print logo

Stimulerende om det ubevisste

Geir Overskeid og Frode Svartdal (red.):Det ubevisste og moderne vitenskapAd Notam Gyldendal 1997

Denne boka gir en viktig oversikt over betydelige sider ved kognitiv vitenskap og klinisk teori i et klart og pedagogisk språk. Den viser hvordan eksperimentelt basert psykologi har vunnet vesentlige erkjennelser på områder som hukommelse, drømmer, psykosomatikk, emosjoner m.m. Det er imponerende hvor mye man har klart å presentere i en form som er både lærerik og stimulerende.

Den grunnleggende modellen for forståelsen av menneskelig atferd og hva en psykoanalytiker vil kalle «sjelelige mekanismer», er hentet fra moderne kognitiv vitenskap. Den representerer en grundig kartlegging av hjernens innvirkning på atferd og tenkning, av bevissthet og persepsjon og av relasjonen kropp/sjel (som forstås som en helhet/enhet) med fokus på de ubevisste eller ikke-bevisste aspekter.

Psykoanalysen er eksplisitt og implisitt en viktig dialogpartner i boka, og man argumenterer mot at «det ubevisste» skulle være et enhetlig eller helhetlig fenomen (noe psykoanalysen neppe står for), men snarere en egenskap ved en rekke fenomener og prosesser som psykologien studerer. Det ubevisste blir det vi vanskelig eller umulig kan sette ord på, og mye av det er relatert til psykofysiologiske prosesser.

Et eksempel skal nevnes. Stein Knardahl redegjør for hvordan hemning av aktivitet er typisk reaksjonsmønster ved underkastelse eller tap. Det er et komplisert samspill mellom psykologiske forsvarsmekanismer og flere fysiologiske mekanismer som kan resultere i et klinisk bilde med for eksempel mageblødninger. Et område i hjernestammen (periacqueductal grey) integrerer disse reaksjonsmønstre med den passive reaksjonsmåte til følge. Dette er kunnskap som blant annet vil kunne ha stor betydning for forståelsen av biologiske prosesser ved for eksempel alvorlig psykologisk traumatisering. Her ser man det fenomen som man fra et psykoanalytisk perspektiv beskriver som den traumatisertes identifikasjon med aggressor eller overgriperen der undertrykkelsesforholdet blir en del av den indre psykiske verden med blant annet legemlige reaksjoner som mageblødning til følge.

Det psykoanalytiske begrep om det dynamiske ubevisste vil så kunne være nyttig for forståelsen av hvorledes den undertrykkende, indre objektrelasjon representeres i psyken.

Computer- og bibliotekspråket gir sentrale metaforer til forståelsen av empirien som presenteres. Det snakkes om programmer i hjernen, informasjonsbearbeiding og om kommunikasjon som avsending/mottaking av informasjon. Informasjon blir i stor grad sett på som en passiv prosess der minner, ideer osv. blir bearbeidet i et separat område. Dette synet, som er blitt den «kognitive feilslutning», overser at informasjon og kommunikasjon er aktive prosesser basert på følelser, motiver og verdier og at de har sin bakgrunn i erfaringer ofte i forhold til andre mennesker.

Her skinner bokas ambivalente forhold til psykoanalysen igjennom. Mens Freuds forskning i innledningen blir (ahistorisk) bedømt slik at den ikke tilfredsstiller «de kvalitetskrav som gjelder i vitenskap» (vil det si dagens nivå for eksperimentell kognitiv vitenskap?), henvises det ofte til psykoanalysen i boka, i alle fall som en viktig premiss- og hypoteseleverandør. Carl Erik Grenness har en grundig gjennomgang av Freuds syn på det ubevisste der han eksplisitt åpner for en dialog med den psykoanalytiske forskning.

Det er derfor beklagelig at det til tider presenteres et unøyaktig og misvisende bilde av Freuds teorier. Dette gjelder blant annet diskusjonen av det ubevisste i Asle Hoffarts ellers klare framstilling av kognitiv terapi. Her blandes Freuds strukturmodell og topografiske modell sammen, og den fortrengende instans blir feilaktig gjort til en del av bevisstheten.

Verre er det kanskje at boka så å si ikke forholder seg til moderne psykoanalytisk forskning, blant annet det arbeidet som har vært utført for å gjøre psykoanalytiske hypoteser gyldige. Det er som regel ikke rimelig å kritisere en bok for hva den ikke inneholder, men i dette tilfellet, der boka er blitt lansert som en grunnleggende kritikk av psykoanalysen, kan det være grunn til å påpeke dette. Det har i lang tid foregått interessant forskning med utgangspunkt i både psykoanalytisk og kognitiv vitenskap.

Det vitenskapelige grunnsyn og det begrep man har om mennesket (for eksempel kropp-sjel-problemet) er ikke bare et resultat av den kontinuerlige prosess med innsamling av data og empiri, men styrer også hvordan man fortolker data og hva man anser som interessant viten. Ut fra en terapeutisk synsvinkel har det for mange kognitivt innstilte terapeuter etter hvert blitt åpenbart at man må trekke på psykoanalytisk teori for å forstå prosess og kommunikasjon i terapi, noe Hoffarts artikkel er eksempel på. At også psykoanalysen har nytte av kognitiv psykologi for blant annet forståelsen av kliniske tilstander, psykosomatiske fenomener, traumatisering, schizofreni m.m. - så vel som forståelsen av tenkning og kropp-sjel-problemet - er like opplagt. Boka anbefales derfor til både klinikere og forskere.

Sverre Varvin er psykoanalytiker i privatpraksis og formann i Norsk psykoanalytisk forening. Han er dessuten forskningsstipendiat ved Psykososialt senter for flyktninger, Universitetet i Oslo.

Emneord: Samfunnsvitenskap, Psykologi Av Sverre Varvin
Publisert 1. feb. 1997 00:00