Idéhistorie som nasjonal selvrefleksjon

Et spørsmål som melder seg under lesningen av Et lite land i verden, er: Hva er idéhistorie? Fremstillingen nærmer seg en tradisjonell historiografi, hvor idéhistorien ligger nærmere historie enn filosofi. Boka foregir ikke å legge vekt på norsk filosofi og tankeliv i snever forstand, for det er klart for forfatterne at norsk idéhistorie ikke har vært noen eksportvare, det har i denne perioden stort sett vært snakk om import. Grepet forfatterne har valgt, er å analysere de offentlige debatter i denne perioden, som uttrykk for mentaliteter og tankeliv. Med offentlige debatter menes alt fra frihetsdebatten i Arbeiderpartiet til OL som samlende ideologi; fra nye forbruksmønstre og idealer for boligbygging til maoisme og modernisme i litteraturen; fra velferdsstat og seksuell frigjøring til høyrebølge og nyliberalisme. Spriker det? Det blir essayistisk i formen, men forfatterne er gode essayister, med blikk for den gode formuleringen.

Når det gjelder de filosofiske debatter, har forfatterne med god grunn fokusert på positivismestriden om grunnlagsproblemer i humaniora og samfunnsvitenskap, med navn som Hans Skjervheim, Gunnar Skirbekk, Jon Hellesnes, Rune Slagstad og Dag Østerberg i spissen. Denne delen av boka kan leses som et svar til Rune Slagstads De nasjonale strateger. Hans Skjervheim presenteres under overskriften ”En oppblåst henvisning?” Tjønneland, som her skriver, irriterer seg over at Skjervheims ry er oppblåst i Norge bare fordi hans magisteravhandling ble sitert og rost av Jürgen Habermas, og prøver å redusere Skjervheims originalitet. Men dette virker noe smålåtent og irriterende på leseren. Om det er grunn til å nevne Skjervheim i et standardverk om norsk idéhistorie, kan ikke det være bare for å si at han er overvurdert i andre verk. Kapittelet, som for øvrig er godt, skjemmes noe av den litt bråkjekke stilen positivismekritikken blir avspist med: ”En gang tar seminaret slutt, og da må man ta politiske avgjørelser (..) i virkelighetens verden, utenfor professorkontorene, lesesalene og auditoriene på universitetet. Da nytter det ikke lenger å sitte på baken å (sic) si at ”vi må være kritiske”!” (s. 66).

Til dette er å si at akademisk selvforakt og lengselen etter ”den virkelige verden” er gamle trekk ved universitetshistorien, men litt for lett som innlegg i positivismestriden.

Verkets avslutning er til dels konvensjonell: det postuleres en ettermoderne tilstand der de klasserelaterte ideologier er døde, og individualismen fortrenger kollektive identiteter. Med dette problematiseres også den nasjonale identitet. Men holder disse analysene fremdeles? Hva representerer de siste tyve års nyliberalisme, om ikke klassenes gjenkomst? Er ikke yrkeslivet stadig sterkere preget av konflikter mellom arbeid og kapital? Og hva kjennetegner Europas nasjoner for øyeblikket, om ikke en nasjonalismens gjenkomst? Opphever ikke forfatterne historiske spenninger, akkurat når de fremtrer på ny? Dette er spørsmål denne leseren stiller seg ved slutten på verket om norsk idéhistorie, idet forfatterne selv avslutter slik: ”Vi og våre spørsmål er selv produkter av de prosessene det historiske blikket retter oppmerksomheten mot.”

Innvendinger til tross: Dette blir aldri kjedelig. Alle forutanelser om at denne perioden skulle behandles som et pliktløp, gjøres til skamme. Dertil kommer et billedutvalg som er fremragende. Berg Eriksen, Hompland og Tjønneland har levert en drivende velskrevet og engasjerende norsk idéhistorie.