Njål Høstmælingens bok er en oversiktlig, lettlest og grundig gjennomgang av det internasjonale menneskerettighetssystemet. Internasjonale menneskerettigheter er en lærebok beregnet på studenter på høyskole- og universitetsnivå, men den er også et nyttig oppslagsverk for alle som er interessert i temaet – selv om stikkordregisteret er vel tynt. Høstmælingen er jurist og arbeidet i sin tid som vitenskapelig assistent for avdøde Torkel Opsahl. Han er for tiden doktorgradsstipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo.
Den første av bokas seks deler er tilegnet menneskerettighetsideen, de ulike konvensjonene og organene, først og fremst i forhold til FN og på europeisk nivå. Del II beskriver metodelæren og konvensjonenes rekkevidde. Del III utgjør hovedbolken og tar for seg hele spekteret av menneskerettigheter, eksemplifisert ved hjelp av en rekke saker, også norske, som har versert for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. De ulike gjennomføringsmekanismene, både nasjonalt, regionalt og internasjonalt, er tema for del IV. Del V ser på individenes sammensatte rolle, såkalte ”menneskeplikter”, humanitær folkerett og internasjonal strafferett. I siste del betrakter forfatteren menneskerettighetene ”i et fugleperspektiv” og trekker opp noen utviklingslinjer. Dette er bokas mest spennende del, men altfor kort, kun ti sider.
I denne delen henger Høstmælingen endelig bjella på katten: ”[T]erroranslagene mot USA 11. september 2001 slukket lyset nær sagt fullstendig. Frihet og demokrati ble erstattet med kampen mot terrorisme, og USA fant nye venner i tidligere fiender, samtidig som de gamle vennene ble mer kritiske til landet.”(s.455) Det ble innledningen på en ”menneskerettighetsfiendtlig” periode som vi ikke vet hvor lenge vil vare.
Lyspunktene i dette mørket finner Høstmælingen i EU-samarbeidet og i de uavhengige menneskerettighetsorganisasjonene og andre ikke-statlige organisasjoner (NGO-er), som med voksende profesjonalitet overvåker menneskerettighetssituasjonen globalt. Grunnleggerne av FN var så fornuftige at de tilkjente NGO-ene en viktig rolle i sitt system, uttrykt både i FN-pakten og Verdenserklæringen.
Det viktigste aspektet ved menneskerettighetene er at de er universelle i betydningen at de gjelder i like stor grad for alle og enhver uansett hvem de er og hva de måtte ha foretatt seg. Denne forståelsen er nå kommet under press, hevder Høstmælingen, og vi må gi ham rett. Det gjelder ikke bare USAs behandling av sine krigsfanger på Guantanamo. I Norge er det særlig asylsøkere som nektes full beskyttelse av menneskerettighetene. Utenlandske barn trues i dag med å bli kastet ut selv om foreldrene har lovlig opphold i landet. Jamfør den aktuelle saken om ni år gamle Natalia som UDI vil ta fra moren, som er gift med en nordmann, og sende til et barnehjem i Moldova. En slik handlemåte er åpenbart et brudd på FNs barnekonvensjon som siden i fjor vår er hevet over alminnelig lovgivning i Norge gjennom menneskerettighetsloven.