Oljeprodusenter i Golfen: Svarer på klimatrusselen med grønn retorikk – og økt oljeproduksjonen

Makthaverne i Kuwait bruker store ressurser på å etablere fortellingen om at de tar klimautfordringen på alvor.

OLJE ER ALT: Kuwait Oil Company er et av de største oljeselskapene i verden, eid av makthaverne i landet. Dalende etterspørsel etter olje vil ramme Kuwait hardt ettersom oljeeksporten står for 90 prosent av statens inntekter. Foto: NTB Scanpix

Det kan bety katastrofe for de oljeeksporterende golflandene dersom verdenssamfunnet ikke makter å kutte tilstrekkelig i de fossile utslippene. Blant landene i verden som er mest utsatt for klimaendringene, er nettopp ørkenstatene i Midtøsten.

Endringene viser seg allerede tydelig og blir trolig enda mer akutte i årene som kommer: mindre nedbør, mangel på ferskvann, stigende havnivå, økt ørkenspredning, forlengede hetebølger og voldsomme sandstormer. Summen av alt dette kan i verste fall gjøre flere områder ubeboelige.   

Dobbel utfordring

– Landene i Golfen står overfor en dobbel utfordring: På den ene siden rammes de brutalt av klimaendringene. På den andre siden er de fullstendig avhengig av inntektene fra salg av fossil energi, påpeker Jon Nordenson. Han var inntil nylig tilknyttet prosjektet GreenMENA ved Universitetet i Oslo, som undersøker mulighetene for et grønt skifte i Midtøsten.

Nordenson viser til at situasjonen ikke bare truer miljø og helse, men at den også utgjør en politisk trussel for regimene i Golfen. Dette er såkalte renteniststater som bruker inntekter fra salg av olje på verdensmarkedet til å yte velferd i befolkningen uten å kreve inn skatt – i bytte mot politisk lojalitet.

Jon Nordenson har doktorgrad i arabisk, og har gjennomført feltarbeid i Kuwait.

– Den kuwaitiske staten forsyner befolkningen med sterkt subsidiert, nærmest gratis drivstoff, og også med strøm og ferskvann – produsert ved hjelp av fossile brensler. Resultatet er et voldsomt høyt forbruk. Statens sørger dessuten for billige boliger og godt betalte jobber i det offentlige, ofte uten krav om særlig innsats – goder som rett nok er forbeholdt egne statsborgere. Gjestearbeiderne utgjør omkring 70 prosent av landets 4,4 millioner innbyggere.

– Forpliktelsene er ekstremt kostbare. Dalende etterspørsel etter olje kan gjøre det vanskelig for staten å opprettholde sin del av den sosiale kontrakten, framholder han.

Tre dilemmaer

Regimet står overfor tre dilemmaer, oppsummerer Nordenson:

– Kuwait har, på den ene siden, en sterkt interesse i at det internasjonale samfunnet greier å nå målene i Parisavtalen. Men Kuwait har også interesse i det motsatte. For om verden lykkes med en rask omstilling til fornybar energi, forvitrer samtidig det økonomiske grunnlaget for staten, noe som igjen kan true kongefamiliens dominerende maktstilling.

Forskeren har fulgt med på hva ulike grupper publiserer på nett og i sosiale medier og har dessuten lest offentlige dokumenter og rapporter knyttet til klima- og miljøspørsmål.

– Kuwait og andre golfland snakker offensivt om klima og har tilsluttet seg Paris-avtalen og sier de ønsker å redusere sine utslipp. Men hvor store endringer de egentlig ser for seg, er langt mindre klart.

Alle golfmonarkiene har også lansert store planer for framtiden for hvordan de skal gjøre seg mindre avhengige av olje og diversifisere økonomien. – Men om en bygger ned egen oljeindustri, hva skjer da med evnen til å yte velferd til befolkningen? Så langt er det noe halvhjertet over innsatsen, konstaterer han. 

"REN OLJE": – Norske Equinor reklamerer med at de vil bruke fornybar kraft for å "sørge for at norsk olje blir blant den reneste i verden". Men de er ikke alene om budskapet: Kuwait har prosjekter for bruk av solenergi i oljeindustrien – og reklamerer omtrent på samme måten, forteller Jon Nordenson. Foto: UIO

Drar kjensel på norsk debatt

Når Nordenson følger med på debatter og uttalelser fra myndigheter, politikere og ulike grupper i Kuwait, er det ikke fritt for at han får assosiasjoner til tilsvarende debatter i et oljeland lenger mot nord.

