Nina Witoszeks bok om norske naturmytologier er et forfriskende innslag i norsk åndsliv. Vi trenger uten tvil mer av at forskere med bakgrunn utenfor Norge studerer norske forhold. Jeg er fullstendig enig i hennes utgangspunkt som går ut på at når det skjer store forandringer, er det spesielt viktig også å studere det som varer ved, og at hvis nye ideer skal tiltale folk flest, må de finne klangbunn i velkjente symboler. Boken er basert på en oppfinnsom og spennende bruk av kilder (historiske kilder, Håvamål, skjønnlitteratur, folkeeventyr, Vigelandsanlegget, dagens 17. mai-feiring, Arne Næss' dypøkologi med mer) og inneholder skarpsindige observasjoner. For eksempel fremhever Witoszek at det norske litterære selvmordet helst foregår i friluft.
Mine mer kritiske kommentarer til boken er av to slag. Den første er et sterkt forbehold når det gjelder det analytiske rammeverket. Witoszek utvikler et begrep om memer, det vil si fortellinger og forestillinger hvis identitet avtegner seg gjennom lange tidsrom. Memene kan både sovne inn og bli vekket til live igjen, og er mer eller mindre identiske over tid. De fungerer innenfor nasjonalstaten som underforstått ramme: Witoszek skriver om norsk kultur i motsetning til andre «kulturer».
Dette er uhyre problematisk i lys av nyere kulturanalyse. Perspektivet fanger ikke inn at tegn og symboler ikke er delt av alle innbyggere på samme måte, at forestillinger av denne art ikke nødvendigvis stopper ved nasjonalstatens grenser eller at samme symbolske former kan brukes med ulikt meningsinnhold til stikk motsatte formål.
Den andre innvendingen gjelder Witoszeks uvørne bruk av kilder. Frodigheten og oppfinnsomheten i bruken av meget forskjellige kildetyper skjemmes av at hun leser kildene på en bokstavelig måte, uten å ta hensyn til deres egenart. Fiktive personers handlinger kan for eksempel ikke direkte sammenliknes med samfunnsfaglige observasjoner og fortolkninger. Kunstverk er ikke avspeilinger av verden, men kan fortolkes som kommentarer til den, i et kunstnerisk formspråk. Nina Witoszek ønsker å finne den «virkelige» og «egentlige» tolkningen, og hun har liten sans for mangetydigheten i det materialet hun omtaler.
Witoszek har en tendens til å tone ned hvor mye hun bygger på andre forskeres arbeid og å fremheve noe som hun ser som store uenigheter. Flere av kapitlene er bygd opp som en skarp polemikk mot norske forskere (i hver sine kapitler blant annet Brit Berggreen, Jon Elster, Atle Kittang og undertegnede). Med fare for å gjøre denne anmeldelsen mer selvsentrert enn rimelig er, er det nærliggende å bruke Witoszeks behandling av noen av mine tekster som eksempel. Der gjør hun seg skyldig i direkte feilsitering, i banalisering av komplekse resonnementer og i å overse avsnitt som ikke underbygger hennes kritikk. Det hadde vært vel så rimelig å vise tydeligere hvordan hun utvikler videre de innsikter som andre forskere allerede har etablert. Polemikk er uhyre viktig når den er vel begrunnet, men jeg er altså slett ikke sikker på om det er tilfellet her. I denne boken kan det virke som om polemikken øker den litterære leservennligheten på bekostning av den vitenskapelige kvaliteten.
Det beste bevis på hvor mye Witoszek bygger på norske forskeres arbeid, er antakelig det faktum at hun presenterer nordmenns eget søndagsbilde av Norge som jo utvilsomt har influert mye norsk kulturforskning. Hovedtesen i boken er at norske forestillinger om naturen ikke primært er romantiske, men preget av opplysningsverdier og pragmatisme. Hun har rett i at den tidlige romantikkens vekt på det meningsløse og umulige ikke står sterkt i Norge. Hun har også rett i at handlinger ofte kan beskrives som mer «skinnradikale» enn egentlig revolusjonære. Spørsmålet er imidlertid om ikke både mange norske forestillinger - og Nina Witoszeks prosjekt - kan beskrives som typisk senromantisk dyrking av identitet, folkeånd og røtter.
På tross av disse relativt alvorlige innvendingene vil jeg anbefale boken. Den er både morsom og vel oversatt.