Kulturredaksjon NRK P2 har utgitt de første 15 radioforedrag i sin foredragsserie, som startet høsten 1993 under tittelen P2-Akademiet, for øvrig det samme navnet som foredragene kringkastes under hver lørdag kl 18.30.
På kulturkanalen P2 har radioforedraget fått sin renessanse, nå som et rent nisjefenomen. Da opplysningstanken rådet i programvirksomheten, var det halvtimes lange foredraget en framtredende form med faste populærvitenskapelige foredragsserier fra Det Kongelige Frederiks Universitet (allerede fra 1926) og andre høgskoler (Bergens Museum, Trondheims tekniske Høiskole og Landbrukshøiskolen). På begynnelsen av 1930-tallet får de høykulturelle emnene følge av de mer aktuelle og praktiske serieforedragene i «Mellomfolkelig samarbeid», «Kommunalkunnskap», «Kvinnens sosiale stilling», «Edruelighetsarbeid» osv., foredrag som inngår i organisert voksenopplæring. Utover på 50-tallet øker de orienterende foredragene om «Hus og Heim», «Norske fiskerier» og «Rovdyra i Norge», mens «Universitetenes radioforedrag» som serien het etter at Bergen også fikk sitt universitet ble nedlagt i 1965.
Kulturkanalen P2 søker altså legitimitet i en solid tradisjon når den nå griper tilbake til universitetsforedragene og også utgir dem i bokform, hvilket til like ble gjort fra 1930 og framover. P2-Akademiet er blitt en vellykket samling populærvitenskapelige artikler til intelligent etterutdanning og atspredelse. Her er stoff både for allmenndannelsen og den kritiske fornuft, samt «bakgrunn for egne meninger» om samfunnsaktuelle spørsmål, anrettet som delikate smakebiter på et innholdsrikt og variert koldtbord.
Gudmund Hernes' poengterte «oppskrift» for forskningsvirksomhet gjennom den anskuelige metaforen «innsiden av et forskerhode» kunne passe som en første tilnærming til vitenskapelig erkjennelsesform på diverse pensumplaner i høgskole- og universitetssektoren. Lucy Smiths bidrag om barnerett er samfunnsopplysning av beste merke, egnet til å gi leseren et historisk perspektiv og nyttig bakgrunn for medienes fragmentariske og sensasjonspregede behandling av barnerettslige forhold og barnevernsaker. Dessuten har artikkelen et betimelig kritisk potensial i sin påpeking av at den politiske forståelsen av barn som samfunnsressurs er lav, hvilket gir seg utslag i manglende vilje til å prioritere barns velferd.
Natascha Heintz maler med brede penselstrøk opp jorda i dens middeltid (perioden mellom 250 og 65 millioner år siden) med dens dyre- og planteliv, og lar oss tross den populære framstillingsformen få ta del i forskernes uavklarte spørsmål og hypoteser om dinosaurenes liv og død. Foredraget godtgjør at «radioen har de beste bildene» og er på sine premisser vel så spennende som filmatiske skrekkframstillinger.
Kristoffer Gjøtterud har påtatt seg å presentere hvordan naturkreftene forklares av de ulike teoriene innen moderne fysikk, fra Isaac Newtons gravitasjonslov via Albert Einsteins relativitetsteori til Niels Bohrs kvantefysikk. Mens Svein Sjøberg fører en overbevisende argumentasjon for at det dannede og samfunnsengasjerte mennesket trenger å vite noe om naturvitenskap. Stein Bies bidrag om økologisk balanse og ubalanse eksemplifisert gjennom den medieskapte ørkenspredningen illustrerer verdien av naturfaglig ballast som bakgrunn for engasjement i spørsmål om miljø, nødhjelp og utviklingshjelp i den tredje verden.
Og slik kan man fortsette å øse av dette overflødighetshornet: Berge Furres detektivmysterium om den forsvunne religionsfriheten i 1814, Per Andersens nevrobiologiske spørsmål og tilganger til hukommelse og glemsel, Alf Grannes om de etniske motsetningene i Kaukasia (mer aktuell enn noen gang etter den russiske militærmaktens inngripen i Tsjetsjenia). Vi får høre om «Olympiaden i antikken» (Johan Henrik Schreiner), om «Sigmund Freud og psykoanalysens stilling i dag» (Einar Kringlen), om Mary Wollstonecraft og Mary Shelley (Bjørn Tysdahl), om demokratiet i antikken (Hugo Montgomery), om «Religion og nasjonalisme i Tibet» (Per Kværne) og om «Norgesromantikk» (Erik Rudeng).
De fleste bidragene fungerer godt eller brukbart som artikler, hvilket vitner om at foredragene her er tilbakeført til sin opprinnelige skriftlige form. Noen bidrag har imidlertid en «løs» disposisjon som veksler mellom faglig og biografisk stoff, uten at dette er motivert av annet enn ønsket om å «myke opp» tungt teoristoff i en muntlig radiopresentasjon.
For undertegnede, som studerer den historiske framveksten av radioens formater, er det interessant å registrere at hele repertoaret av henvendelsesformer er i bruk, fra den skriftlig-akademiske undertrykkelsen av kommunikasjonens deltakere, via den klassiske opplysningsradioens tredjepersonstiltale («lytterne») til vår tids kringkastingshenvendelse i 2. person («du» eller «dere»). En rask titt i NRKs rapporter fra programvirksomheten på 30-tallet avslører at emnekategoriene for foredragene er omtrent de samme i dag som den gang, men som det står i forordet til boka «stil og temabehandling har endret seg».
Wenche Vagle er universitetsstipendiat ved Institutt for medier og kommunikasjon. Hun har utgitt «Radiospråket talt eller skrevet?» (1990) og arbeider med en doktoravhandling om framveksten av dialogformater i NRK radio.