Snart kan du se en gravid fiskeøgle i Oslo

Drømmer du om å se en gravid fiskeøgle, en hval med fire bein og en meteoritt som er enda eldre enn solsystemet? Da kan du glede deg til de nye utstillingene på Naturhistorisk museum.

FISKEØGLE MED FEM FOSTRE: – Det var en drøm å få tak i det svangre eksemplaret, forteller paleontolog Jørn Hurum. Foto: Yngve Vogt

– Her forteller vi hele historien fra dannelsen av Jorda og frem til den dagen planeten vår ikke lenger er beboelig, forteller professor Jørn Hurum på Naturhistorisk museum på Tøyen i Oslo. Sammen med Marianne Strøm er Hurum primus motor for de nye og spektakulære utstillingene i Geologiens hus som åpner for publikum i løpet av våren.

Apollon har tatt en tjuvtitt og sett på hvordan Jørn Hurum og gjengen hans i en svært så hektisk periode har jobbet for å samle – og lime og sveise – sammen alle de myriadene av objekter som skal stilles ut.

Gravid fiskeøgle

Ett av de store trekkplastrene er en vaskeekte, gravid fiskeøgle. Den ble funnet i et skiferbrudd i Holzmaden i den sørlige delen av Tyskland.

– Det var en drøm å få tak i det svangre eksemplaret. Fiskeøglen har minst fem fostre. De er 30 centimeter lange og ligger tett i tett.

HER ER DEN!: Fostrene i fiskeøgla er tretti centimeter lange og skulle ha sett dagens lys for 180 millioner år siden. Uheldigvis for dem, men heldigvis for oss, druknet den gravide moren og ble begravd i leire før andre glupske skapninger rakk å spise henne opp. Foto: Yngve Vogt

– Fostrene ligger rett under ribbeina. Historien har presset fostrene oppover. Fostrene er veldig flattrykte. Fiskeøglen døde rett før fødselen. Den har sannsynligvis druknet og blitt dekket til av leire på havbunnen. Heldigvis ble den ikke spist før den havnet nede i mudderet.

Fossilet stilles ut for å vise den fascinerende evolusjonshistorien til et firfislelignende krypdyr som levde på land og dro til havs og utviklet seg til å bli fiskeøgler.

 – Fiskeøglene så ut som feite delfiner. De fødte levende unger. Ungene ble født med halen først.

En setefødsel med andre ord.

– Hvis ungene satt fast med hodet først, druknet de.

Frem til i dag har ingen funnet forfedrene til fiskeøglen.

– Vi har noen ideer om hvor vi skal finne dem. Det er i tidlig trias på Svalbard. Vi skal forsøke å komme oss dit i sommer, forteller Jørn Hurum.

Det er heller aldri blitt funnet noen etterkommere til fiskeøglen. De forsvant fra Jorda for rundt 80 millioner år siden.

– Frister dere også med andre rariteter?

– Ja, vi skal også vise frem en fantastisk og hel krokodille fra Messel, samme sted som Ida levde.

Ida er et 47 millioner år gammelt fossil og er det best bevarte og mest komplette fossil av et primat som noen gang er funnet. Det ble presentert av Jørn Hurum for 13 år siden som linken mellom halvaper og ekte aper. Ida blir selvsagt også stilt ut. Et av de andre trekkplastrene er en plate med trilobitter, en gruppe marine leddyr som levde for 540 til 250 millioner år siden. Det er så mange trilobitter på platen at Jørn Hurum antar at de har hatt en enorm sexorgie i en pytt som plutselig tørket inn.

– Nei, skriv massedød og ikke sexorgie. Informasjonen om sexorgie får du først når du blir vist rundt av en paleontolog.

SEXORGIE: Disse trilobittene rakk å nyte en enorm sexorgie før vannpytten deres tørket inn. Foto: Yngve Vogt

Limer sammen svaneøgle

Hurum skal selvsagt også vise frem Gamla, en fem og en halv meter lang fiskeøgle som de gravde frem på Svalbard for 13 år siden, og Britney, den mest komplette svaneøglen fra Svalbard, som ble gravd frem i 2012. May-Liss Knudsen Funke limer den sammen nå.

– Det eneste vi mangler på svaneøglen, er hoften, halen og den ene bakloffen. Ellers har vi hele skjelettet. Vi viser også frem deler av en korthalset svaneøgle. Her er den ene loffen tre meter lang!

TÅLMODIGHETSJOBB: Bjørn Funke, lederen for venneforeningen på Paleontologisk museum, og May-Liss Knudsen Funke jobber tålmodig med å lime sammen den mest komplette svaneøglen som noen gang er funnet på Svalbard. Foto: Yngve Vogt

Apollon har også fått nyss om at publikum kan få se en av historiens mest spektakulære skapninger, men får ikke lov å nevne den...

– Dette er fortsatt strengt hemmelig.

Noe langt mindre hemmelig er et vaskeekte eksemplar av Tyrannosaurus rex, som var hovedattraksjonen i de gamle utstillingene før museet måtte stenge for publikum for seks år siden.

Heldigvis for oss mennesker forsvant dinosaurene for 66 millioner år siden.

LITEN DINOSAUR: Bjørn Lund fargelegger en Caudi pteryx, en liten fjærkledd dinosaur fra tidlig kritt. Vi snakker om en skapning som levde for 125 millioner år siden. Foto: Yngve Vogt

Hval med fire bein

I dag er hvalen verdens største dyr. Hva er ikke da mer naturlig enn å ha en egen museumsdel om dette spektakulære dyret?

– Evolusjonen fra landlevende dyr til dagens hvaler er en morsom historie. De fleste blir litt satt ut.

 Tro det eller ei: Hval er i slekt med både kyr og flodhester.

– Vi skal vise frem både en hval med fire bein og en hval med to bein. Ja, du leste riktig! Før i tiden hadde hvalene bein. Hvalen med fire bein er en Maiacetus inuus. De levde i elvene i Pakistan for 47,5 millioner år siden og kunne både gå og svømme. Hvalen med to bein er en Dorudan atrox. Den levde i varme hav, svømte nesten som en ål og styrte kursen med forlemmene sine.

Uheldig hval fra Østfold

Dessuten skal museet også vise frem skjelettet til en spermhval på ikke mindre enn fjorten meter. For tjue år siden strandet det uheldige monsteret utenfor Sarpsborg. Den lå og fløt i fjæra. Hvalhodet er ene og alene fire meter langt.

– Jeg krysser fingre og tær for at vi rekker å få hvalen klar til åpningen.

HVALHODE: Maximo Alfonso preparerer det fire meter lange monsterhodet fra en spermhval som for tjue år siden var så uheldig å strande utenfor Sarpsborg. Foto: Yngve Vogt

 

Et stålskjelett skal holde hvalen samlet. Hvalen skal delvis henges fast i taket. Ingen dum idé. Da kan folk valfarte til hvalen og sette seg i en sofa og betrakte den nedenifra.

Museet skal også vise frem Nordsjøens historie. Den gang dinosaurene levde, kunne de gå tørrskodd fra Norge til Grønland. Etter en stund slo landskapet sprekker. Så ble det sumplandskap, grunt hav og dypt hav. Vi kan takke denne tiden for dagens oljeeventyr.

– Vi har en hel sal om denne geologiske historien, bedyrer Jørn Hurum.

 44 000 mineraler!

Som om dette ikke er nok, skal de også ha en egen sal med mineraler. Godsakene er mange.

– Denne utstillingen er den mest takknemlige vi kan lage. Mineralene er kjempevakre. Vi har 44 000 mineraler i samlingen vår på Økern. Vi stiller ut mellom 1500 og 2000 av dem, forteller førsteamanuensis og mineralog Henrik Friis.

Og til alle dere som har lyst til å se enda flere mineraler enn dem som blir stilt ut, har Henrik Friis tidenes godbit i ermet.

– Hvert år skal vi bytte ut mange av mineralene. Så kom tilbake igjen til museet! Da vil du kunne se flere av dem.

44 000 MINERALER: Naturhistorisk museum har en samling på ikke mindre enn 44 000 mineraler. Hver av dem har sin egen skjønnhet. Henrik Friis viser frem et skjønnsomt utvalg på 1500 til 2000 av dem i de nye utstillingene. Foto: Yngve Vogt

 

Friis legger til at mineralene ikke bare er vakre og sjeldne.

– Hver av dem har sin egen historie. Til sammen gir de et bilde av norsk bergverkshistorie, forteller Henrik Friis.

Du kan puste ut. Alle norske fylker er representert.

Men før vi går videre, må vi spørre, selv om spørsmålet er like hårete som å spørre en humanist hvem Ibsen er:

– Hva er egentlig et mineral?

– Vi besvarer dette i utstillingen. Et mineral må ha en bestemt kjemi og en indre krystallstruktur som gjentar seg.

Og det aller viktigste av alt:

– Mineraler er byggesteiner til bergarter, sier Friis.

For eksempel består gneis av mineralene feltspat, kvarts og glimmer.

– Vi forklarer hvordan mineraler og bergarter er dannet. Publikum skal kunne vandre og se sammenhengen mellom atomer, mineraler, bergarter og hvordan hele fjellkjeder er bygd opp, forteller han.

Mineralene gir et bilde av hvordan tilstanden var da mineralet ble skapt.

– Når vi ser et mineral, vet vi at det må ha blitt dannet med et visst trykk og en viss temperatur.

En del av utstillingen handler om geologien i Norge. Blant de mest kjente geologiske forekomstene er sølvgruvene på Kongsberg.

– Alle klassiske museer rundt omkring i verden viser frem sølv fra Kongsberg. Vi skal også vise frem alle de andre sjeldne mineralene fra sølvgruvene som ikke blir vist frem andre steder.

SØLVKRYSTALL: Brorparten av landets sølvkrystaller er fra sølvgruvene ved Kongsberg. Her ble det utvunnet sølv i mer enn tre hundre år. Foto: Øyvind Thoresen – NHM/UiO

Henrik Friis lover også å stille ut sjeldne mineraler i larvikittene fra Langesundfjorden i Vestfold.

– Mange av disse mineralene ble første gang beskrevet i Norge. De er veldig sjeldne og veldig norske, ler Friis, som selv kommer fra Jylland i Danmark.

Utsøkte edelsteiner

For dem som elsker juveler, kan Apollon røpe at museet skal stille ut en beryll-edelstein fra selveste Dronning Maud Land i Antarktis.

– Edelsteiner er slipte mineraler. De har et spennende fargespill.

Edelsteiner lages som oftest av harde mineraler som diamanter og smaragder. Disse edelsteinene tåler mye.

Hvis du derimot skulle være så original å vasse rundt med en ring som er pyntet med en kalksitt-edelstein, vil den veldig fort bli ødelagt om du skulle vaske opp. Uheldigvis tåler ikke kalksitt syre. Kalksitt-edelsteiner er likevel meget vakre. Museet viser derfor også frem vakre edelsteiner som ikke egner seg som pryd på vakre hender.

AMETYST: Denne lilla varianten av kvarts kalles for ametyst og har i lang tid vært en populær edelstein. Foto: Øyvind Thoresen – NHM/UiO

Gjenskaper gruvegang

Og mens vi skriver om kalksitt: Museet har fått tak i tjue tonn kalksitt-krystaller fra kalkgruvene til Norcem på Brevik i Telemark. Du leste riktig: 20 000 kilo!

– Gruvearbeidere har gjennom 30 år funnet titusener krystaller.

Disse krystallene er ikke bare i verdensklasse. Dette er også verdens største mangfold av kalksitt-krystallformer fra en og samme gruve. De ble i sin tid dannet under ulike temperaturer, væskeblandinger og trykk. Det forklarer hvorfor de ser forskjellige ut. Ingen er helt like. Mange har ulike former og farger.

Museet fikk kjøpt krystallene fra Mineralparken i Evje og skal lage en «ekte» gruvegang med dem.

– Her kan folk se mineraler som er dannet for 290 millioner år siden.

– Det er gammelt, det!

– Nei, det er ikke spesielt gammelt, ler Henrik Friis.

Tidsvitnene fra universet

De eldste objektene i utstillingen er mange ganger så gamle. Jorda er fire og en halv milliard år gammel. De eldste steinene på Jorda er fire milliarder år gamle.

Museet skal vise frem stein fra universet som er eldre enn både Jorda og solsystemet. Hvis du lurer på hva vi babler om, er svaret meteoritter. Meteorittene er de tidligste tidsvitnene til de første 500 millioner år i solsystemet, før Jorda ble dannet. Meteorittene er altså eldre enn Jorda. De har ikke endret seg underveis, i motsetning til bergartene på Jorda, som har endret seg hele tiden. Universitetet har mange meteoritter i samlingen sin.

– Denne samlingen får nå skinne for første gang. De får stor plass i utstillingen. Vi bruker dem til å fortelle starten på solsystemet vårt, forteller Jørn Hurum.

DRAMMENSKJØNNHET: Denne vakre steinen, en Vesuvian, er funnet nær Drammen. Foto: Øyvind Thoresen – NHM/UiO

Fremtidens katastrofe

Hurum lover også andre spektakulære historier, som den gangen planeten Theia ble knust. Den kolliderte med Jorda og dannet månen. Sporene etter Theia finner du fortsatt i Stillehavet.

En utstilling med en begynnelse må selvsagt også ha en slutt. En dag kommer slutten ubønnhørlig, enten vi liker det eller ei.

– Vi skal også vise at Jorda ødelegges om 800 millioner år. Når Sola begynner å ekspandere, er det ikke håp for Jorda lenger.

Enten fordamper vi, eller så blir Jorda til en forbrent planet, slik som Merkur.

– Vi tar den helt ut med bred pensel. Vi viser også hvordan platetektonikken antakelig blir i fremtiden.

 Platetektonikken er vitenskapen om hvordan jordplatene på Jorda beveger seg. Et fascinerende eksempel er hva som skjer når Afrika presser på Europa.

– Etter at Middelhavet har lukket seg og forsvunnet, vil Afrika krasje med Alpene (red.: synd for alle dem med sommerhus i Spania).

FLOS FERRI: Den vakre aragonitten kalles for Flos Ferri. Foto: Øyvind Thoresen – NHM/UiO

Selvlysende stein

Ojsan! Apollon glemte nesten å fortelle om selvlysende stein. Geologene skal også bygge en monter med ultrafiolett lys, populært kalt for UV-lys.

Noen mineraler suger til seg UV-lys og returnerer vanlig lys. Dette kalles fluoriserende materialer.

– Mange mineraler ser ikke så fine ut med vanlig lys, forteller Henrik Friis.

Når lyset skifter fra vanlig lys til UV-lys, som er usynlig for det blotte øye, vil det se ut som om mineralene gløder.

Noen mineraler reflekterer de mest spennende fargene i langbølget lys, andre i kortbølget lys, mens noen av dem lyser opp i flere minutter etter at lyset er skrudd av.

For å vise hva som skjer, veksler museet lyset hvert halve minutt mellom vanlig lys, langbølget og kortbølget UV-lys, samt stummende mørke.

Med Riksantikvarens velsignelse

De nye utstillingene på 2300 kvadratmeter åpner i mai, etter at den over hundre år gamle praktbygningen har vært stengt siden 2015 grunnet en meget tiltrengt oppussing.

FORNØYD: Jørn Hurum gleder seg til å åpne de nye utstillingene på  Naturhistorisk museum Tøyen. Her er han på kontoret sitt på Økern. Den munnbindkledde bysten, nederst til venstre, er av universitets første rektor, Waldemar Christopher Brøgger. 

– Dette er eneste gang i livet mitt at jeg får være med på å lage et helt museum. Utstillingene er av internasjonal kvalitet. Og vi har vært unike på å gjenbruke et gammelt hus, forteller Jørn Hurum.

Han lover at alt er nennsomt løst i et tett samarbeid med Riksantikvaren.

– Da vi startet med planene, fikk museumsarkitektene bakoversveis. Vi ville at utstillingene skulle se like fine ut selv om strømmen skulle gå.

Mens alle moderne museer tetter igjen vinduene og bruker kunstig lys, har geologene vært som kjerringa mot strømmen og gjort det motsatte.

– Vi har valgt å slippe inn lys fra alle vinduene, slik bygget var den gangen det ble åpnet for publikum i 1920.

Selv om de fortsatt er et objektorientert museum, vil de nå stille ut objektene på en annen måte enn før.

– Objektene skal ikke lenger bare vises frem som en frimerkesamling. De skal også fortelle en historie, poengterer Jørn Hurum.

Av Yngve Vogt
Publisert 27. jan. 2022 15:38 - Sist endret 28. jan. 2022 09:04
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere