Jødene ble behandlet helt likt som andre og derfor urettferdig

Norske myndigheter forsto ikke den historisk enestående situasjonen norske jøder opplevde i Holocaust. De ble ikke tatt hensyn til da erstatningslovene ble utformet etter krigen, mener historiker.

DEPORTERT MED DONAU: Totalt deporterte okkupasjonsregimet 773 jøder fra Norge. 230 jødiske familier ble fullstendig utslettet. 26. november 1942 ble 529 norske jøder fraktet med skipet Donau. Foto: GEORG FOSSUM/ NASJONALBIBLIOTEKET

– Ikke noe kunne gjøre opp for tapene i Holocaust. Men akkurat den økonomiske plyndringen kunne faktisk gjøres om i mange tilfeller. Norske myndigheter hadde sjansen til å lette byrdene til dem som skulle leve videre etter tilintetgjørelsen. Denne grep de ikke, sier historiker Elise Barring Berggren.

I masteroppgaven «Exclusion by Ignorance» har Berggren studert lovene norske myndigheter lagde for å tilbakeføre og erstatte eiendom etter krigen, og sett på hvordan disse ordningene slo ut for norske jøder som hadde blitt frarøvet alt de eide under folkemordet.

Hele det jødiske samfunnet i Norge ble forsøkt ødelagt

 

Berggren mener norske lovgivere ikke forsto de eksepsjonelle lidelsene jødene gikk gjennom under krigen.

TILINTETGJORT: – Likvidasjonen av jødisk eiendom var en del av den fysiske tilintetgjørelsen av jødene. Den var basert på antakelsen om at jødene aldri mer ville behøve noe sted å bo, sier Elise Barring Berggren. Foto: DREYER

– Deres eiendeler, tilknytning til samfunnet og fysiske kropper ble forsøkt utslettet. Dette var ikke alminnelige krigsskader. Hele det jødiske samfunnet i Norge var blitt forsøkt ødelagt gjennom en målrettet anti-jødisk politikk av et regime som beriket seg selv i prosessen.

Ga eiendommen til NS-folk

Da jødene ble deportert, flyktet eller gjemte seg, måtte de forlate hus og leiligheter fulle av møbler og personlige eiendeler. De rømte fra forretninger og bedrifter.

26. oktober 1942 forsøkte norske politimenn på tysk ordre å arrestere samtlige norsk-jødiske menn. Samme dag signerte Quisling lov om konfiskering av jødisk eiendom. Det gjorde at staten kunne inndra alt som tilhørte jøder; deres hjem, virksomheter og religiøse samlingssteder.

– Likvidasjonen av jødisk eiendom var en del av den fysiske tilintetgjørelsen av jødene. Den var basert på antakelsen om at jødene aldri mer ville behøve noe sted å bo. Det var et viktig premiss for Bjarte Bruland og Berit Reisel da de på 90-tallet undersøkte oppgjøret og et viktig premiss i min oppgave.

Totalt deporterte okkupasjonsregimet 773 jøder fra Norge. 230 jødiske familier ble fullstendig utslettet, og alle familier led store tap. NS-medlemmer og «frontkjempere» fikk forrang da jødisk eiendom ble redistribuert, men også ikke-nazistiske nordmenn beriket seg.

21. mai 1943, syv måneder etter at regimet vedtok loven om konfiskering av jødisk eiendom, ble det mosaiske trossamfunnet i Oslo formelt oppløst og opphørte å eksistere.

Nazistene hadde nådd målet sitt. Norge var «judenrein».

– Mange tjente på at jødene ble deportert eller rømte. Eiendeler ble omsatt til fortjeneste for privatpersoner, norske bedrifter, selskaper, statlig ansatte og institusjoner.

– Mange tjente på at jødene ble deportert eller rømte.

Blant de hardest rammede

Selv om norske jøder utgjorde mindre enn en promille av befolkningen, var befolkningsgruppen rammet av nesten ett av ti norske dødsfall i løpet av krigen. 

– Andelen av drepte norske jøder er et av de høyeste tallene i Vest-Europa, forteller Berggren.

De over 1200 jødene som flyktet til Sverige, utgjorde omtrent to prosent av alle norske flyktninger. Mer enn halvparten av alle nordmenn som omkom i tyske konsentrasjonsleirer, var jøder.

KONFISKERTE EIENDOM: 26. oktober 1942 forsøkte norske politimenn på tysk ordre å arrestere samtlige norsk-jødiske menn. Samme dag signerte Quisling lov om konfiskering av jødisk eiendom. Det gjorde at staten kunne inndra alt som tilhørte jøder; deres hjem, virksomheter og religiøse samlingssteder.

Etter krigen behandlet Tilbakeføringskontoret rundt 4000 husstander. 1053 av disse var jødiske. Det ble en hard kamp mot en norsk stat som tilsynelatende hadde liten forståelse for den historisk unike opplevelsen de hadde gått gjennom.

I boka «Hvor ble det av alt sammen? Plyndringen av jødene i Norge» siterer forfatter Berit Reisel et brev fra den norske utsendingen til Bern, Finn Koren, til utenriksminister Trygve Lie datert august 1942. Der heter det at «(...) fra Polen kommer de grusomste beretninger om den behandling de ulykkelige jøder der er utsatt for og som så vidt forstås går sluttelig ut på å ‘likvidere’ hele dette befolkningslag (...)».

Selv om varslene kom før jødene ble deportert fra Norge og filmaviser hadde vist bilder fra sovjetiske troppers befrielse av konsentrasjonsleirene i Polen, er det likevel ting som tyder på at myndighetene like etter krigen i liten grad tok inn over seg uhyrlighetene som hadde foregått i de snaut seks årene Europa var i krig.

– Jødene forsøkte å lage lister over inventar, finne ut hvor det var og hvordan det var havnet det. Det var et skikkelig strev som innebar mye brevskriving og venting.

De kjempet for å få kastet firmaer ut fra synagogene, som var plyndret og brukt som lagre under krigen. 

– Dette ble en ekstra belastning som gjorde at de brukte lengre tid på å finne nytt sted å bo og etablere nye forretninger.

Etter krigen forsøkte myndighetene å anslå i hvilken rekkefølge familiemedlemmene hadde dødd i gasskamrene. Slik at de kunne avgjøre riktig arverekkefølge. Norske jøder kunne bli nektet arv dersom myndighetene mente dette var fra fjern slekt som de ikke ville fått noe fra under normale omstendigheter.

– Lovgiverne tok ikke hensyn til at årsaken var at hele den nærmeste familien var drept i gasskamrene (artikkelen fortsetter under bildet).

BENKOWS HJEM: Senere stortingspresident Jo Benkow beskrev hjemkomsten til huset i Bærum i boka «Fra synagogen til Løvebakken»: «(...) Rommene var de samme som før krigen, men noe hjem kunne det aldri bli mer.». Foto: JØDISK MUSEUM

Individuell mot kollektiv rett

Før rettsoppgjøret i Nürnberg argumenterte noen jurister for at hvert enkelt individ som var utsatt for overgrep, hadde krav på individuell oppreisning. Andre ønsket å innføre grupperettigheter, og bruke begrepet folkemord. Denne idéduellen er glimrende skildret i Phillipe Sands’ bestselgende bok «Tilbake til Lemberg» fra 2019.

Noe av den samme rettsforståelsen gjorde seg gjeldende i Norge etter krigen, der lovgiverne la vekt på at alle skulle behandles likt.

– De beskrev jødenes situasjon svært generelt og plasserte dem i kategori med andre nordmenn som hadde svært forskjellige krigserfaringer.

Berggren argumenterer for at jødenes situasjon i Norge måtte behandles spesielt på grunn av tre forhold.

•          Antallet døde og måten det skjedde på.

•          Hvordan all eiendom hadde blitt beslaglagt (likvidert).

•          Fordi tapene deres var altomfattende. De hadde mistet alt; hus, forretninger, møblement, klær, smykker, penger og fordringer.

Hovedtendensen i norsk lovgivning om restitusjon var at jødiske individer ble behandlet som alle andre borgere.

– For det meste ble de ikke pekt ut som en spesiell gruppe, verken i positiv eller negativ forstand. Dessverre var jødiske erfaringer og tap så fundamentalt forskjellige fra andre gruppers at denne likebehandlingen resulterte i et ulikt resultat.

– Dette var mer en bare materielle tap.

Det meste var ugjendrivelig tapt. Senere stortingspresident Jo Benkow beskrev hjemkomsten til huset i Bærum i boka «Fra synagogen til Løvebakken»:

            Likevel var familien borte, slik jeg hadde forestilt meg at den skulle forbli til evig tid. Det var bare far og jeg som en kort stund bodde under samme tak. Rommene var de samme som før krigen, men noe hjem kunne det aldri bli mer.

– Dette var mer en bare materielle tap. De tapte eiendelene og hjemmene var en kobling til fortiden som ble borte. Familien, slektningene og tryggheten. 

 

Falt utenfor gjenoppbyggingen av landet. Lovgivernes standpunkt om individuelle rettigheter ville kanskje virket tilforlatelig dersom de var konsekvente. Det var de imidlertid ikke. Nordlendinger og motstandsfolk fikk nemlig på mange måter rettigheter som grupper.

At nordlendinger fikk ekstra oppmerksomhet, henger sammen med en annen forklaring på at krigsoppgjøret ble magert; den norske statskassa var bunnskrapt etter fem år med krig.

– Befolkningen i Nord-Norge ble tatt hensyn til i oppgjøret. Dette fordi interessene sammenfalt med myndighetenes plan om å gjenoppbygge Nord-Norge etter bombing og den brente jords taktikk.

Lovgiverne la vekt på patriotisk eller nasjonalt arbeid, datidens betegnelse på motstandsfolk og motstandsarbeid. Disse fikk mer gunstige ordninger.

– Jøder som ikke hadde drevet med motstandsarbeid og som hadde lidd tap i Holocaust, ble ikke tatt med blant dem som hadde gjort nasjonalt arbeid. Begrepene var nært knyttet til aktivt motstandsarbeid og utelukket derfor svært mange.

Det hadde vært mulig å prioritere en mer tilfredsstillende erstatning av jødiske tap.

– Den jødiske minoriteten var en liten gruppe. Selv om deres materielle tap var totale, ville det ikke ha vært en uoverstigelig utgift å tilbakebetale så få individer.

– Bruland og Reisel beregnet at de norske jødene hadde tapt verdier til minst 23 millioner kroner i 1940-verdier. Norske myndigheters budsjett for erstatninger var 1160 millioner i 1946-verdier.

Antisemittisme

Skepsis mot jøder kom ikke til Norge med tyskerne. Det var antisemittiske fordommer og diskriminering av jøder både før, under og etter andre verdenskrig i det norske samfunnet.

– Nyere forskning har avdekket at antisemittisme ble tabu i offentligheten rett etter krigen. Derfor er det lite sannsynlig at slike holdninger ville bli uttrykt skriftlig i arbeidet med lovene. Det kan likevel tenkes at enkelte av lovgiverne hadde fordommer mot jøder og at det kan ha påvirket lovene, hevder Berggren.

Berggren viser at lovgiverne aldri tilkjennega negative følelser overfor eller stereotype forestillinger om jøder.

– Dette er riktignok det vi kaller et negativt funn, altså en konklusjon basert på fraværet av empiri. Mangel på antisemittiske formuleringer kan ikke bevise at lovgiverne ikke ekskluderte jøder på grunn av antisemittiske forestillinger. Dette er derfor fortsatt et åpent spørsmål.

 

Kilder:

«Exclusion by Ignorance», Elise Barring Berggren

«Inndragning av jødisk eiendom i Norge under den 2. verdenskrig» (‘Skarpnes-utvalget’)

«Hvor ble det av alt sammen?», Berit Reisel

«Fra synagogen til Løvebakken», Jo Benkow

 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 21. juni 2021 20:01 - Sist endret 22. juni 2021 12:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere