Med lov kan miljøet reddes

Et hittil oversett ledd i Grunnlovens paragraf 112 kan få betydning for miljø og naturmangfold.

MED LOVEN I HÅND: Demonstrantene mot gruvedeponi i Repparfjorden i Troms og Finnmark kan få hjelp av den nye kommentarutgaven til Grunnloven for å argumentere mot staten og selskapet Nussirs planer om å bruke laksefjorden som lagringsplass for gruveslam. Foto: NTB scanpix

Hvis det var greit i vannscooter-saken, må det vel være greit for snøscooter også? 

Denne typen resonnementer fra våre folkevalgte i Stortinget kunne vært unngått dersom regjeringen og departementene tok på alvor at

Grunnlovens paragraf 112 gir myndighetene en plikt til å utrede miljøkonsekvenser. 

Det mener professor Ole Kristian Fauchald på Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo. 

Han nevner lovforslaget om endringer i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag som tillot fornøyelseskjøring med snøscooter, som et eksempel på en lovbehandling som aldri burde vært gjort på den måten.

– Dette var blant de dårligste lovutredningene jeg har vært borti. Noe av årsaken til den svake utredningen var lav bevissthet om miljøparagrafens andre ledd, sier Fauchald. Han har skrevet kapitlet om paragraf 112 i den nye kommentarutgaven til Grunnloven, der jurister over halvannet tusen sider har vurdert samtlige av konstitusjonens paragrafer under ledelse av redaktørene Dag Michalsen og Ola Mestad. 

Plikter å utrede

Den såkalte klimaparagrafen ble offentlig kjent da miljøorganisasjonene Greenpeace og Natur og Ungdom i 2016 trakk regjeringen for retten for brudd på bestemmelsen om at «enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares.»

KRITISK: – Dette var blant de dårligste lovutredningene  jeg har vært borti. Noe av årsaken til den svake utredningen var lav bevissthet om miljøparagrafens andre ledd, sier Ole Kristian Fauchald om loven som tillot snøscooter til fornøyelseskjøring. Foto: OLA SÆTHER

Dette er hentet fra paragrafens første ledd. Andre ledd sier at «borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand (...)»
Juss handler ofte om tolkning av formuleringer. Betyr ikke «rett til kunnskap» at myndighetene skal dele informasjonen de sitter på, med befolkning, en regel som allerede fins i offentlighetsloven? 
Nei, mener Fauchald. 

– Den går videre enn det. Dersom informasjonen ikke fins, må myndighetene skaffe den til veie. 

Han er tydelig på at informasjonsplikten også innebærer en plikt til å foreta grundige utredninger. 

– Myndighetene kan ikke nøye seg med å legge fram dårlige utredninger basert på utdatert kunnskap.

En rekke viktige saker

Det er mange viktige miljøspørsmål som kan bli bedre utredet med henvisning til miljøparagrafen, sier Fauchald og kommenterer:

  • Oppdrett: – Da det såkalte trafikklyssystemet for oppdrett ble laget, var det ikke stor nok bevissthet om kravet til utredning. Dette kunne vært begrunnet mye grundigere. 
  • Villaks: – Villaksens produksjonsevne er i stor fare. Det samme gjelder bestanden av reker langs kysten.
  • Rovvilt: – Rollen ulven spiller for mangfoldet i økosystemene, er mangelfullt utredet.
  • Villrein: – Påvisning av skrantesyke på villrein, som kan være et resultat av menneskelig aktivitet i villreinområdene, medfører en særlig sterk utredningsplikt.

Gruvedrift og avfallsdeponier: – Når dette skjer i eller i umiddelbar nærhet av laksefjorder eller andre sensitive områder, må kunnskapen om hvordan dette påvirker villaksen være så god som mulig.
Vindkraft: – Ulike strategier for utbygging av vindkraft, særlig småskala utbygging, har vært mangelfullt utredet.

Virkeliggjøring av intensjonen

Andre ledd av paragraf 112 er først og fremst en nøkkel til å virkeliggjøre intensjonen i første ledd, der det heter at: «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten.»

Utredningsplikten er i stor grad gjennomført i lovgivningen, særlig gjennom konsekvensutredningsregler i plan- og bygningsloven, kunnskapsplikten i miljøinformasjonsloven og saksbehandlingsregler i naturmangfoldloven. 

– Paragraf 112 har særlig betydning for plikten til å utrede lover, forskrifter, budsjettvedtak og stortingsmeldinger. 

Paragraf 100 i Grunnloven regulerer ytringsfriheten i riket. Paragrafen er først og fremst en rett til ikke å få inngrep i friheten til å ytre seg. En annen side av ytringsfriheten er den faktiske muligheten for å ytre seg. Paragraf 100 indikerer at staten også plikter å legge til rette for en god offentlig diskusjon om viktige samfunnsspørsmål til en hver tid.

– Paragraf 112 er en konkretisering av dette «positive» aspektet ved ytringsfriheten på miljøområdet. Den kan vise vei i andre spørsmål som pådriver for tilgang til informasjon. 

Et eksempel er den polariserte debatten om vindkraft. 

– Etter mitt skjønn har en viktig del av problemet vært at statlige myndigheter la til side regionale og lokale utredninger og baserte seg på planer om storskala industrielle utbygginger basert på eksisterende strømkabler. Dersom man hadde lagt til rette for en diskusjon av andre alternativer, slik som mindre og lokalt forankrede produksjonsanlegg, ville nok debatten sett ganske annerledes ut.

Kravet til utredning basert på paragraf 112 var tidligere en del av regjeringens utredningsinstruks. Denne ble strøket av regjeringen i en forenkling av lovverket i 2016. 

– Dette svekket posisjonen til miljøutredninger generelt, sier Fauchald.

– Grunnloven har vel uansett forrang foran en slik instruks?

– Det er klart, Grunnloven går først. Men saksbehandlerne må minnes på at denne bestemmelsen eksisterer. Det er viktig for miljøet at den ikke går i glemmeboken.   

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 18. jan. 2022 06:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere