Vekslende politisk satsing på havvind: – Oljen fortsetter å være det viktigste markedet for våre høyteknologiske leverandørbedrifter

Olje og gass finnes i Nordsjøen – hav og vind finnes overalt i verden. Norske bedrifter som vender seg mot havvind, må konkurrere på et tøft verdensmarked. Det er noe helt annet enn å levere til ‘oljå’.

SATSER LITE: Norske bedrifter har noen fortrinn når det står om kontraktene i det flytende havvindmarkedet. Likevel er satsningen svært begrenset. At bedriftene opplever vekslende interesse og støtte fra myndighetene, er med på å svekke interessen, påpeker forskere. Fotoillustrasjon: Equinor

Det har virkelig vært lukrativt. En bedrift som har spesialisert seg på å lage produkter eller levere tjenester til oljebransjen, har kunnet regne med usedvanlig gode inntekter.

– Oljeselskapene som opererer i Nordsjøen – og leverandørene deres, er vant til store marginer. De kan investere mye og forvente høy avkastning. Oljeselskapene er en svært viktig kunde for all mulig høyteknologisk kompetanse i Norge, påpeker Taran Mari Thune ved TIK – Senter for teknologi, innovasjon og kultur på Universitetet i Oslo.

Noe for seg selv

Den norske leverandørindustrien er noe for seg selv. Målt i omsetning er den landets nest største næring og sysselsetter langt flere enn selve oljeindustrien.

BREMSER OVERGANGEN:      – Så lenge oljebransjen fortsatt stimuleres så kraftig som nå – gjennom nye konsesjoner, store investeringer og gunstige skattetiltak – vil oljen fortsatt være den viktigste markedet for våre høyteknologiske leverandørbedrifter, sier Taran Mari Thune.
Foto: Ola Særther

– Leverandørindustrien omfatter noen av de mest kunnskapsintensive og innovative bedriftene i norsk næringsliv. Gjennom å ha oljeselskapene som kunde og samarbeidspartner gjennom mange år, har de opparbeidet seg enestående kompetanse. Både politikere og bedriftene selv mener denne kompetansen bør brukes for alt den er verdt nå når samfunn og økonomi skal omstilles til en mer bærekraftig framtid, påpeker Thune.

Hun leder forskningssenteret INTRANSIT, som nettopp forsøker å forstå hvordan omstilling er mulig å få til, og hvilke drivere og barrierer som finnes.

– Teknologiene og kompetansen bedriftene leverer til virksomhet langt til havs, er trolig blant de mest omstillbare vi har. Likevel er det langt fra sikkert at omstilling faktisk skjer, poengterer hun.

Turbiner som flyter

Parisavtalen setter tøffe klimamål. Etterspørselen etter grønne energikilder øker over hele verden. Også i Norge. Elektrifiseringen og overgangen til fornybarsamfunnet gjør at vi trenger mye mer energi i årene som kommer. Hvor skal energien komme fra?

Politikerne peker på vindkraft – særlig til havs. Flere land har bygd ut havvind, men helst der det er grunt – som langs kysten av Storbritannia, Tyskland og Nederland. Der står vindturbinene fast på sjøbunnen.

Vinden er imidlertid sterkere og mer stabil lenger til havs. 80 prosent av verdens havvindressurser finnes på hav som er dypere enn 70 meter. Der duger bare flytende anlegg. Hvis havdybde ikke lenger får sette begrensninger, åpner det uante muligheter.

Det internasjonale energibyrået (IEA) anslår at flytende vindkraft, i hvert fall i teorien, kan dekke opp mot 18 ganger verdens strømbehov. Potensialet er med andre ord enormt.

– De første oljeriggene i Nordsjøen stod på bunnen, men snart ble det utviklet flytende rigger. Norske bedrifter er derfor spesialister på ting som flyter i havet – og ikke hvilke som helst hav: I Nordsjøen og Norskehavet er været uvanlig røft og bølgene ditto høye. Tanken er at funker det her, så funker det over alt, fortsetter Thune.

«Skal vi lykkes med omstilling (...) er det helt nødvendig at myndighetene setter klare mål – og aksepterer at det er umulig å få både i pose og sekk».

Norske bedrifter har med andre ord noen fortrinn andre kan misunne dem når det står om kontraktene i det flytende havvindmarkedet, som nå gradvis bygger seg opp internasjonalt.

Satser lite

Men i hvilken grad utnytter norske bedrifter forspranget? Hva skal til for at de omstiller seg?

Thune og kollegene har studert dette.

– Vi har undersøkt norske leverandørbedrifter som har hele eller deler av virksomheten sin knyttet til havvind. Det har vi gjort både gjennom spørreundersøkelser, intervjuer i selskaper og gjennom analyse av selskapsinformasjon. Resultatene våre viser at satsingen er svært begrenset, til tross for at aktørene selv mener potensialet for vindkraft til havs er stort, forteller hun.

De aller fleste bedriftene som opererer i havvindmarkedet – og som forskerne undersøkte, har bakgrunn i oljenæringen eller i maritim næring. Et fåtall har havvind som sin kjernevirksomhet. For de aller fleste er inntekter fra havvind en svært begrenset del av omsetningen, mindre enn 5 prosent.

Thune peker på at interessen for vindkraft til havs også har gått opp og ned – i takt med etterspørselen etter olje og gass. At olje og havvind er så nært sammenkoblet er en fordel, men også en ulempe. Aktiviteten innen vind svinger i motsatt takt av oljeprisen.  

– Når en bedrift investerer i havvind, er det først og fremst som et motkonjunkturtiltak. Investeringene kommer når oljeprisen er lav. Når oljeprisen stiger, synker investeringene og innsatsen.

Vekslende interesse

Politikernes støtte svinger også. Dette ble tydelig demonstrert da oljeprisen sank som en stein under finanskrisen i 2008. Politikerne hadde vedtatt det første klimaforliket og mente at Norge burde bli verdensledende på havvind. I de neste tre årene startet mer enn femti norske bedrifter opp med aktiviteter knyttet til havvind.

Men så steg oljeprisen igjen, og nye funn ble gjort på norsk sokkel i 2011, som det enorme Johan Sverdrup-feltet. Politikernes vindambisjoner stilnet. Til gjengjeld kom en kjempeboom på leverandørsiden i olje og gass. I 2014–2015 opplevde verden en et bratt og langvarig prisfall på olje og igjen økte interessen for havvind.

– At bedriftene opplever vekslende interesse og støtte fra myndighetene, svekker interessen for å bygge oppe en norsk havvindnæring som kan konkurrere internasjonalt, mener Thune.

Hindrer omstilling

Studier hun og kolleger på TIK har gjort, viser at måten oljesektoren jobber med innovasjon på, kan hindre omstillingen alle ønsker seg.

– De nye ideene og løsningene kommer ofte når kunde og leverandør samarbeider. Leverandørbedriftene vet at oljeselskapene tar en stor del av risikoen og regninga. Når de søker seg til andre markeder, får de raskt erfare at denne spesielle arbeidsmåten og finansieringsmodellen ikke finnes andre steder. Også offentlig støtte og rammebetingelser for utvikling og implementering av ny kunnskap og teknologi er enestående for olje og gass, påpeker forskeren.

JA, TAKK BEGGE DELER: Politikerne vil gjøre havvind til ny eksportnæring, men når de samtidig signaliserer langsiktig støtte til oljenæringen og stadig åpner nye felt – da vegrer bedriftene seg for å satse ordentlig. Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken og Trygve Slagsvold Vedum møtte pressen under regjeringssonderingene i Hurdal i september – der olje skal ha vært et av de vanskeligste spørsmålene å bli enige om. 
Foto: NTB Scanpix

Vender bedriftene seg derimot mot havvind, må de selv i større grad finansiere utviklingen av teknologi fram til den er moden nok til å testes i markedet. Kundene har ikke de samme ressursene til å kjøpe spesiallaget teknologi. Bedriftene må konkurrere på pris og derfor produsere og selge større volum for at det skal bære seg.

Istedenfor å ha Nordsjøen som et lokalt marked hvor en kjenner hverandre og kan lage skreddersydd teknologi, må bedriften orientere seg ut i verden med én gang.

– Mange bedrifter gjør derfor bare begrensete forsøk, og vender fort tilbake til det trygge oljemarkedet hjemme når pilene peker oppover for oljenæringen, sier Thune.

Savner et hjemmemarked

Knapt noe annet sted i Europa blåser det mer og bedre enn i norske havområder. En storskala utbygging av havvind kunne skapt et viktig hjemmemarked for norsk leverandørindustri. Likevel finnes det ennå ingen havvindparker langs kysten vår.

I en undersøkelse forskere på TIK gjorde i 2015, svarte tre av fire leverandørbedrifter at mangelen på et hjemmemarked er en viktig barriere mot å lykkes på det raskt voksende internasjonale markedet.

– Så lenge det ikke finnes et norsk marked, må bedriftene posisjonere seg globalt med én gang. Mange savner også pilotprosjekter og demonstrasjonsanlegg – der de kan teste, bruke og demonstrere overfor et verdensmarked at dette er en lovende teknolog, noe som gjør det mulig å konkurrere internasjonalt, påpeker Thune, og legger til at markedet for flytende havvind er nå under utvikling flere steder i verden og norske aktører er med på å utvikle nye prosjekter i Europa, Asia og USA.

Et viktig skritt på veien kom i fjor. Da godkjente regjeringen utbyggingen av det flytende vindkraftverket Hywind Tampen for Equinor.  Norske leverandørbedrifter regner prosjektet, der en forsøke å bruke havvindteknologi for å elektrifisere produksjonen av olje, som en viktig mulighet.

– Statlig støtte og store selskaper som Equinor, er viktige i å sette retningen. Tampen-prosjektet kan være med på å skape en arena for læring, demonstrasjon av nye løsninger og utvikling internasjonale kontakter, påpeker Thune.

Skaper flaskehalser

Den norske energi- og industripolitikken derimot, mener hun skaper flaskehalser og bremser framveksten av nye, grønne næringer i landet.

– Både oljebransjen og politikere er opptatt av etterspørselssiden. Når etterspørselen etter grønne løsninger etter hvert øker, kommer leverandørindustrien etter, sies det. Våre analyser viser imidlertid noe annet: Så lenge oljebransjen fortsatt blir stimulert så kraftig som den blir i dag – gjennom nye konsesjoner, store investeringer og gunstige skattetiltak – vil dette fortsatt være det aller viktigste markedet for landets høyteknologiske leverandørbedrifter. En virkelig overgang til havvind og andre grønne næringer, kommer ikke før markedsbetingelsene i olje og gass svekkes.

Thune peker på at norske myndigheter i kjølvannet av koronakrisen har en historisk mulighet til å skape omstilling i norsk økonomi i en grønnere retning – som de foreløpig ikke har grepet, beklager hun.

– Skal vi lykkes med omstilling og målet om å utnytte høyteknologisk oljekompetanse i grønne næringer som havvind, er det helt nødvendig at myndighetene setter klare mål – og aksepterer at det er umulig å få både i pose og sekk, sier hun.

Mer realistisk debatt

Forskerne mener at noe av problemet i debatten om havvind, er at industrien selv og politikere framstiller det som en relativt grei sak å omstille seg fra olje til grønn energi.

– Vår forskning viser at selv om teknologien og kompetansen er omstillbar, er det en lang rekke faktorer som gjør dette spranget svært komplisert. Slike faktorer er oftere knyttet til ikke-teknologiske ting, som økonomiske rammebetingelser, kontakter i internasjonale markeder og ikke minst bedriftenes forretningsmodeller. Vi ønsker å synliggjøre dette, og få litt mer realisme inn i debatten rundt omstilling.

Av Trine Nickelsen
Publisert 10. nov. 2021 07:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere