Sår tvil om dominerende teori  om integrering av innvandrere

Forskere fant omtrent ingen empirisk støtte for den vanligste teorien om at det er integrering som fører til best tilpasning av innvandrere.

STOR UTFORDRING: Det er i dag anslått at over 240 millioner mennesker bor utenfor sitt fødeland. Hvordan vi kan få dem til å fungere best mulig i sine nye hjemland er et av de mest betimelige spørsmålene forskere og politikere kan stille i dag. Foto: COLOURBOX

Det er opplest og vedtatt at integrering er veien til vellykket inkludering av nye landsmenn. For eksempel legger samtlige norske politiske partier vekt på det i partiprogrammene sine. 

Men hva er det egentlig de tar til orde for? Og på hvilket grunnlag?

I artikkelen «Revisiting the Integration Hypothesis: Correlational and Longitudinal Meta-Analyses Demonstrativ the Limited Role of Acculturation for Cross-Cultural Adaptation», publisert i tidsskriftet Psychological Science, går UiO-forskerne Kinga Bierwiaczonek og Jonas R. Kunst i rette med teorien om at integreringsstrategien gir best tilpasning for innvandrere, både sosiokulturelt og psykologisk. 

Forskerne har kjørt dataene fra 20 tidligere studier av integrering gjennom nye statistiske metoder. Resultatet var overraskende.

– Vi finner svært små effekter. Og de varierer. I noen studier er konsekvensen av integrering marginalt positiv, i andre litt negativ. Resultatene gir ingen innsikt i den reelle effekten av integrering når de er små og spriker på den måten, sier Bierwiaczonek.

«Våre funn viser at empirisk støtte mangler for de mest grunnleggende premissene for integrasjonsteorien», skriver forskerne i artikkelen. 

– Vi må starte på null igjen med studier som faktisk undersøker årsaker og virkninger i tilpasning av innvandrere.

Får politisk gjennomslag

Integrering betyr at innvandrere beholder sin kulturelle identitet fra hjemlandet samtidig som de tilegner seg kulturen i sitt nye samfunn. Dette i motsetning til assimilering, som i tradisjonell forstand handler om å kaste sin tidligere kultur på båten og gå helt inn i det nye landets levemåte. 

APPELLERENDE TEORI: – Integreringsteorien er svært appellerende og sier: tilpass deg, og det vil gå deg godt. Dette har gjort at den har svært mye støtte, sier Kinga Bierwiaczonek. Foto: UIO

Den dominerende modellen for tilpasning ble lagt fram av den kanadiske psykologen John W. Berry i 1997. Den har blitt retningsgivende for innvandringspolitikken i en rekke land. 
Berrys modell inneholder også seperasjonsstrategien, hvor innvandreren lever i tråd med kulturen i sitt opprinnelsesland uten innflytelse av kulturen i sitt nye hjemland. Til sist finnes marginalisering, der en innvandrer verken påvirkes av sin gamle eller sin nye kultur.
Integreringsstrategien antas generelt å være den som gir best tilpasning både sosiokulturelt og psykologisk, basert på en rekke studier de siste tiårene.

– Den er svært appellerende og sier: tilpass deg, og det vil gå deg godt. Dette har gjort at den har svært mye støtte. Folk er rett og slett knyttet til den. 

I Norge ser vi blant annet dette ved at NAV har utviklet en modell for integrering av flyktninger i samarbeid med forskere fra Høgskolen Innlandet.

Ønsker ikke å kommentere funnene

Forskerne Bierwiaczonek og Kunst har sett nærmere på en rekke studier som bygger opp under integreringsteorien, og gjort to såkalte metaanalyser – analyser av analysene. 

En mye sitert studie av forskerne Angela-MinhTu Nguyen og Veronica Benet-Martínez fra 2013 støtter opp om integreringsteorien. UiO-forskerne mener at de statistiske modellene som ble brukt den gang, legger opp til feiltolkninger.

– Nguyen og Benet-Martínez skriver flere steder at koblingen mellom integrering og tilpasning er «sterk». Det er en konklusjon dataene ikke nødvendigvis støtter opp om. 

Apollon har lagt fram kritikken for Nguyen og Benet-Martínez. De ønsket ikke å kommentere funnene til Kinga Bierwiaczonek og Jonas R. Kunst.

I tillegg til at analysemetodene er blitt mer avanserte, er det noe grunnleggende usikkert ved måten studier av integrasjon blir utført på. 

Et grunnleggende spørsmål i vitenskapen er hva slags sammenhenger vi studerer. Er det årsak-virkning – kausalitet – eller at to fenomener opptrer samtidig uten at de nødvendigvis påvirker hverandre – korrelasjon. 

Kausale modeller anses som de med størst forklaringskraft. 

– I nesten alle undersøkelsene som er gjort på integrering, er det korrelasjonseffekter som betraktes. 

Det kan tenkes at det fins en tredje, ikke nødvendigvis skjult, men for oss svært kompleks årsak som påvirker både integreringen og tilpasningen. Altså at det ikke er integrering som fører til tilpasning. 

– Studiene undersøkte korrelasjon, ikke årsakssammenhenger. Vi kan dermed ikke si at en ting ledet til en annen. I tillegg var bevisene for korrelasjon små, og som nevnt, sprikende. 

Forskerne gjorde også nye analyser av 19 tidligere langtidsstudier. Dette ville gitt innsikt i kausale sammenhenger mellom integrering og tilpasning hvis de eksisterte. 

– Men våre analyser finner altså ikke støtte for en slik kausal sammenheng.

UiO-forskerne vil likevel ikke si at integreringsteorien er spilt ut på sidelinjen. 

– Jeg er skeptisk til å si at vi har avkreftet integrasjonsteorien. Til det er det utilstrekkelig med data. Hvis det er noe vi «debunker», så er det enkelheten – simplisiteten – i tilnærmingen.

 

Sosiolog og Fafo-forsker:

– Kan ikke alltid velge hvordan de tilpasser seg
 

Innvandringsforsker Jon Horgen Friberg mener psykologenes modell for tilpasning er litt for enkel. 
 

Friberg sier at den nye studien om integrering og tilpasning er interessant, men at funnene ikke er veldig overraskende. 
Han peker på John W. Berry modell for tilpasning (se hovedsaken) som litt problematisk.

VELGER IKKE METODE: – Folks kulturelle orienteringer formes av hvilke ressurser man har til rådighet og hvilke barrierer man møter, for eksempel diskriminering, sier Fafo-forsker Jon Friberg. Foto: FAFO

– Den legger til grunn at innvandrere nærmest «fritt velger» sine kulturelle orienteringer, og at dette så påvirker deres tilpasning på andre områder.

For en sosiolog er det ikke naturlig å se på disse orienteringene som noe man velger uavhengig av strukturelle forhold. 

– Folks kulturelle orienteringer formes av hvilke ressurser man har til rådighet, for eksempel i form av utdanning og ferdigheter, og hvilke barrierer man møter, som for eksempel diskriminering. 

En innflytelsesrik, men omstridt teori sier for eksempel at innvandrere som har mye utdanningsressurser og som møter relativt lite diskriminering enkelt kan tilpasse seg kulturelt til mottakersamfunnet.

Mens de som har lite ressurser og møter mye motstand, er mer avhengig av å mobilisere kulturelle ressurser innad i sine egne grupper.

– I dette perspektivet – vel å merke i en amerikansk kontekst – kan en rask kulturell tilpasning være risikabelt for noen grupper ungdom, og uproblematisk for andre. Da er det ikke så overraskende at vi ikke finner entydige sammenhenger mellom kulturell orientering og utfall på andre områder, som er uavhengig av klassebakgrunn, etnisitet, kjønn og kontekstuelle forhold.


 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 1. nov. 2021 06:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere