania ble bondegutter fra Hallingdal brukt som sikkerhetsstyrker fordi hovedstadens egen bataljon ble regnet som usikker. 

Arbeiderbevegelsens største leder, Martin Tranmæl, sto på barrikadene for en omveltning av samfunnet. Han mente at arbeiderens kår ikke kunne bedres i det rådende, kapitalistiske systemet. Dette måtte derfor knuses. (artikkelen fortsetter under bildet)

REISTE TIL MOSKVA: En ung Einar Gerhardsen (t.v) reiste til Moskva for å delta på Den kommunistiske internasjonales andre kongress i 1920. Her sammen med blant andre Martin Tranmæl (nr. 5 f.v). i I 1918 vedtok  Arbeiderpartiet at de var villige til å bruke revolusjonær klassekamp i striden for sosialisme. Foto: NTB scanpix

Tranmæl ble anklaget for å konspirere om å organisere militære styrker. Han innga frykt i borgerskapet: 

«Kan der ikke peges paa et eller andet forræderisk mod land og rige og den mand (Martin Tranmæl) faa en kugle heller end at tusinder af borgere og kanske vor kjære konge med, (...) skal lumskelig blive myrdet» heter det i et brev fra en «offisersfrue fra hovedstaden» til forsvarsminister Theodor Holtfodt, sitert i boka «Militæretaten og den indre fiende fra 1905 til 1940» av Nils Aagøy.

– Regjering og stortingsmedlemmer var helt tydelige i komiteer og interne dokumenter at de mente faren for revolusjon var stor. De ledende, borgerlige avisene var overbevist om det samme.

Medlemskap i Komintern var et sterkt signal til elitene om at det var fare for revolusjon også i Norge.

Statsminister Gunnar Knudsen etablerte en egen sikkerhetskommisjon for å sikre fred og stabilitet hvis den sivile regjeringen ble styrtet. 
Det hemmelige politiet satte i gang overvåking, inkludert kontroll med revolusjonæres post og telegrammer. I Russland hadde det vært avgjørende at deler av forsvaret stilte seg på revolusjonens side. 

– Regjeringen ønsket å hindre at sosialistiske menn ble kalt inn til militærtjeneste og fikk utdelt våpen. 

Fikk gjennom åttetimersdagen

Historikere har siden konkludert at forholdene i Norge i virkeligheten ikke lå til rette for revolusjon i årene etter den første verdenskrig. Til det var den militære organiseringen i arbeiderbevegelsen altfor svak, på grensen til fraværende. 

GJORDE TILTAK: Statsminister Gunnar Knudsen etablerte en egen sikkerhetskommisjon for å sikre fred og stabilitet hvis den sivile regjeringen ble styrtet. Foto:NB

Men i denne sammenhengen har det mindre å si hva som var kjensgjerningene.  Viktigere er det hva de styrende elitene trodde var sant. 

– De overvurderte faren ved soldatrådene. Arbeiderpartiet var ikke reelt revolusjonære annet enn i en svært kort periode i 1918. Likevel tolker elitene alt de gjør som forberedelse til revolusjon. Det er en overdrivelse. 

Revolusjonsfrykten hos de borgerlige er en gyllen mulighet for mer reformistisk anlagte sosialister til å presse gjennom sosiallovgivning med henvisning til at alternativet, revolusjon, tross alt er verre. 
Det liberale folkepartis store reformator, Johan Castberg, hadde fått sine forslag om å lovfeste åttetimersdagen stemt ned i 1909 og i 1915. 

– Men under trussel om revolusjon trengs det ikke engang votering i Stortinget over åttetimersdagen i 1919. Den blir vedtatt ved akklamasjon, forteller Rasmussen.

I dag har vi lett for å tenke at det norske samfunnet er særlig progressivt og omfordelende, og at det alltid har vært sånn. 

– Det er helt feil. Vi var en sinke i utviklingen av velferdsstaten. For eksempel fikk Uruguay et fungerende pensjonssystem lenge før oss. 
Det var først i årene etter første verdenskrig, mellom 1918 og 1923, at utviklingen skjøt fart i Norge. 

Før 1920 hadde Norge et valgsystem som minnet mer om det vi kjenner fra presidentvalg i Frankrike, der et parti må få flertall i ulike valgkretser for å få inn en representant på tinget. Det førte blant annet til at Arbeiderpartiet, som fikk nesten en tredel av stemmene nasjonalt i 1915, kun fikk rett i overkant av en seksdel av stortingsrepresentantene.

– I 1919 ble valgsystemet gjort representativt, så vi fikk en mer rettferdig fordeling av representanter. Tranmæl uttalte i ettertid at ingenting styrket den parlamentariske linja i arbeiderbevegelsen som det første valget med den nye ordningen i 1921.

Jernhånda og silkehansken

Situasjonen i Norge for rundt 100 år siden passer inn i statsviternes teorier om etablering av en velferdsstat. 

– Forenklet kan vi si at det er tre måter en velferdsstat kan oppstå på: Gjennom tverrpolitisk enighet om at dette er noe landet trenger, gjennom arbeidermobilisering eller ved at eliter som egentlig ikke ønsker noen velferdsstat, ser at regimet vil miste legitimitet dersom de ikke gjør innrømmelser.

Det er det siste som er tilfellet i Norge, ved at regjeringen la vekt på det forskeren kaller integrerende tiltak i stedet for knallhard bekjempelse. «Silkehansken, ikke jernhånda inni den», slik historikere har oppsummert. 

Regjeringen sto overfor et stort dilemma. Den var trygg på at den ville vinne en eventuell væpnet konfrontasjon, men mente at kostnadene ville være så høye at innrømmelser langt var å foretrekke. 

– Et av kravene fra arbeiderbevegelsen er at arbeiderne selv skal ta over hele eller deler av styringen med bedriftene de jobber ved. 
Dette er noe partiene Høyre og Venstre normalt ville brukt alle sine ressurser på å hindre. 

– Men i 1918 er de med på å sette ned en stortingskomité med mål om sosialisering av alle bedrifter i Norge, sette av et fond og gi kontroll til arbeiderne. 

Jernhånda forble i silkehansken.

Foren eder, i hvert deres land

Selv om Arbeiderpartiet var blant de mest ivrige, var det norske partiet langt fra det eneste som fikk tilsendt det røde signalet fra Lenins Moskva for 100 år siden. 

PLANLA VERDENSREVOLUSJONEN: Vladimir Lenin sammen med delegater ved Kominterns andre kongress i Moskva. 
Blant de frammøtte ser vi forfatter Maxim Gorki rett bak Lenin. Foto: KRASNY PANORAMA

– Vi ser et klart brudd i mange land, på nøyaktig samme tidspunkt. Akkurat som i Norge kommer reformene fra en høyreside som er redde for revolusjon og ser med skrekk på dannelsen av soldatråd og Moskvas innflytelse gjennom Komintern. 

Resultatet er at åttetimersdagen eksploderer verden over. Samtidig får mange land arbeidsledighetstrygd og en mer sosial boligpolitikk. 

Rasmussen og kollegene har lagt inn alle verdens land i en database og undersøkt hvordan arbeidstiden samsvarer med frykten for revolusjon i året etter den første verdenskrig. 

– Det er en sterk sammenheng; land med bevegelser knyttet til Komintern reduserte sin arbeidstid ved å innføre 48-timersuke, ned fra 60 eller 70 timers arbeidsuke. 

Hendelsene i Norge er nemlig på ingen måte unike i perioden etter rystelsene fra første verdenskrig og den russiske revolusjon. Nederland opplevde for eksempel sin Roode Week – røde uke – der den sosialistiske arbeiderlederen Pieter Troelstra i november 1918 erklærte revolusjon. Troelstra overvurderte styrken sin og fikk ingen revolusjon. Men det gjorde at frykten for den satte seg i de styrende elitene. 

– De tok det ett skritt lenger og innførte 47-timers arbeidsuke, den mest sosiale ordningen i verden til da, forteller Rasmussen.  

Mens land som Norge og Nederland godtok reformer de vanligvis aldri ville akseptert, var andre land langt raskere ute med å slå ned revolusjonære tendenser. 

I USA ble alle tilløp til sosialistopprør med dannelser av soldatråd slått nådeløst ned, blant annet ved å deportere flere hundre radikalere og anarkister fra landet.

– USA valgte en voldsstrategi da de så det minste tilløp til protestbevegelser og danning av soldatråd. 

Når trusselen avtar

Men etter den sure svie kom den søte kløe for borgerskapet. Frykten for revolusjon avtok da det ble klart at Polen ikke ville falle til sosialismen, og de tyske revolusjonære ledestjernene Karl Liebknecht og Rosa Luxemburg ble torturert og drept av de tyske frikorpsene.

I tillegg går jernbanestreiken i 1920 dårlig for de norske arbeiderorganisasjonene. Elitene får tilbake selvtilliten og blokkerer fra 1923 de fleste forslagene til sosiallovgivning. 

– Fram til midten av 1930-tallet er det derfor stort sett snakk om kutt. Gratis tannhelse blir fjernet, mens pensjonsreformen som alle var enige om å få på plass i 1918, blir et hult prinsippvedtak som det aldri blir noe av. 

Men ikke alt kan reverseres. Eliten ble bundet til de sosiale tiltakene så snart de var innført. 

Det er ikke noe tvil om at Høyre alltid har spilt rollen som sinken, sammen med bøndene i Venstre.

– Partiene kunne ikke enkelt gå tilbake på løftene når åttetimersdagen og valgsystemet var etablert og institusjonalisert. 

Blant annet fordi svært mange arbeidsplasser var skapt for å administrere disse ordningene. Dette ser vi også internasjonalt i Rasmussens «klassifisering» av alle velferdslover. 

Det revolusjonære sjokket får langvarige konsekvenser. 

– Vi ser at stater der det var stor fare for revolusjon rundt siste del av første verdenskrig, hadde kortere arbeidstid ved slutten av den kalde krigen over 70 år seinere. 

Kampen om historien

Dagens norske høyreside, og dens tenketanker, har en tendens til å legge vekt på sine partiers rolle i utviklingen av den norske velferdsstaten. Rasmussen og Knutsens, og andres forskning, viser imidlertid at det ligger en viss historisk revisjonisme i det. 

– Det er ikke noe tvil om at Høyre alltid har spilt rollen som sinken, sammen med bøndene i Venstre. Når de stemte for reformer for 100 år siden, var det fordi de fryktet revolusjonen.

Statistikken viser at Høyre stemte mot de mest sjenerøse velferdsforslagene i 80 prosent av tilfellene mellom 1880 og 1940. 

– Det samme tallet for venstresida er et sted mellom 5 og 10 prosent.
Venstre er splittet mellom byvenstre og bondevenstre. Bonderepresentantene stemmer som Høyre, mens representantene fra byene er mer sosialdemokratisk innstilt. 

– Utsettelsesforslagene, i realiteten forslag om å legge en innstilling død, kommer fra bønder. De er imot selv sosialpolitikken til sin egen regjering. 

Etter andre verdenskrig ser vi i mye større grad en konsensus rundt velferdspolitikken i det politiske Norge. 

– Det er et helt annet Høyre vi ser i dag enn i mellomkrigstiden, presiserer Rasmussen. 

– Men å si at borgerlige elementer sto helhjertet bak disse reformene for 100 år siden, er en feilframstilling av historien. Det er riktigere å si at de kom haltende forsiktig etter andre mer progressive krefter.  

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 22. sep. 2021 06:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere