Intelligenstester både ødela og reddet liv

– En IQ-test kunne avgjøre en persons skjebne, forteller historiker Per Haave. 

Han forsker på forholdet mellom rasehygiene og IQ-tester i Norge fra starten av det forrige århundret til etter andre verdenskrig. 

– Dersom et menneske hadde IQ under visst nivå, hadde hun ikke samtykkekompetanse. Men hvis et skolehjem ønsket å sterilisere ei jente med IQ over det nivået, krevde steriliseringsloven at hun selv måtte skrive under på det, forteller Haave, som er forsker ved Avdeling for samfunnsmedisin og global helse ved UiO. 

Intellingsmålingene var et redskap for sosial kontroll.

– Men de kunne også beskytte den enkelte mot overgrep, sier Haave, og viser til at helsemyndighetene kunne avslå en søknad om tvangssterilisering dersom vedkommende ble antatt å være «undermåls», men likevel hadde en IQ over et visst nivå.

– Hvor grensen gikk var likevel ofte et skjønnsspørsmål, og andre forhold enn intelligens kunne ha betydning. Ikke minst ble det lagt vekt på atferd.

Blant dem som skulle kontrolleres var individer fra utradisjonelle familier med uklare bånd til samfunnet, slik som omstreifere. 
Nå ser Haave nærmere på rasehygienen – eugenikkens – betydning i intelligenstestingens historie i prosjektet «I intelligensens tidsalder: Tester og målinger i historisk perspektiv», som har utgangspunkt på Museum for universitets- og vitenskapshistorie ved Universitetet i Oslo.

– I denne perioden finner vi en sterk idémessige kobling mellom rasehygiene og IQ-testing. Men vi mangler kunnskap om den større praktiske betydningen av denne koblingen.

Forholdet intelligens og moral

En viktig, moderne tanke var at alt kunne telles. Samfunnsvitenskapene skulle også kvantifisere etter inspirasjon fra realfagene, der særlig fysikken hadde vært gjennom en periode med store oppdagelser innen elektromagnetisme, relativitetsteori og kvantemekanikk ved overgangen mellom 1800- og 1900-tallet.

– IQ-testen er ett av de tydeligste eksemplene på denne tankegangen som etter hvert fikk navnet positivisme, sier forsker Ageliki Lefkaditou på Avdeling for samfunnsmedisin og global helse ved UiO.

Hun ser på intelligenstestingens historie i Norge i første halvdel av 1900-tallet med hovedvekt på psykiatrien. Lefkaditou har også ansvaret for en museumsutstilling som er en del av forskningsprosjektet «I intelligensens tidsalder».

Til utstillingen fant forskerne kasse på kasse med testutstyr med betegnelsene «Simon-Binet», «Terman-Merill», «Wechsler», «Columbia Mental Maturity Scale» –  og en rekke andre – i kjelleren på Det utdanningsvitenskapelig fakultet på Blindern.

– De første testene ble introdusert av pedagoger, psykologer og medisinere. I psykiatrien skulle testene bidra til å gi et mer objektivt bilde av et individs kognitive evner, forteller Lefkaditou. 

Legene og psykiaterne Sigurd Dahlstrøm og Johan Lofthus tok for hundre år siden utgangspunkt i amerikanske tester og tilpasset dem det norske samfunnet. 

– Dahlstrøm var interessert i unge forbrytere – særlig forholdet mellom moral og intelligens. Til undersøkelsene brukte han den såkalte Simon-Binet-testen som han hadde standardisert for Norge, forteller Lefkaditou.

Hun viser til professor emerita Eva Simonsen, som tidligere har forsket på spesialpedagogisk historie og handikaphistorie. Ifølge Simonsen mente Dahlstrøm at testene bekreftet sammenhengen mellom lav moral og lav arvelig intelligens.

– Johan Lofthus tok det ett steg videre og standardiserte den neste generasjonen av tester, Stanford-Binet-testen, påpeker Lefkaditou. 
Etter at Lofthus var ferdig med den, fikk den navnet Oslo-prøvene. 

– Lofthus så ikke på intelligens bare som en kvantitativ, fysisk og medfødt egenskap. Det er tidlig i forskningsprosjektet til å kunne si mye mer om det, men jeg tror at hans tilnærming var pragmatisk. Han ville finne en måte å måle kognitive evner hos veldig forskjellige mennesker og intelligenstestene ga ham denne muligheten. Men han var klar over at både øvelse og de sosiale omgivelser kunne påvirke resultatet.

Rasehygienens fødsel

Forestillingen svekket kvalitet på befolkningen var inspirert av en idé om at sykdommer, forgiftninger, umoral, slett hygiene og dårlig arv kunne framkalle en rekke «degenerative tilstander». 

– Degenerasjonslæren var viktig for den tidlige rasehygienen. Ikke minst fordi den skulle ha funnet en forklaring på forholdet mellom biologi og sosiale fenomener, framholder Per Haave.

Rasehygienen knyttes til den britiske naturforskeren Francis Galton. Inspirert av sin mer kjente fetter, Charles Darwin, utviklet Galton i siste halvdel av 1800-tallet et biologisk syn på samfunnsutviklingen, som minner om det vi på skolen lærte om som sosialdarwinisme.

– Galton mente at befolkningen kunne deles inn i mennesker med ulik verdi, og at så vel fysiske som intellektuelle egenskaper var arvelige. 
Dessverre var, ifølge Galton, det naturlige utvalget i menneskets forplantning satt ut av spill i det moderne samfunnet.

– Mindreverdige individer gikk ikke lenger til grunne i kampen for tilværelsen. 

Og ikke bare dét: 

– De fødte til og med flere barn enn de mer ‘verdifulle’ samfunnsmedlemmene. Dette betød ifølge Galton en tilbakegang i befolkningskvaliteten og en trussel mot den moderne sivilisasjonen. Det fantes derfor bare en løsning: å regulere reproduksjonen.

– Galton lagde begrepet eugenikk, etter det greske «som er av god fødsel». Eugenikerne eller rasehygienikerne tok til orde for å forbedre befolkningens biologiske kvalitet. Dette skulle gjøres ved å sørge for at mennesker med verdifulle egenskaper skulle få flere barn enn mennesker som ble sett på som mindreverdige. Etter hvert kom tanken om at de påstått mindreverdige ikke burde få barn. Et av midlene var sterilisering.

Steriliseringstanken vant utbredelse først i USA. De første steriliseringslovene i Europa ble innført først mot slutten av 1920-tallet. Den 1. juni 1934 fikk Norge en «Lov om adgang til sterilisering». 

– Johan Lofthus var medlem av Det sakkyndige råd i saker om seksualinngrep (sterilisering og kastrering journ. anm). 
Rådet fikk stor innflytelse over lovteksten der det heter at «på sinnssyke og personer med særlig mangelfullt utviklede sjelsevner kan seksualinngrep tillates (...) når det ikke er håp om helbredelse eller vesentlig bedring, og det er grunn til å anta at vedkommende ikke vil bli i stand til ved eget arbeide å sørge for sig og avkom (...)»

– Loven åpnet for frivillig sterilisering og sterilisering uten eget samtykke av nærmere angitte grupper, som sinnssyke og åndssvake. Men grensen mellom tvang og frivillighet kunne i mange tilfeller være uklar, forteller Haave.

«Misjonens» makt over omstreiferne

På 1900-tallet ble romanifolket, som i dag er en av Norges fem nasjonale minoriteter, utsatt for en hardhendt assimileringspolitikk. 

– Politikken, som vesentlig besto av omsorgsovertakelse av barn og tvungen bosetting, ble drevet av en kristen-filantropisk organisasjon, Norsk misjon blant hjemløse, med vide fullmakter fra staten, sier Haave.

«Fra 1907 til 1986 ble Misjonen i praksis enerådende på dette feltet, og offentlige instanser fikk instruks om å samarbeide med den», heter det i den offentlige utredningen «Assimilering og motstand» der utvalget var ledet av tidligere utenriksminister for Kristelig folkeparti, Knut Vollebæk. 

I 1926 klagde styreren av et skolehjem sin nød til Kirke- og undervisningsdepartementet om at barn av omstreifere var «et meget forstyrrende element», og i henvendelsen til departementet ba han om at det måtte opprettes egne skolehjem for det han kalte omstreiferbarn. Styreren mente at barna hadde et svært «ulikevektig temperament», og de var lite mottakelig for «etisk påvirkning”.  [...] Det dreier sig m.a.ord om en rasebestemt utviklingsbane».

Med slike karakteristikker er det kort vei til ideen om disse barna, og samfunnet, ville ha det bedre hvis de ikke ble født. Tidens måleredskaper ble raskt anvendt. 

– En ung lege, Mikael Kobro, fikk i 1927 i oppgave av Norsk misjon blant hjemløse å foreta en intelligensundersøkelse av barn ved Misjonens egne barnehjem. Undersøkelsen omfattet 71 barn ved fire barnehjem. Kobro konkluderte med at 61 av barna var «mer eller mindre undermålere».

Han fant omtrent det man kunne vente i samtiden der forbildet var amerikanske undersøkelser utført av Lewis Terman.

– På bakgrunn av sine funn tegnet Kobro et bilde av «et undermåls folkeferd», og med referanse til Terman hevdet han at «Intellektuelt sett står de norske omstreifere i klasse med negre, indianere og meksikanere».

Nic Waal – en motstemme?

IQ-testen ble lagd i en tid da mange trodde på vitenskapen som et redskap for samfunnsreform og framskritt i tett samarbeid med staten.
Men ikke alle hadde den positivistiske troen på IQ-testene som vi har sett hos legene Sigurd Dahlstrøm og Johan Lofthus. Nic Waal (1905-1960) er kjent som barnepsykiatriens mor i Norge. 

– Hun drev et frigjøringsprosjekt for barn. Hun ville hjelpe dem slik at de kunne få det best mulig, forteller Ageliki Lefkaditou som nylig har begynt å grave i arkivene etter Waal til et framtidig forskningsprosjekt.

– Men det vi kan si helt sikkert, er at Waal var mer kritisk til disse testene som diagnostisk verktøy enn mange andre. 

I artikkelen «Pseudodebilitet» fra 1938 skriver Waal for eksempel: 
Det slo mig da gjentagne ganger at resultatet IQ uttalte noe om individets praktiske ydelse i øieblikket, men derimot ikke sa noe om årsaken til den eventuelle nedsatte ydelse. Jeg må understreke at testen blev utført først efter at jeg selv hadde skaffet mig et inntrykk av tilfellet gjennem samtale (…).

Waal mente testene kunne gi et øyeblikksbilde av barna, men ikke hele historien. Årsakssammenhenger sa testene lite om, ifølge Waal. 

– Hun ville gå bak testresultatet og finne årsaken til at et barn ikke vil gjøre lekser. Er det noe ved barnet selv, er det familien eller miljøet? Hennes tilnærming var mer holistisk, mener Lefkaditou.

Hun minner om at IQ-testene oppsto i en tid med store brytninger i samfunnet, ikke minst for barn. 

– Barn ble plutselig langt synligere og viktigere etter innføringen av folkeskolen på slutten av 1800-tallet.

IQ-testen er et tvetydig verktøy, både for Waal og Lefkaditou.

– Alle individene var subjekter for omsorg, men også kontroll. Lofthus begynner med å si at når du får et barn på kontoret, må du være snill og prøve å forstå dem, berolige dem. Etter hvert begynner selvfølgelig testingen. 

Formålet var i mange tilfeller å hjelpe. Men resultatet ble ofte det motsatte, mer institusjonalisering og ekskludering. Testene kunne vise at noen hadde et uutnyttet potensial eller de kunne stemple noen for livet.

– Det ble etter hvert utviklet tester som ikke var så kulturavhengige som språktestene kunne være. Dette gjorde det for eksempel lettere for barn av innvandrere å prestere godt. 

Ikke bare et mellomkrigsfenomen

Ideen om sortering av mennesker på bakgrunn av intelligens strekker seg fram mot vår tid. 

I rapporten «Sterilisering av tatere 1934-1977 – En historisk undersøkelse av lov og praksis», viser Per Haave at koblingen mellom IQ-testen og arvelige egenskaper langt fra forsvant etter krigen. 

– I en søknad om sterilisering fra slutten av 1950-tallet – ble det lagt vekt på at kvinnen var «oligofren», eller åndssvak. Hun var i anledning eget ønske om abort blitt intelligenstestet og karakterisert som «sinke». 

Legen kunne ikke se at det forelå noen «psykiatrisk-medisinsk indikasjon» for abort, men derimot «en viss eugenisk indikasjon» heter det i legens rapport. Legen mente familiens «sosiale prognose» var dårlig, og antok at barnet – om det ble båret fram – ville bli bortsatt, men noe godt «bortadopteringsobjekt» kunne det neppe bli. 

– Av den grunn talte samfunnsmessige hensyn for at svangerskapet ble avbrutt. Legen fant også andre grunner til at barnet ikke burde bæres fram.

IQ-testen i dag

Intelligensmåling har en bred anvendelse den dag i dag, i pedagogikk, psykologi, psykiatri, rettspleie. 
– Begrepet om intelligens og intelligenstestene har en lang historie preget av konflikter og ulike forståelser og interesser, erkjenner Lefkaditou og Haave.

Denne historien har vært viktig for utformingen av testene slik vi kjenner dem i dag, men historien er lite kjent. 

– Forskningsprosjektet vårt skal løfte denne historien fram i lyset og bringe ny kunnskap om teknologiene, praksisene og begrepene i «intelligensebs tidsalder».

Kilder:

Per Haave: «Sterilisering av tatere 1934-1977 – En historisk undersøkelse av lov og praksis».
NOU 2015: 7: «Assimilering og motstand— Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag
Håkon Havik: «Mål og mening – Idéhistoriske blikk på Johan Lofthus’ intelligensmålinger i Norge 1918–1939»
Eva Simonsen og Birgit Kirkebæk (red): «Etikk, genetikk og spesialpedagogikk». 
Jon Røyne Kyllingstad: «Kortskaller og langskaller».