Avbalansert om følsomt tema

Lars-Erik Vaale: Dommen til Døden - Dødsstraffen i Norge 1945-50, Pax Forlag 2004, 243 s.

Lars–Erik Vaales bok er en del av et bredt anlagt forskningsprosjekt om rettsoppgjøret i Norge etter 2. verdenskrig. Prosjektet er ledet av Hans-Fredrik Dahl. Et av siktemålene prosjektet har hatt, er å sette det norske krigsoppgjøret inn i en komparativ sammenheng, noe også denne boken gjør ved å sammenlikne Norge med Nederland og Danmark. Hvordan har overgangen fra totalitære og forbryterske regimer til demokratiske og rettsstatlige former foregått i ulike samfunn til ulike tider?

Det er bruken av dødsstraff i oppgjøret med norske landssvikere og tyske krigsforbrytere i Norge, som er Vaales tema. Han analyserer hvordan gjeninnføringen av dødsstraffen i fredstid ble begrunnet av lovgivere, politikere og opinion. Videre gjennomgår han domstolenes praksis og speiler den gjennom de skiftende og sprikende reaksjonene blant politikere og i opinionen. Dødsstraffen ble opphevet i 1902 fordi samfunnet var blitt mer humant, men også fordi dødsstraff avskar muligheten for forbedring og reintegrering i samfunnet. Den rystende erfaringen som okkupasjonstiden utgjorde – nazistenes manglende respekt for menneskelivet – brakte imidlertid dødsstraffen tilbake som svar på kravet om rettferdighet og hensynet til ofrenes lidelser. Dessuten ble forbrytelsene ansett for ikke bare å være rettet mot de enkelte ofrene, men mot selve det norske samfunnet. Dermed ble det et spørsmål om adgangen til å idømme dødsstraff for høyforræderi i en krigstilstand også skulle kunne gjelde der oppgjøret ikke kunne gjennomføres før i fredstid. Vaale leder leseren gjennom en kildenær og kyndig gjennomgang fra forberedelsene av oppgjøret på hjemme- og utefront, til kunngjøring av regjeringens anordninger over radio, og til domstolenes lovanvendelse. Hele tiden refereres diskusjoner og synspunkter fra samtiden. Avisene, juristene og politikerne delte seg mellom en forsonlig og en skjerpende leir, et fenomen som kanskje kunne vært søkt belyst med et blikk på mellomkrigstiden politiske landskap? En interessant observasjon er at den strafferettslige ekspertisen ikke deltok i utformingen av oppgjøret, og at også Stortinget av hjemmefrontledelsen ble forsøkt holdt utenfor. Noen dristigere hypoteser og tolkninger av dette ville boken tjent på. Hvor mye var rettsoppgjøret, og særlig bruken av dødsstraff, basert på et uangripelig lovgrunnlag, og hvor mye måtte man tøye for eksempel grunnlovens forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft? Hvor mye var oppgjøret basert på en rettsprosess styrt av domstolene, og hvor mye spilte hensyn til stemningsbølger og politiske overveielser inn? Vaale setter seg som historiker ikke til doms og mener svaret her avhenger av den enkeltes ståsted. I stedet bretter han ut hele spekteret av juridiske og politiske argumenter, presset fra opinionen og fra alliert hold, og frykten for selvtekt. Ettersom tiden gikk og ”sinnene roet seg”, endret domstolenes praksis seg. Ubehaget ved henrettelser flere år etter krigen fikk flere til å kreve mildere dommer og opphør av bruk av dødsstraff. Dette ble et dilemma i forhold til prinsippet om konsistens, men tidsfaktoren ble avgjørende.

Vaales ønske om å bidra til å ”avdemonisere de dømte ved å sette deres handlinger inn i en historisk kontekst”, er bare delvis blitt oppfylt. Til det er for mye av plassen brukt på å gjengi beveggrunner og oppfatninger til rettsoppgjørets aktører og observatører. Hans presentasjon av den mest prominente dødsdømte, Quisling, bringer således ingen nye momenter i forhold til de hans to biografer har fremlagt. Boken håndterer et komplisert og følsomt historisk tema på en distansert og avbalansert måte og vil bli en viktig referansekilde til historien om forberedelsen til og gjennomføringen av krigsoppgjøret i Norge.

Bokanmelderen Jorunn Sem Fure er dr.art. og forsker ved Forum for universitetshistorie.

Emneord: Språk og kultur, Samtidshistorie (etter 1945), Historie Av Jorunn Sem Fure
Publisert 1. feb. 2012 12:02