– Under årets valgkamp ble oljepolitikken heftig diskutert. Et argument for fortsatt leting etter nye oljefelter og full produksjon, gikk igjen: Om ikke Norge produserer olje, så vil noen andre gjøre det – som oljelandene Qatar eller Kuwait. Verden trenger mindre olje og gass framover, men den olja som trengs, kan gjerne være fra Norge fordi den produseres renere, påpeker forskeren. Han viser til vårt største oljeselskap.   

– Equinor reklamer med at de vil bruke fornybar kraft for å «sørge for at norsk olje blir blant den reneste i verden». Men selskapet er ikke alene om dette budskapet: Kuwait har prosjekter for bruk av solenergi i oljeindustrien – og reklamerer omtrent på samme måten.  

Nordenson forteller at det pågår en stor debatt internasjonalt om de oljeeksporterende landene må bære ansvar for utslipp av oljen, ikke bare produksjonen av den. Det er en debatt som golflandene forholder seg til -- og avviser. I likhet med Norge.

Framstiller seg som offer

Grunnlaget for Paris-avtalen er at alle land gjør sin del for å få ned de globale utslippene. Nordenson sier at ikke alle vil gå med på det.  

– En viktig fortelling fra Kuwait er at landet står for beskjedne 0,27 prosent av verdens utslipp, så liten mengde at det knapt har betydning og derfor ikke nødvendig å kutte i. At innbyggerne kun utgjør 0,016 prosent av verdens befolkning – som betyr at utslippene i realiteten er svært høye – er derimot ikke en del av fortellingen. Også dette har sin parallell til diskusjoner hos oss, mener han.

I det kuwaitiske regimets store fortelling om seg selv, forteller Nordenson, framstilles landet som et offer:

– Kuwait er offer for klimaendringene som landet ikke har ansvar for fordi det har en så liten befolkning og derfor så små utslipp som det derfor ikke gir mening kutte i. Kuwait er også et offer for konsekvensene av en grønn omstilling – som gjennomføres på grunn av klimaendringene som landet ikke er skyld i, men som det allikevel velger å bidra til å bekjempe.

Snakker heller om lokalt miljø

Nordenson mener at makthaverne innser at de må være offensive og vise at de tar grep i en sak som dominerer nyhetsbildet internasjonalt. Imidlertid definerer de klimatrusselen på en måte som gjør at løsningene ikke krever store politiske og økonomiske endringer.

– Kuwaitiske myndigheter bruker betydelige ressurser på å skape en fortelling hvor de kan vise handling uten å love endringer i oljeproduksjonen, og hvor staten samtidig utgjør helten i fortellingen som løser problemene.

Et viktig grep er å viske ut grensen mellom klimaspørsmål og andre miljøutfordringer.

– De siste ti årene er det miljøet lokalt det snakkes mest om: hindre utslipp i Kuwaitbukta, ikke kaste søppel på bakken, unngå luftforurensing, reise kollektivt. Myndighetene trekker aktivt oppmerksomheten mot dette, og ikke mot de overordnede spørsmålene om klimagassutslipp og oljeindustriens rolle og behovet for kutt i produksjonen i tiden framover. Tvert imot – de planlegger å øke produksjonen betydelig.

Uforenlige budskap

Nordenson mener de lykkes med fortellingen sin.

– Mange miljøorganisasjoner, inkludert de som er kritiske mot myndighetene, forholder seg til rammene og logikken i makthavernes diskurs, og en unngår derfor at dette temaet utgjør en større, politisk trussel. Myndighetens mål er å kunne opprettholde status quo politisk, sosialt og økonomisk, understreker han.

Forskeren viser til at kuwaitiske myndigheter benytter et grep Kjersti Fløttum ved Universitetet i Bergen har identifisert i norske myndigheters klimakommunikasjon: En tar til orde for det som i praksis er motstridende mål – uten å forholde seg til det uforenlige i budskapet: Vi skal opprettholde våre forpliktelser under Parisavtalen, og vi skal øke olje- og gassproduksjonen i årene som kommer.

– Det samme sier myndighetene i Kuwait: Vi tar klimatrusselen på største alvor, vi støtter fullt ut at en energiomstilling, vi er avhengig av at tiltak for å bremse klimaendringene, men vi avviser ansvaret for å gjøre noe selv og vi vil fortsette å øke oljeeksperten i årene som kommer. Igjen sies to motstridene ting – og igjen lar en være å adressere den indre motsetningen.

Av Trine Nickelsen
Publisert 5. jan. 2022 12:59 - Sist endret 6. jan. 2022 10:48
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere