En av de gode sidene ved Terje Rasmussens bok Mediesamfunnets moral er at den er skrevet som om Pressens Faglige Utvalg ikke eksisterer. Rasmussen går i stedet rett inn i grunnleggende etisk teori. Han forsøker å legge et etisk grunnlag for mediesamfunnet gjennom en syntese av diskursetikk (Habermas), dydsetikk (i tradisjonen Aristoteles/Durkheim/moderne kommunitarisme) og Levinas-inspirert nærhetsetikk. Denne syntesen koples til en beskrivelse av mediesamfunnets virkemåte.
Ambisjonene bak Mediesamfunnets moral er altså ytterst prisverdige, men resultatet er nokså problematisk. Dette skyldes ikke minst at Rasmussen gaper svært høyt. Han har ikke bare forsøkt å tilegne seg en enorm stoffmengde, men ønsker også å smelte sammen tradisjoner med ulike røtter. Disse sidene ved prosjektet blir ikke problematisert, og det går selvfølgelig ut over resonnementene. For å komme unna med det akademiske skinnet i behold, søker forfatteren ly under en sky av parafraser over originaltekstene. Disse kommenterer han på en slik måte at det er ytterst vanskelig å bestemme hvem som hefter for hva i teksten. Resultatet blir forvirring på mange plan: et så sentralt begrepspar som etikk og moral betyr noe helt annet på side 37 enn i innledningen på side 10. Det verste er at slikt står ukommentert.
Rasmussen er best når han drøfter flere teoretikere parallelt. Drøftingen av tradisjonen etter Durkheim er klar og god, men her ligger han også nærmest den etablerte sosiologiens mainstream. Som regel slår originalen tungt igjennom. Forfatteren svinger seg mot apokalyptiske høyde når han gjengir stilisten Zygmunt Baumann, mens han tvinges i kne av Habermas´ tyngde. Under gigantens knudrete språkoverflate skjuler det seg nemlig en slu retoriker, og i Rasmussens gjenfortelling forvandles originalens implisitte finter til merkverdige påstander. Dette er mest plagsomt i kapitlet om det offentlige rom, der det virker som om virkelighetsbeskrivelsen er utledet fra Habermas´ ideale krav og ikke fra en analyse av virkelige medier.
I det hele tatt er mediesosiologien bokas svakeste punkt. Analysen av det faktisk eksisterende mediesamfunnet er tynn, usystematisk og lite treffende. Det er svært overraskende fra en professor i medievitenskap.
Mediesamfunnets moral framstår som en samling halvt bearbeidete notater fra en imponerende bred lesning om etiske grunnlagsproblemer. Dessverre er den ubrukelig som innføringsbok. Men hvis man har krefter til å gi seg i kast med originaltekstene, er den en utmerket leseveiledning. Litteraturlista er stor og oppdatert, og flott å ha med seg i biblioteket.
Bokanmelderen Magne Lindholm er høgskolelektor, og underviser i etikk og medieteori ved Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo.