Bibelen for botanikere: Nå kommer den første nye floraen på 17 år

Uten floraen er det umulig å vite hvilke planter som er truet på livet.

FLORAMESTEREN: – Dette blir min siste flora, beklager floraforfatter Reidar Elven på 75 år. Her er han dandert med seks av de sju tidligere florautgivelsene. I den nye og åttende utgaven av Norsk flora finner du 1500 sider med nøkler til hvordan du kan gjenkjenne planter fra vår hjemlige flora. Foto: Yngve Vogt

Endelig! Nå kan alle landets blomsterelskere glede seg. Etter sytten lange år kommer endelig en helt ny og moderne flora.

– Floraen er bibelen vår, poengterer førsteamanuensis Charlotte Sletten Bjorå på Naturhistorisk museum ved UiO.

– For å kunne bevare naturen, må vi kjenne til artene og vite hvordan vi kan skille dem fra hverandre. Da er floraen det viktigste redskapet vi har, legger Reidar Elven til. Han er professor emeritus på museet.

Begge floraforfatterne påpeker at verket deres er grunnlaget for dagens naturforvaltning. Både rødlisten (oversikten over sjeldne og utryddingstruete planter) og fremmedartslisten (oversikten over hvilke arter som invaderer og fortrenger hjemlige arter) er bygd på floraen.

– Vi må med andre ord ha grunnkunnskapen i floraen for å kunne lage oversikten over truete og truende arter, sier Bjorå.

Det vitenskapelige grunnlaget for floraen er de seks universitetsherbariene i Norge med to og en halv million herbarieark. Herbariet på Natur historisk museum, med halvannen million herbarieark, er landets største. De andre fins i Kristiansand, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø.

SVÆRT SJELDEN: Den meget vakre orkideen rød skogfrue er sterkt truet og finnes bare noen få steder i landet. Den pressete blomsten er fra herbariet i Oslo. Eksemplaret ble funnet av Haavard Østhagen på Frognøya i Tyrifjorden i 1967.

Uten herbariene kan ikke botanikerne si noe om utbredelsen, hvordan variasjonen er mellom de enkelte artene og hvilke planter som er blitt sjeldne eller utryddingstruet siden sist.

– For å lage den nye floraen har vi gått igjennom en del av herbariene for å se hva som har skjedd siden forrige gang, forteller Bjorå.

Herbariene har mange sjeldne planter. For å vite om én av de sjeldne plantene fortsatt fins i naturen, kan botanikerne gå inn i herbariet, se hvor den tidligere er funnet og dra tilbake til funnstedet for å se om den fortsatt er der.

Bartre-invasjonen

Det kommer stadig nye planter til landet. Mange av dem har forvillet seg fra hager og beplantete områder. I gjennomsnitt oppdages det 29 nye planter i Norge hvert år. Det betyr at botanikerne har funnet nesten 500 nye planter siden den forrige floraen i 2005.

Mange av nykommerne er bartrær. Før Reidar Elven skrev sin første flora i 1984, inneholdt floraen bare fem bartrær. Det var barlind, furu, gran, einer og europalerk. Verken mer eller mindre.

– Nå har vi registrert 49 bartrær, altså nesten ti ganger så mange. Blant dem er sypresser, hemlokk og vrifuru. Bare i Røros kommune er det funnet hundre nye forekomster av vrifuru. For ikke å glemme sitkagran eller pøbelgran som tidligere miljøvernminister Tine Sundtoft kalte den, poengterer Reidar Elven.

BARTRE-INVASJON: Da Reidar Elven hadde ansvaret for den forrige floraen i 1984, kjente botanikerne bare til fem bartrær i landet; gran, einer, barlind, furu og europalerk (som det er bilde av her). Nå har botanikerne registrert 49 bartrær i landet. Blant verstingene er sitkagran og lutzgran. Foto: Egil Michaelsen www.markblomster.com

Norge er den senere tiden også blitt invadert av lutzgran, en hybrid mellom sitkagran og hvitgran. Den er enda mer hardfør enn pøbelgranen.

Varmekjære planter

Klimaet er uheldigvis blitt varmere de siste tiårene.

– Det fører til at mange arter som tidligere ikke har greid seg i Norge, har begynt å spre seg.

En nykommer i grasfamilien er middelhavsrapp, som for første gang ble funnet i Norge i fjor, nærmere bestemt på et beplantet sted ved siden av parkeringsplassen ved Kiwi i Hokksund i Øvre Eiker. Reidar Elven fant den på handletur, ikke langt fra hjemstedet sitt. I mai ble middelhavsrappen også funnet halvannen mil sørøstover, ved et kjøpesenter i Drammen.

– Den varmekjære planten er ny i Norden. Frøene fulgte sannsynligvis med jorda under beplantningen. Middelhavsrapp er tidligere bare funnet så langt nord som Belgia og Nederland.

Selv noe så uanselig som starr kan volde problemer. Den sterkt truete arten åsstarr, som ble funnet på Grefsenåsen i 1870 og på Jaren jernbanestasjon i 1901, var lagret i herbariet. Først i 2018 ble det funnet en ny forekomst, denne gang i Nedre Eiker.

– Åsstarr ble altså gjenfunnet etter nesten 120 år, ler Reidar Elven.

ÅSSTARR: Gjenfunnet etter 120 år! Foto: Reidar Elven.

Vindel-oppklaring

En annen artig oppdagelse er rosenvindel, som nylig ble funnet i kratt i strandkanten i Vestfold.

– Da vi tok en titt i herbariet vårt, så vi at rosenvindelen allerede hadde vært i landet siden 1860- tallet, uten at vi var klar over det.

Botanikerne har tidligere trodd at rosenvindel og strandvindel var én og samme art.

– Hvis du studerer forbladene (red.: som er de grønne bladene utenpå blomsten) til de to artene, ser du at den ene har butte forblad, mens forbladene til den andre er spisse.

PÅ FLORA-OMSLAGET: Da botanikerne på museet, takket være DNAanalyser, oppdaget at rosenvindel og strandvindel var to ulike arter, ble de så begeistret at de valgte å vise frem de to plantene på forsiden av den nye floraen. På bildet ser du en tydelig forskjell mellom de to artene; tuppene på forbladene er henholdsvis avrundet og tilspisset. Botanikerne har tidligere tenkt at dette var en naturlig variasjon innenfor den samme arten. Foto: Reidar Elven.

DNA-sjekk

For å skille disse to artene fra hverandre, har floraforfatterne basert seg på moderne DNA-analyser.

Oppdagelsen var så fascinerende at de valgte å bruke de to vindelblomstene på omslaget til den nye floraen.

DNA-undersøkelser kan føre til at arter enten må splittes opp eller slås sammen. Uheldigvis tar det så mye tid å gjennomføre DNA-analyser at botanikere bare har hatt anledning til å sjekke noen få promille i herbariet.

Et eksempel på en plante som har voldt hodebry, er den flotte liljen nyserot. Den vokser helt øst i Finnmark og ligner på en artsfrende i Sveits. Da botanikerne DNA-sjekket slektskapet, oppdaget de at den i stedet var nærmere i slekt med en russisk frende.

Vakre orkideer

En svært sjelden orkidé er stor skogfrue. Landets eneste kjente forekomst er i nærheten av et varehus på Konnerud utenfor Drammen. Der vokser orkideen i et hav av skvallerkål.

– Den er sikkert innført med jord fra kontinentet.

 En annen sjelden orkidé er rød skogfrue. Den er også sterkt truet.

– Før i tiden hadde ikke botanikerne den samme forståelsen for bevaring. På et herbarieark står det: «Det fantes kun ti individer. Jeg tok dem alle!». I dag er det strengt forbudt å plukke rød skogfrue. Vi ønsker jo ikke å utrydde de plantene vi har, understreker Bjorå.

RØD SKOGFRUE: Denne  meget sjeldne orkideen står på den rødlisten og er sterkt truet. Egil Michaelsen www.markblomster.com

Fotografier gjør susen

I dag kan fotografier være redningen. Uten alle de mange og ivrige amatørbotanikerne i Norge hadde det ikke vært mulig å holde oversikten. Mange sender inn bilder til Artsdatabanken, som har en stor bildedatabase med artsfunn fra hele landet.

Floraen er derfor også bygd på observasjoner i Artsdatabanken.

– Hvis bildene er gode, er det helt utmerket. Noen planter blir ugudelig stygge i herbariet, ler Elven, som kommer med en innstendig bønn til alle dem som tar bilder av planter:

– Hvis dere fotograferer plantene ovenifra, ser vi ikke bladene. Vi trenger ofte detaljene i begerbladene eller i behåringen på stilken for å bestemme arten.

Visse arter er vanskeligere å skille enn andre. Verstingen er bjørnebær. Floraen har med 42 arter bjørnebær. Noen av dem mangler torner. Andre mangler hår. Artsskillet kan gå på hvordan hårene sitter og hvor langt det er mellom tornene.

BJØRNEBÆR: Botanikerne har funner 42 arter fra bjørnebærslekten i Norge. Foto: Egil Michaelsen www.markblomster.com

Nummer åtte

Det Norske Samlaget utga den første nasjonale floraen på nynorsk for 78 år siden. Den kommende floraen er forlagets åttende i rekken.

Reidar Elven, som var lederen for den nordiske delen av universitetets herbarium fra 1990 til 2012, har hatt hovedansvaret for floraen siden 1994.

– For å kunne beskrive variasjonene til en art, må vi ha mange fysiske eksemplarer, sier han.

Forklaringen er enkel.

– Akkurat som vi ikke finner to identiske mennesker, er det også variasjoner innenfor samme planteart. Vi må derfor ha et stort materiale for å kunne lage en dekkende beskrivelse.

Før var det nødvendig å reise rundt til alle herbariene for å studere plantene i detalj. Nå er herbariene digitalisert. Det gjør jobben enklere.

Herbariet på Naturhistorisk museum er delt opp i flere deler.

– Vi har et arktisk herbarium. Det er vi kjempestolt av. Dette er et av verdens beste. Russerne har ikke mye fra Amerika, og amerikanerne har ikke så mye fra Russland. Vi har planter fra hele det polare området, forteller Bjorå.

Det andre herbariet er nordisk, med størst vekt på Norge. Målet til botanikerne er å ha alle arter fra alle landets kommuner.

– Poenget er å dokumentere det biologiske mangfoldet i alle deler av landet. Når det blir varmere, kommer det inn ganske mange nye arter, men vi vet ikke hva som kommer når vi ikke vet hva vi allerede har.

Den tredje delen er generalherbariet, som omfatter planter fra resten av verden.

– Herbariene er en tidsmaskin. Vi kan bruke materialet som ble samlet inn for 100 og 200 år siden, for å studere det biologiske mangfoldet før klimaendringene slo til og se når det begynte å blomstre før i tiden. Det er det ikke mange andre som kan, poengterer Bjorå.

TIDSMASKINEN: Takket være herbariet kan herbariesjef Charlotte Sletten Bjorå studere hvordan det biologiske mangfoldet var før klimaendringene slo til. Foto: Yngve Vogt

Dobbeltsjekker alt

Uheldigvis kan ikke botanikerne stole på alle opplysningene i herbariet. I 1823 meldte prest Peter Vogelius Deinboll fra Nesseby i Finnmark ifra om flere titalls nye planter i Finnmark. Ingenting stemte. Plantene hadde han fått fra andre steder både i Norge og i utlandet. Botanikerne kaller ham den dag i dag for den løgnaktige presten.

Svindel er sjelden vare. Det er vanligere med ubevisste feil.

– Den gangen Gud og hvermann samlet planter, fantes det mange bytteforeninger. Plantene kunne gå igjennom en serie av hender før de til slutt havnet hos oss. Bare tenk på hviskeleken! Da er det lett å forstå at det kunne skje feil underveis, påpeker Reidar Elven.

Utydelig håndskrift fra gamle dager skaper også plunder. En ganske sjelden snøsoleie var funnet i Lavangen (i Troms). Skrifttyderne tolket dette som Levanger (i Trøndelag).

– Dette er ikke juks. Jeg sitter fortsatt og sjekker ut slike ting.

SNØSOLEIE: Snøsoleien er en sårbar art. Den svenske botanikeren Carl Hartman står bak disse pressete eksemplarene av snøsoleie – som han fant på Dovrefjell i 1857. Dessverre er ikke alle håndskriftene på herbarie-arkene like lett å tyde. Ved en feiltakelse tolket skrifttyderne at en snøsoleie fra Lavangen var fra Levanger, nesten tusen kilometer unna. Reidar Elven oppdaget gudskjelov fadesen.

80 år lang historie

Landets første moderne floraer ble utgitt nesten samtidig av professor Rolf Nordhagen i Bergen (1940) og konservator Johannes Lid på Botanisk museum i Oslo (1944).

– Lid hadde dobbelflaks. Kontordamen hans, Dagny Tande, var god til å tegne. Hun erobret ham ved å illustrere floraen med tegningene sine. Det ble starten på et livslangt ekteskap. Floraen til Nordhagen hadde ingen illustrasjoner. Dermed tapte han kampen. Floraen hans ble aldri utgitt på ny.

 – Dagny Lid var svært god til å tegne orkideer, men for noen arter var hun ikke like flink med detaljene, forteller Elven.

– Hun ville ikke ha med andre på laget.

Først etter hennes død i 1998 var det mulig å få med de tre tegnerne Anne Elven, Svetlana Voronkova og Annegi Eide. De to første deltar også i årets flora. Den er på 1500 sider. 900 av dem er pur tekst. Resten er figurer og tegninger.

 – Dette blir min siste flora, beklager Reidar Elven, som snart er 75 år.

Blomsterinteressen hans startet tidlig i tenårene da en slektning ga ham Lids flora.

– Utgaven ble så slitt at snekkerfaren min limte den sammen med trelim.

Nå overlater han stafettpinnen til årets makkere, Hanne Hegre, Heidi Solstad og Eli Fremstad, samt Charlotte Sletten Bjorå, som nå er leder for herbariesamlingen. Hun avslutter klinkende klart:

– Norge har undertegnet Bernkonvensjonen. Den slår fast at vi skal verne planter. Da har vi et spesielt ansvar for alle de sjeldne og sårbare plantene i landet vårt.

Av Yngve Vogt
Publisert 5. sep. 2022 07:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere