Forum for universitetshistorie, opprettet med sikte på vårt universitets 200-årsjubileum, har sendt ut en kort fremstilling som en appetittvekker mens vi venter på 2011. Dette er den første samlende fremstilling av universitetets historie; det store verket til 100-årsjubileet har riktignok et detaljrikt bind om "Universitetets Almindelige Historie" - mer egnet til oppslag enn til lesning - men likesom fortsettelsen fra 1961 består det særlig av monografier over det enkelte fag og dets utøvere.
Collett har levert et velskrevet og perspektivrikt verk, som Universitetet i Oslo kan være stolt av. Han vil vise hvordan universitetet oppstod, "hvordan institusjonen har virket i det norske samfunn siden 1813" og hvilke endringer den har gjennomgått. Og det er ordene "virket i det norske samfunn" som angir den røde tråd han forfølger helt fra kravene om et universitet i Norge ble reist. Et eget universitet var et nasjonalt krav. Men samtidig var der ønsker om et annerledes universitet, som skulle tjene landets tekniske og materielle fremgang. Slik ble Det Kongelige Frederiks Universitet ikke innrettet, men det kom i høy grad til å tjene nasjonsbygging og nasjonal selvhevdelse og sveise sammen en norsk elite.
Collett gir en fin fremstilling av universitetets mangetrådede innveving i embetsmannsregimet og av professorenes selvforståelse i denne tiden, og deretter av utfordringene og oppløsningen: Den harde strid med Stortingets venstreflertall i 1880- og 1890-årene; "dannelsesstriden" med felttoget mot latinen; spenningen mellom embetsautoritet bygget på akademisk elitekultur og de fremvoksende profesjonenes sakkunnskapsbaserte autoritet og endelig universitetets åpning mot nye sosiale og kulturelle grupper.
I fremstillingen av de siste 80 år står forfatteren ikke bare overfor et universitet i veldig kvantitativ vekst, men møter også en spesialisering og differensiering som gjør at han må hanskes med flere enheter og relasjoner utad. Altså må han velge. Skjematisk kan vi si at Collett opererer innenfor fire relasjonsfelt:
- Avhengigheten av og underordningen under staten i et tidsspenn der Det Kgl. Frederiks Universitet var det eneste i landet og Universitetet i Oslo ender som ett av fire, omgitt av et utall institusjoner oppgradert til høyskoler. Det skaper behov for forsvar for selvstyre og forskningens egenart, mot politikkens og byråkratiets ønske om styring og kontroll.
- Universitetets innflytelse på samfunn og stat. Her vies mest oppmerksomhet til naturvitenskap, teknologi og næringsliv, til medisin og helsevesen, til universitetspedagogikkens inntog i skolen, samt - kort, men pregnant - til "jerntriangelet Sosialøkonomisk institutt, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet" under arbeiderpartiregimet etter krigen. Her er det noe påfallende at det ikke reises spørsmål om universitetets plass i kulturlivet. Dannelseskonflikt er, kan leseren tro, noe som hører forrige århundre til.
- "Interfasene" mellom universitet og samfunn, som er trukket inn på en fortrinnlig måte: Studentene, Samskipnaden, forskningsrådene, frittstående forskningsinstitutter.
- Universitetet og internasjonal vitenskap. Dette feltet kunne imidlertid vært mer utviklet.
Ved å sette disse utadvendte relasjonene i brennpunktet, viser Collett at universitetet aldri var noe elfenbenstårn. Men vide perspektiver i en kortfattet fremstilling har nødvendigvis sine omkostninger. Forfatteren har, sier han, måttet velge ut med hard hånd. Én ting er at universitetets fag og disipliner ikke er behandlet: Vi følger veksten i bygninger, fag og personale, men ikke hva som kom ut i form av forskning, forfatterskap og undervisning. Dette valget var nødvendig og skal ikke kritiseres.
En annen ting er at institusjonens indre administrative og politiske liv blir liggende i halvmørke. Det redegjøres nok for det formelle styringssystem og dets endringer, men ikke for hvordan det fungerte. Dette føles utilfredsstillende, særlig når interessante spørsmål streifes uten å fastholdes. Da departementet la frem forslag til ny universitetslov i 1989, "mente man" at når kollegiet bestod av dekanene, ville helhetssynet gå tapt. Men intet i boken gir grunnlag for å si om man hadde rett eller urett i dette. Før embetet som universitetsdirektør ble opprettet i 1962 og Olav M. Trovik ble utnevnt, leser vi at universitetet fryktet at en sterk direktør ville bli en trussel mot vitenskapsmennenes selvstyre. Etter dette nevnes Trovik aldri med et ord før etter sin død i 1987, da det - noe overraskende for den uinnviede - heter at "Ingen enkeltperson hadde i dette århundre satt sitt preg på universitetet som Trovik". Men hvordan? Og var han sterk? Som en levende kilde som reiser seg mot forfatteren, vil jeg svare at det var han, og derfor også kontroversiell: I Bjarne A.Waalers rektortid sa onde tunger at universitetet hadde en direktør som gjerne ville være rektor, og en rektor som trodde han var universitetsdirektør.
Colletts fremstilling av universitetets indre liv er på et vis konfliktsky, unntatt når konfliktene ble offentlige, slik som Blindern-Tøyen drakampen i mellomkrigstiden og Blindern-Sentrum etter krigen, eller den dramatiske krisen omkring målstyring og virksomhetsplanlegging omkring 1990, der forfatteren flere ganger nettopp fremhever at grunnplanets opprør mot ledelsen foregikk i full offentlighet. Men så lenge universitetspolitikken bare utspilles innenfor murene, fremstår den som abstrakt fredsommelighet. La oss håpe den indre scenen blir mer livfull i det store verket vi kan vente oss om tolv år.
Bokanmelder Kåre D. Tønnesson er professor emeritus ved Historisk institutt ved Universitetet i Oslo og tidligere dekanus ved Det historisk-filosofiske fakultet.