Slik bruker presidenten propaganda for å vinne valget

Nasjonalistiske videoer tegner et bilde av et evig og udelelig land som bare kan styres av én sterk leder.

SNART VALG: Erdoğans propaganda utnytter at frykten i befolkningen på en måte som gjør at han selv sitter tryggere. Foto: NTB scanpix

På videoen ser vi en mann. Han er tradisjonelt kledd som soldat og bærer det tyrkiske nasjonalflagget som en høyreist fane. Han løper over slagmarken for det berømte slaget ved Gallipoli – også kalt Çanakkale – under første verdenskrig. Tyrkia seirer over det mektige imperiet Storbritannia.

Det vi er vitne til, er propagandavideoen «Tyrkia er ugjennomtrengelig – fra Çanakkale til 15. juli» som Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan bruker for å vinne hjerter og makt i Tyrkia ved valget 14. mai. 

AVGJØRENDE SLAG: Flaggbæreren leder seeren gjennom Tyrkias stolte historie. Skjermdump fra propagandavideo

Erdoğan skulle nok ønske at virkemidlene, intensjonene og konsekvensene forble delvis skjulte, og at videoen kun traff velgerne i magen. Men i prosjektet The Emergence, Life, and Demise of Autocratic Regimes (ELDAR) sitter det forskere og studerer regimets propagandavideoer i detalj. De er særlig opptatt av hvilke følelser som vekkes, og hvilke handlinger disse kan utløse.  

– Vi ville undersøke hvordan velgerne reagerer følelsesmessig på propagandavideoene. Hvilke affekter som blusser opp når de ser videoene, både hos regimemotstandere og hos dem som følger presidenten i tykt og tynt. 

Det forteller Philipp M. Lutscher, førsteforfatter av den kommende artikkelen «How Propaganda Works: Emotions and Political Behavior among Government Supporters and Opponents in Turkey».
Sammen med professor Carl Henrik Knutsen ved UiO og førsteamanuensis Jonas Bergan Dræge ved Oslo Nye Høyskole har han særlig sett på om tyrkiske velgere blir sinte eller engstelige av videoen, og om de er mer eller mindre villige til å handle politisk etter at de har sett den. 

Forskerne har til og med alliert seg med over 2000 tyrkiske borgere som har sett videoen på deres oppfordring og fortalt hva de føler når de ser den. 

SKREMMENDE: – Noe av hensikten propaganda er å vekke følelsen av å være del av en gruppe blant regimetilhengere. I tillegg til at det åpenbart kan bidra til å skremme motstandere, sier Philipp M. Lutscher. Foto: UIO

Ville motstanderne av presidenten få mer lyst til å utfordre regimet gjennom demonstrasjoner, innlegg i aviser og opprop i sosiale medier? Ville tilhengerne ta til gatene for å uttrykke støtte til mannen som stadig oftere kalles Tyrkias nye sultan? 

Hindret kupp, men kuppet selv

Mannen i videoen løper ikke bare over slagmarken. Han løper gjennom tiden. Med ett er klesdrakten oppdatert, og han løper over en bro i Istanbul, metropolen som binder sammen Europa og Asia over Bosporosstredet. Året er 2016. Vi står midt i et kuppforsøk mot presidenten. På brua ser vi en enorm hånd. Den skal etter alt å dømme representere Erdoğan selv, som holder sin landsfaderlige hånd over folket og mot kuppmakerne og deres stridsvogner. 

Det stolte nasjonalflagget triumferer igjen. 

Det seerne av videoen ikke får se, er at det er mannen som hevder å beskytte folket mot kuppmakere, som i virkeligheten har utført et kupp mot det tyrkiske demokratiet. 

– I løpet av sine år ved makten har Erdoğan gradvis fjernet innbyggernes demokratiske rettigheter, særlig er sivile rettigheter som mediefrihet og organisasjonsfrihet bygget ned. I tillegg har han svekket uavhengige domstoler og andre instanser som legger begrensninger på hans makt, forteller Carl Henrik Knutsen.  

Det er et tegn i tiden at valgte ledere trekker stigen opp etter seg i tålmodige og saktegående selvkupp. 

I løpet av sine år ved makten har Erdoğan gradvis fjernet innbyggernes demokratiske rettigheter,

– Tyrkia er et skoleeksempel på at det ikke først og fremst er revolusjoner og militærkupp som truer demokratiet i verden i dag. I stedet er det valgte ledere som gradvis bygger ned systemet de kom til makten gjennom.

De samme trendene ser vi kloden rundt. Autoritære ledere strammer grepet, blant annet ved bruk av propaganda. 

– Vi ser en tydelig nedgang for demokratiet globalt i løpet av de siste årene. Mange land har riktignok forbedret sine demokratier. Men landene med fremgang har typisk vært småstater. Tilbakegangen kommer i store stater som nettopp Tyrkia, men også Brasil, Russland, India og USA, forteller Knutsen, som sammen med kolleger ved UiO og blant annet Universitetet i Göteborg har bygget opp databasen Varieties of Democracy (V-Dem), der de har muligheten til å studere graden av demokrati i 202 land, helt fra den franske revolusjon til i dag.

Tyrkia er blitt et «valgdiktatur»

Mannen i videoen kles opp i arbeidsklær idet han løper parallelt med byggingen av Tyrkias jernbane, og parallelt med industrialiseringen og fremveksten av den moderne tyrkiske staten.  

OVERASKENDE EFFEKTIVT: – Det er spesielt å se at propagandaen kan påvirke så mange forskjellige følelser samtidig, alt fra gruppetilhørighet til frykt og engstelse. Det er et kraftig virkemiddel, sier Carl Henrik Knutsen. Foto: UIO

– Noe av hensikten med slike uttrykk er å vekke følelsen av å være del av en gruppe blant regimetilhengere. I tillegg til at det åpenbart kan bidra til å skremme motstandere. 

Opposisjonen trenger ikke bli helt nedtrykt og deprimert for at det skal ha effekt. Det holder at regimet klarer å gjøre mange nok av sine motstandere så demotiverte at de tenker at det ikke er så mye vits i å protestere mot utviklingen.  

– Selv små utslag teller. Vi ser fra våre respondenter at de som er positivt innstilt til Erdoğan, føler en større grad av gruppetilhørighet enn motstanderne av regimet, etter at de har sett videoen, sier Lutscher.

Det er lett å bli lurt av politikere som inviterer alle over en viss alder i et land til å velge sine ledere. Vi kan enkelt tenke at det her er snakk om et demokrati.

– Men Tyrkia er ikke et demokrati selv om de har valg. Landet er et «valgdiktatur», som vil si at det har valg der det er en viss konkurranse, men ikke mellom likeverdige alternativer, sier Knutsen og tegner et bilde som kan minne om det engelskspråklige teoretikere kaller spørsmålet om «level playing field».

Å jukse det til på valgdagen er for amatører.

 

– Tenk deg at du skal spille fotballkamp, men når du møter opp på stadion, ser du at motstanderen har et større mål å skåre på enn du. Og ikke bare det: banen heller i retning av ditt mål. 

Måten Erdoğan «fikser valget» på, er ikke den måten vi kjenner fra åpenbart autoritære land, særlig om vi går noen tiår tilbake i tid. 

– Den mer avanserte og «moderne» måten å gjøre det på, er å rigge systemet i forkant, så de ikke trenger å trykke ekstra valgsedler. Det blir for kaotisk og for lett å oppdage for valgobservatører og andre. 

Å jukse det til på valgdagen er for amatører.

– Erdoğans regime er proft. De jukser i forkant av valgene ved å sette opposisjonskandidater i fengsel, begrense ytringsfriheten og være nøye på hva slags informasjon velgerne får.

For dem som fortsatt var usikre: 

– Nå er det ikke lenger noen tvil om at Tyrkia er en autoritær stat. Landet faller under alle terskelverdier vi har definert for demokratier, sier Knutsen.  

«Demokratiske» valg styrker presidenten

Mens vår helt løper gjennom tyrkisk historie, hører vi en myk, men patosfylt stemme fortelle at staten Tyrkia er en evig og udelelig nasjon. «En nasjon som vet at det er nødvendig å arbeide videre uten å puste, selv etter strevsomme seire», lærer vi av den overbevisende stemmen. 

– Videoen er temmelig profesjonelt laget. Det er ikke direkte og plump skremsel, som vi så for eksempel da Robert Mugabe tviholdt på makta i Zimbabwe i 30 år, sier Carl Henrik Knutsen.

De spiller på nasjonalfølelse, historie, indre og ytre fiender.

Han viser til statsviter Lauren Young som har vist at frykt kan pasifisere opposisjonelle som i mange år har levd under autoritære styresett, nettopp med Zimbabwe som studieobjekt. 

– Studien forteller oss at frykt kan være med på å utløse politisk passivitet. Frykten kan dessuten påvirke oss ubevisst på ulike måter som gjør at diktatorer sitter tryggere. Den åpenbare årsaken er at demonstrasjoner kan ha negative konsekvenser som fysisk vold eller fengsling. Det er en rasjonell vurdering. 

SYMBOLSK: Det nye presidentpalasset i Ankara er et eksempel på at autoritære ledere uttrykker symbolsk makt. Andre eksempler rikt dekorerte moskeer, store flyplasser, vakre stadioner og høye statuer. Foto: NTB scanpix

Det må imidlertid også være andre mekanismer som påvirker velgerne.

– De opposisjonelle kan lammes på en måte de ikke nødvendigvis oppfatter selv, forteller forskerne, som fikk hjelp fra psykologifaget til å lage spørsmålene de tyrkiske velgerne svarte på etter at de så videoen. 

– Vi brukte et batteri med spørsmål som psykologer har satt sammen for å avdekke frykt.

Erdoğans propagandaapparat er mer subtilt enn Mugabes var. 

– De spiller på nasjonalfølelse, historie, indre og ytre fiender. Det de lager er ofte svært godt komponert. På denne måten gjør presidenten sine velgere klare til å gjøre det eneste rette på valgdagen.

Vi skulle kanskje tro at mektige menn ønsket å fjerne muligheten for at velgerne ikke «gjorde det rette», og fjerne det fremste symbolet på demokratiet: valgordningen. Men den gang ei. 

– Faktisk kan autoritære ledere se det som i sin interesse å bevare valgordningen selv om de i prinsippet risikerer å miste makten. Valg øker regimets legitimitet både nasjonalt og internasjonalt, til tross for at det ikke er snakk om fri og rettferdig konkurranse. 

Stemmeseddelen kan derfor brukes av diktatorer til å fremstå som mer populære enn de virkelig er. På denne måten får valg også karakter av propaganda som brukes til å vise at lederen er «demokratisk valgt». Et valg styrker derfor gjerne det sittende regimet, selv om de egentlig skulle være upopulære.  

– Det er lagt opp slik at det er utenkelig at presidenten kan miste makten ved valg. Det er for mye manipulasjon av valgene til det.     

Avviklingen av valg kan dessuten være gode, organisatoriske øvelser. 

– De får god trening i å gjennomføre store operasjoner over hele landet, ikke minst i forbindelse med store valgkamparrangementer og ved å mobilisere velgere på selve valgdagen.

Det kan øke sjansen for at de klarer å klore seg til makta fordi opposisjonen er blitt mer pessimistiske og mindre villige til å løpe noen risiko.

Autoritære regimer bruker dessuten valg til å røyke ut sine fiender. 

– Valg kan hjelpe lederne med å skaffe viktig informasjon om opposisjonens styrke i ulike deler av landet. Ved å vinne mange stemmer kan regimet sende et signal til opposisjonen om sin styrke.

Frykt kan føre til pessimisme

I en helt annen video forlater vi den løpende, tyrkiske nasjonalhelten. Denne gangen er vi i et rolig miljø, uten kriger og hurtig industrialisering. Dette er kontrollvideoens verden. 

Forskerne kan nemlig ikke si noe om reaksjonen tyrkiske velgere har til Erdoğans propagandavideo, uten å definere et slags nullpunkt. 

– Først forsøkte vi en video som viste livet under vann. Den måtte vi bytte ut. Det er tydeligvis ganske mange som er redde for havdypet, ler Knutsen.

– Vi endte derfor opp med en video som består av en serie naturbilder som forhåpentlig er mindre skremmende enn videoen fra havdypet.

Forskerne er særlig opptatt av hva propagandavideoen utløser av frykt og engstelse, og hva det gjør med viljen til å ta til motmæle.

– Ingen ønsker å stå alene på torget og protestere mot en diktator. Frykt gjør at man vurderer det som mer sannsynlig at nettopp det skjer.

Da de over 2000 respondentene ble vist de to videoene – nasjonalhelten med flagget og naturvideoen – tegnet det seg et mønster. 

– Den tydeligste tendensen er at regimemotstanderne føler seg mye mer sinte etter å ha sett disse videoene, forteller Philipp M. Lutscher. 

Sinne i velgergruppene kan potensielt være farlig for autoritære ledere.

Derfor er det andre funnet vel så interessant, mener forskerne. 

– Regimekritikerne forteller også at det er mindre sannsynlig at de vil delta i protester mot myndighetene eller skrive kritiske kommentarer på sosiale medier, etter at de så propagandavideoen.  

For statlige støttespillere, derimot, øker slike videoer følelsen av gruppetilhørighet.

– De forteller også at det er mer sannsynlig at de vil rose regjeringen på sosiale medier.

Konklusjonen er derfor at autoritære ledere tjener på å spre frykt. 

– Det kan øke sjansen for at de klarer å klore seg til makta fordi opposisjonen er blitt mer pessimistiske og mindre villige til å løpe noen risiko.

Forskerne fikk seg noen aha-opplevelser. 

– Det er spesielt å se at propagandaen kan påvirke så mange forskjellige følelser samtidig, alt fra gruppetilhørighet til frykt og engstelse. Det er et kraftig virkemiddel. 

Spiller på indre og ytre fiender

Vår mann med flagget løper inn i Tyrkias naboland i sør. I Syria vokser blomstene ut av det skrinne jordsmonnet når Erdoğan bruker kaoset fra borgerkrigen til å slå til mot sine erkefiender, kurderne, som hadde bygget opp sin egen statsliknende enhet i form av Rojava nord i Syria.

– I tillegg til å spille på interne forhold så er autokrater som Erdoğan eksperter på å dyrke ideen om ytre fiender. 

Før valget i mai har presidenten gjentatt den påståtte trusselen fra kurdiske «terrorister» til å nøre opp under nasjonalistiske stemninger på hjemmebane.      

– Erdoğan har vært flink til å spille kortene sine. Han leder et strategisk viktig land, og slipper unna med mye internasjonalt. 
Ikke noe er bedre enn en sterk mann når nasjonen er under angrep. Et annet fiendebilde som er blitt tegnet med bred pensel de siste månedene, er av Nato-søker Sverige som kurdernes beskytter i nord.

FIENDER: Å spille på ytre fiendebilder for å øke egen oppslutning og fortie intern kritikk, er en velprøvd strategi som «sterke menn» har brukt opp gjennom historien. Her har Erdoğan-tilhengere symbolsk henrettet regimekritiker Fethullah Gülen i Istanbul etter kuppforsøket i juli 2016. Foto: NTB scanpix

 

Presidenten har rast mot Sveriges beskyttelse av kurdiske opposisjonelle, og frådet mot at koranen er blitt brent i Stockholms gater.

– Å spille på ytre fiendebilder for å øke egen oppslutning og fortie intern kritikk, er en velprøvd strategi som «sterke menn» har brukt opp gjennom historien. Selv om mange nok vil tolke det som spill for galleriet, er det grunn til å tro at denne strategien vil fungere på mange andre.

Bygger nasjonen med symboler

I den siste scenen i videoen ser vi at flagget heises ved nasjonalsymbolet Hagia Sofia i Istanbul. Den opprinnelig østromerske kirken er nylig igjen omgjort fra museum til moské. 

Nasjonale symboler som Hagia Sofia bygger opp under presidentens makt. Som Knutsen blant annet har skrevet om i boka «Demokrati og diktatur» to år tilbake, skaper autoritære ledere gjerne monumenter over sin egen fortreffelighet. 

Det beste bolverket mot denne typen maktbruk er frie og rettferdige flerpartivalg.

– Et godt eksempel er president Erdoğans nye presidentpalass i Ankara. Generelt er andre eksempler rikt dekorerte kirker, store flyplasser, vakre stadioner og høye statuer.

På grunn av svakere demokratisk kontroll i autoritære regimer ser vi ofte mer sløsing med offentlige midler på uproduktive prosjekter som ledere ønsker. Dette henger sammen med nedbygging av institusjoner og fjerning av opposisjon. 

– Institusjonene som skulle sikre ansvarliggjøring av ledere, er bygget ned. Det beste bolverket mot denne typen maktbruk er frie og rettferdige flerpartivalg, der borgerne også får informasjon om ledernes handlinger via uavhengige medier.

Heldigvis er Tyrkia ennå så fritt at det er mulig å gjøre en type undersøkelse som «How Propaganda Works: Emotions and Political Behavior among Government Supporters and Opponents in Turkey».
– Det er langt fra alle autoritære regimer der det er mulig å gjøre denne typen studier.

Siste kapittel – det er snart valg

Helten i vår fortelling har nådd veis ende. Ved å lede seerne gjennom Tyrkias ærefulle historie, fra triumf til triumf, håper han å ha redet grunnen for enda en storslått Erdoğan-seier i det kommende valget.

Mannen som viste oss seieren ved Gallipoli, byggingen av det moderne Tyrkia, knusingen av indre og ytre fiender og moskeen som det sentrale symbolet på den 100 år gamle republikken, kan hvile nå.  

Nå er det ikke mer å gjøre. Resten er opp til velgerne. Eller?
 

Av Morten S. Smedsrud
Publisert 26. apr. 2023 06:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere