Loven hindrer transpersoner like rettigheter til å bli foreldre

Lovgiver mangler vilje til å endre bioteknologiloven og barneloven. Dette innskrenker transpersoners mulighet til å få barn, mener jurist.

STOPPET AV LOVVERKET: Som i samfunnet ellers er det mange personer som definerer seg som trans, som enten har barn eller har et ønske om å få barn. Noen har behov for assistert befruktning for å få oppfylt barneønsket. Foto: SHUTTERSTOCK

Ifølge bioteknologiloven kan assistert befruktning kun «utføres på kvinne som er gift eller samboer i ekteskapslignende forhold eller enslig.»

Men hva hvis «kvinnen» juridisk sett er mann og ikke ønsker å være barnets mor, men den lilles pappa?

– Lovgivningen viderefører skillet mellom transpersoner og cispersoner, akkurat som det tidligere kravet om fjerning av reproduktive organer, selv om dette riktignok var et mer inngripende vilkår enn dagens begrensning, sier forsker Anniken Sørlie på Institutt for offentlig rett ved Universitetet i Oslo.

En cisperson er et menneske som identifiserer seg med sitt biologiske kjønn. Dette i motsetning til transpersoner, som ikke gjør det.

Spørsmålet om juridiske menn som kan føde barn, kom etter at Stortinget vedtok «Lov om endring av juridisk kjønn» i 2016. Borte er gamle krav om psykologiske utredninger og sterilisering for å endre juridisk kjønn.

– Nå er det kun et spørsmål om egen kjønnsidentitet.

Føler du deg som et annet kjønn enn det du fikk oppgitt ved fødsel, kan du nå sende et skjema til folkeregisteret og be om at det blir endret.

– Det var en milepæl i historien om transpersoner i Norge, sier Sørlie, som er redaktør av boka «Frihet, likhet og mangfold» sammen med Anne Hellum

Å gi adgang til kjønnsendring ved egenerklæring er likevel tveegget.

– Isolert sett innebærer det en anerkjennelse av personenes kjønnsidentitet hvis man definerer seg innenfor tokjønnsmodellen. Samtidig havner enkeltpersoner i en dårligere stilling ved at de på grunn av sitt juridiske kjønn blir utelukket fra assistert befruktning.

Kvinnene dominerer i loven

Ordet kvinne er nevnt 53 ganger i bioteknologiloven, gjerne i formuleringer som «befruktede egg kan bare settes inn i livmoren til den kvinnen som skal være barnets mor.»

DISKRIMINERENDE: – Lovgivningen viderefører skillet mellom transpersoner og cispersoner, akkurat som det tidligere kravet om fjerning av reproduktive organer, selv om dette riktignok var et mer inngripende vilkår enn dagens begrensning, sier forsker Anniken Sørlie. Foto: UIO

–  Som i samfunnet ellers er det mange personer som definerer seg som trans, som enten har barn eller har et ønske om å få barn. Noen har behov for assistert befruktning for å få oppfylt barneønsket. Men bioteknologiloven er ikke tilpasset følgene av lov om endring av juridisk kjønn, som blant annet gjør at juridiske menn kan ha livmor og eggstokker.

I helse- og omsorgskomiteens innstilling til Stortinget våren 2018 var det kun SV som mente at reglene i bioteknologiloven burde gjelde uavhengig av juridisk kjønn.

SV pekte på paradokset at personer som nektes assistert befruktning grunnet sitt juridiske kjønn, uansett kan skifte juridisk kjønn for en periode, og på den måten kunne få tilgang til assistert befruktning.

Partiet konkluderte dermed at å frata personer retten til assistert befruktning grunnet juridisk kjønn er både galt og trolig uten effekt.

Anniken Sørlie mener det rimer dårlig med innføringen av Lov om endring av juridisk kjønn å begrense tilbudet til assistert befruktning for personer som har endret juridisk kjønn.

– Det er en ekstra, psykisk belastning å måtte ha en periode der det ikke er samsvar mellom juridisk kjønn og kjønnsidentitet. I tillegg kommer en opplevelse av ikke å bli anerkjent som forelder eller for å ha et barneønske. Det fører også til praktiske utfordringer med blant annet gjentatte endringer av identitetspapirer. Det er samtidig neppe meningen å legge opp til en slik praksis.

Verken i stortingsmeldingen fra regjeringen om evaluering av bioteknologiloven eller i Lov om endring av juridisk kjønn vurderte myndighetene de diskrimineringsrettslige spørsmålene som reises ved å la juridisk kjønn bestemme adgang til assistert befruktning, skriver Sørlie i artikkelen «Lov om endring av juridisk kjønn, bioteknologiloven og barnelova».

–  Å anvende juridisk kjønn gjør at personer som har endret juridisk kjønn stilles dårligere enn personer som ikke har endret juridisk kjønn. Muligheten for å få barn begrenses. Konsekvensene av praksisen og begrunnelsen for den er i liten grad vurdert. Det kan stilles spørsmål ved om forskjellsbehandlingen er saklig, nødvendig og forholdsmessig.

Mater sempre certa est

Heller ikke barnelovens bestemmelser om foreldreskap er tilpasset den nye virkeligheten der en eller begge av et barns foreldre kan ha endret juridisk kjønn.

TVERRFAGLIG: I boka Frihet, likhet og mangfold retter forskere innenfor juss, medisin, historie, psykologi og samfunnsfag søkelys mot utviklingen og gjennomføringen av LHBT-personers rett til anerkjennelse, selvbestemmelse og likhet i norsk lovgivning og praksis.

Barneloven fastsetter regler for farskap, foreldreansvar, samværsrett og underholdsplikt.

Når det gjelder morskap benyttes det gamle juridiske prinsippet om mater sempre certa est – hvem som er mor, er alltid sikkert – som går helt tilbake til romerretten.

Slik er det ikke lenger. For det første kan som nevnt den som føder et barn i dag, juridisk sett være en mann. Og med innføring av eggdonasjon, kan den genetiske moren være en annen enn den fødende personen. For lesbiske par kan det for eksempel være den fødende personens partner.

Stortinget har slått fast at «hovedregelen etter loven er at det er den kvinnen som har født barnet, som er moren til barnet.»

– Dette betyr at hvis en juridisk mann føder barn, skal fødselskjønnet til mannen legges til grunn slik at foreldrekjønnet etableres etter reglene om morskap i barneloven.     

Dette er litt komplisert, men det betyr at mannen, som ble tildelt kjønnet jente da han ble født, derfor blir barnets mor. Formålet er å sikre barnet juridiske foreldre.

I 2020 ble en ny, norsk offentlig utredning (NOU) presentert for regjeringen. Utvalget uttaler at «... barnelovens terminologi bør være kjønnsnøytral, og at loven ikke lenger gjør bruk av ordene ‘mor’, ‘far’ og ‘medmor’, og heller ikke bruker ordene ‘kvinne’ og ‘mann’.» Utvalget tar til orde for en kjønnsnøytral barnelov, men anbefaler av kapasitetshensyn likevel ikke en fullstendig kjønnsnøytral barnelov.

Utvalgets forslag er under behandling.

Se for deg at du som ung aldri gikk i bursdagsselskaper fordi du selv om du identifiserte deg som gutt, bare ble invitert i jenteselskapene.

–  Ved utarbeidelse av norsk lovverk har man til nå i stor grad tatt utgangspunkt i heterofile liv og livene til personer som opplever samsvar mellom kjønnet tillagt ved fødselen og egen kjønnsidentitet. Lovverket har i liten grad tatt hensyn til at skeive kan ha andre behov og at lover og praksiser kan virke ulikt for skeive. Kapittelet til Thea Austgulen, Maria de Michelis Sperre og Ingunn Ikdahl om medmødres rett til foreldrepenger når kvinnene føder hvert sitt barn med kort tids mellomrom gir et eksempel på dette. Standpunktet til Barnelovutvalget viser derimot tendenser til endring.

Kritikk mot loven

Selv om vedtaket om Lov om endring av juridisk kjønn var et gjennombrudd for rettighetene til transpersoner i Norge, har loven også fått mye kritikk. 

– Det fins bare to juridiske kjønn i Norge, du er enten mann eller kvinne. De som ønsker å skifte, kan etter loven bare endre til «det andre kjønnet», forteller Sørlie.

I dag blir sosialt kjønn sett på som noe langt mer flytende enn denne binære forståelsen tillater. Mennesker kan i dag befinne seg ulike steder på skalaen mellom mann og kvinne.

Jussprofessor Marit Halvorsen har tidligere sagt at loven har gode hensikter og formål, men er for dårlig utredet.

Sørlie er enig. I kapitlet «Retten til kjønnsidentitet og juridisk registrering av kjønn» peker Daniela Alaattinoğlu, Lars Andre Strøm Arnesen og Sørlie selv på at forholdet mellom juridisk kjønn og kjønnsspesifikke lover og praksiser, i tillegg til de personvernmessige sidene ved endring av juridisk kjønn, er for dårlig utredet. 

– Loven framstår som hastverksarbeid. Hva som er konsekvensene av den, er i mange tilfeller fortsatt ubesvart.

Et av spørsmålene som kunne vært besvart, er hvordan rettighetene til transkvinner som for eksempel bruker damegarderoben i svømmehallen, eller dametoalettet, skal veies opp mot det mulige ubehaget andre besøkende kan oppleve ved å dele anretninger med juridiske kvinner med mannlige kjønnsorganer.

– Slike og liknende spørsmål er i liten grad berørt i forarbeidene. Som Anne Hellum påpeker i bokkapitlet «Vernet mot diskriminering på grunnlag av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk: et vern på majoritetens premisser?», er det behov for at det gjøres en utredning av hvordan diskrimineringsvernet virker på ulike områder, sier Sørlie.

Kan være en belastning

Noen transpersoner vegrer seg for å få barn på grunn av stigmaet barnet kan oppleve ved å ha en forelder som har byttet juridisk kjønn.

– Å ha en forelder eller partner som går gjennom endring av sosial, kroppslig eller juridisk kjønn, kan være en belastning. Men erfaringen kan også gjøre familien rustet til å håndtere utfordringer i livet på en positiv måte, forteller Sørlie. 

Forskning fra Belgia viser at barna ikke så på foreldrenes transisjon som et tap.

– Selv om de beskrev overgangen som en utfordring, mente de fleste deltakerne i studien at den på sikt var positiv både for familien og dem som individer. 

Tidligere har også belastningen for samfunnet veid tungt i argumenter mot å la juridiske menn føde barn.

Historiker Sigrid Sandal skriver i sin artikkel «Kirurgi og byråkrati – Eit historisk blikk på etableringen av praksis kring kjønnsbekreftande behandling i Noreg 1952 – 1979» om debatten om transpersoner i Norge: «(...) grunnlaget for innføring av kastraksjon som vilkår for endring av juridisk kjønn (...) handla om at transpersonar ikkje skulle kunne få born. (...) Tanken på å sjå en mann gå gravid vart på 1960-talet sett på som utenkelig, noko ein måtte unngå at kunne inntreffe».

Selv om norske helsepolitikere og jurister så til Sverige som foregangsland da de arbeidet med å lage et helsetilbud til transpersoner, var det også i vårt naboland den samme skepsis.

I sin doktorgradsavhandling «The right to gender identity» fra 2018 fortalte Anniken Sørlie blant annet at i forarbeidene til den svenske «lag om fastställande av könstillhörighet i vissa fall» fra 1972, ble det gjort et poeng av at slektskapsforhold ville brytes ned til kaos dersom juridiske menn ble tillatt å føde barn.

– Dette er 50 år siden. Hvordan kan vi oppsummere utviklingen det siste halve århundret?

– Rettighetene til LHBT-personer har blitt vesentlig styrket. Både sosialt og rettslig opplever skeive økt anerkjennelse, men vi har fortsatt et stykke å gå.

 

SVÆRT UTSATT: Ifølge organisasjonen Transgender Europe (TGEU) ble 2021 det verste året noensinne med nærmere 375 transpersoner drept på verdensbasis. Foto: NTB scanpix

Hvem truer egentlig hvem?

I flere land fremstilles transpersoner som en trussel mot majoritetsbefolkningens levesett. I virkeligheten er det omvendt.

Pasientorganisasjonen for kjønnsinkongruens anslår at rundt 0,03 prosent av den norske befolkningen har endret juridisk kjønn siden 1970-tallet. Forskning fra ulike land viser at mellom 0,1 og 2,7 prosent av befolkningen har en kjønnsidentitet som noen ganger eller hele tiden skiller seg fra det kjønnet de fikk tildelt ved fødselen.

Likevel blir den lille minoriteten av mange sett på som en trussel mot storsamfunnets etablerte levesett.

– Livene til mange transpersoner i Norge er formet av frykten for vold, fordommer, stigma og diskriminering, sier Anniken Sørlie.

Transfobi og diskriminering er utbredt i skole, arbeidsplasser, helsevesenet, idretten og organisasjonslivet.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets (Bufdirs) levekårsundersøkelse viste i fjor at transpersoner scorer lavere enn andre grupper på psykisk helse. De har flere selvmordsforsøk og forteller om mer ensomhet. De opplever dessuten oftere trusler om direkte vold, og blir oftere trakassert og mobbet på jobb og skole.

– Se for deg at du som ung aldri gikk i bursdagsselskaper fordi du selv om du identifiserte deg som gutt, bare ble invitert i jenteselskapene. Eller at folk kranglet om hvilket fotballag du skulle spille på.

Transpersoner frykter i mange tilfeller for å fortelle familie og venner om kjønnsidentiteten sin.

– De er redde for at de rundt dem ikke vil være glade i dem lenger. Frykten for vold og avvisning begrenser mennesker liv, fører til en følelse av utenforskap og kan føre til psykisk uhelse.

I 20 europeiske land er fortsatt sterilisering et krav for å bytte juridisk kjønn.

 – Kjønn er blitt sett på som et medisinsk, ikke et juridisk spørsmål.

Den europeiske menneskerettsdomstolen har slått fast, under den Europeiske menneskerettskonvensjonen, at vi har en fundamental rett til kjønnsidentitet.

– Krav om sterilisering er nå sett på som et brudd på et menneskes fysiske integritet.

I verden i dag blir fortsatt mennesker angrepet og trakassert og i ytterste konsekvens drept for å være trans. Ifølge organisasjonen Transgender Europe (TGEU) ble 2021 det verste året noensinne med nærmere 375 transpersoner drept på verdensbasis.

Mange av enkelthendelsene er for groteske til å beskrives i detalj.

– Formen volden mot transpersoner ofte tar, viser et intenst hat mot denne gruppa og uttrykk for at de blir sett på som mindreverdige mennesker.

 

Publisert 10. mars 2022 06:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere