Nasjonal hukommelse til husbruk

Jan Erik Ebbestad Hansen (red.): Norsk tro og tanke, Tano Aschehoug, 1998, Bind I: 627 s., bind II: 871 s.

Idé;historikeren Jan Erik Ebbestad Hansens verk Norsk tro og tanke er ment å være en ‘nasjonal hukommelse' til bruk for folk flest. Det er blitt et perspektivrikt verk, hvor den enkelte kan gå inn i mang en fruktbar dialog med den norske historien. Boken er et verdifullt løft for norsk idé;historie og fortjener en sentral plass i de flestes bokhyller. Likevel: verket kunne kanskje ha blitt enda bedre. Men vi bør likevel sette av litt ekstra hylleplass ved siden av denne boken.

Antologien er et dannelsesprosjekt fra Ebbestad Hansens side. Bokens funksjon skal være å få i gang en dialog med fortiden i de tusen hjem. Mye er nedlagt av arbeid fra kompetente fagpersoner for å få dette til, med utgangspunkt i en tekstsamling som skal illustrere hovedstrømningene i norsk idé;historie gjennom nesten 1000 år.

Boken er delt inn kronologisk, etter århundrene. Hvert hundreår har fått sin historiker, som er satt til å blåse liv i det før leseren overlates til seg selv i møtet med selve tekstsamlingen. Den enkelte tekst er så utstyrt med en ingress, en liten bakgrunnsdel som plasserer akkurat denne teksten. Disse introduserende

'knaggrekkene' fungerer som appetittvekkere, de pirrer leserens nysgjerrighet og bedrer hans forståelse av de tekstene som kommer.

En annen kvalitet ved verket er at den europeiske sammenhengen kommer ganske klart frem og at her ikke bare er samlet tekster som uten videre kan brukes med stolt mine i nasjonale festtaler. Her er funnet plass til både hekseforfølgelse og eugenikk.

Alt dette er grunn god nok til å anskaffe Ebbestad Hansens verk. Når jeg likevel mener det ikke er grunn til å være helt fornøyd, er det fordi de to bindene kunne og kanskje burde blitt noe

mer enn en antologi. Nå må naturligvis et verk som dette først og fremst bedømmes ut i fra sin intensjon: Det har nok vært redaktørens mål å la tekstene tale for seg selv i størst mulig grad. Kanskje kan vi snakke om et slags sokratisk dannelsesprosjekt: Her er ikke mye drøvtygd og professoral kunnskap, men et kildemateriale som skal gi leseren mulighet for å skape sin egen forståelse av fortiden, i møte med tekster som forteller sin versjon av den.

Men er så produktet et egnet frieri til Ebbestad Hansens uakademiske ideal-lesere? Neppe for alle. Jeg tror Ebbestad Hansen overvurderer sine lesere, ikke gjennom sitt tekstutvalg, men gjennom styrkeforholdet mellom innledende tekster og selve kildesamlingen. Han innrømmer det selv i forordet: Boken må leses med andre oppslagsverk for hånden. Men en slik lesning kan ikke forventes av ikke-akademiske lesere. Derfor burde de innledende tekstene vært mer omfattende og i større grad gitt leseren mulighet til faktisk å forstå de tekstene som antologien består av. Innledningene skal jo favne om så forskjellige og spennende temaer som religiøse brytninger, kjønn, naturvitenskap, patriotisme, historieskriving og xenofobi. I lys av dette blir tekstene for små. Ta for eksempel 1800-tallet: En tekst på tolv sider skal ruste leseren til å møte en tekstsamling som omfatter 370 sider, fordelt på elleve temaer.

Ikke slik å forstå at de innledende tekstene ikke er gode. Tvert imot, de er både perspektivrike, velskrevne og spennende. Det er tidvis imponerende hva historikere som Anne-Lise Seip og Knut Kjeldstadli evner å fortelle på sine tolv tilmålte sider. Det blir bare for lite. Knaggene i Ebbestad Hansens knaggrekke blir velpolerte og innbydende, men for små. De kan ikke bære det store materialet som kommer.

Dermed er mange av oss henvist til å kose oss med boken med en anselig samling oppslagsverk i sofaen ved siden av oss, frem til den egentlige norske idé;historien kommer. For det er en viktig innvending mot Ebbestad Hansens verk at det ikke ennå eksisterer noen norsk

idé;historie som referanseverk for en slik antologi som den han har laget. Vi befinner oss altså alle i den situasjon at vi først om noen år virkelig kan få full nytte av dette verket, når den syntetiserende norske idé;historien er kommet, med de lange linjer og de overgripende tolkninger. Noen av oss vet at den snart kommer, og vi gleder oss til Aschehougs storsatsing her, redigert av Trond Berg Eriksen og Øystein Sørensen. Ikke minst fordi vi vet at det er med den Ebbestad Hansens verk vil få sin optimale nytteverdi. Det er derfor vi setter av en del plass i hyllen ved siden av Ebbestad Hansens to bind. En viktig etappe er tilbakelagt, men den norske idé;historien er ennå ikke skrevet.

Emneord: Språk og kultur, Filosofiske fag, Idehistorie Av Arve T. Thorsen
Publisert 1. feb. 1999 00:00