Ifølge forordet er denne boken ”pensum” for doktorgradsstudiet i medisin ved Universitetet i Oslo. Den oppsummerer innholdet i en obligatorisk generell innføring i vitenskapelig virksomhet. Formålet utdypes på bokens bakside: ”Medisinsk og naturvitenskapelig forskning er i ferd med å overskride de gamle grensene mellom disipliner og fag. Derfor er det viktig at vitenskapelig opplæring skaper et bredt kunnskapsgrunnlag.”
Vitenskapsteorien har en distinksjon mellom metode og metodikk. Det første er de generelle prinsipper for begrunnelse og resonnement som gjelder for alle vitenskaper, både internt og i forholdet til resten av samfunnet. Det andre er de spesielle teknikker som utvikles i forskjellige vitenskaper for å produsere gyldig kunnskap. Denne boken legger hovedvekten på metodikk. De to første kapitlene heter ”Vitenskapsteori” og ”Forsknings- og vitenskapsetikk”, de to siste ”Vitenskapelig kommunikasjon” og ”Foredragsteknikk”. Resten av 14 kapitler behandler biomedisinsk metodikk: statistikk, design for eksperimentell, klinisk og epidemiologisk forskning, litteratursøk, m.m. Bredden og kunnskapsinnholdet i boken, og det kurset den representerer, er imponerende - vel egnet til å gi medisinske doctores ”det teoretiske grunnlaget for solid vitenskapelig praksis”.
For en utenforstående betrakter er det naturlig også å spørre: Hvor godt forbereder denne boken forskerrekruttene på møtet med all den økende kritikken av vitenskap, og ikke minst biomedisinen, fra samfunnet forøvrig? Det som er blitt et mer og mer sentralt tema i internasjonal vitenskapsfilosofiske diskusjoner i de siste årtiene - hvordan vitenskapelig kunnskap blir ”konstruert” avhengig av kultur, økonomi, og politikk, og hvordan vitenskapens objektivitet og allmenngyldighet dermed kan bli problematisk - behandles i liten grad. Men er det ikke god grunn til å tro at nettopp evnen til å møte slik kritikk og ta konsekvensene i høy grad vil avgjøre både vitenskapens fremtid og den enkelte forskers karriere fremover i dette århundret?
Selv om de to første kapitlene inneholder mange momenter som er vesentlige for et lydhørt forsvar av vitenskapen, et forsvar som kan bidra til å forme den på en måte som hele samfunnet er tjent med, så virker de utilstrekkelige. På begrenset plass har det vel også vanskelig å formidle hvordan problemene om vitenskapens sosiale virkninger og ansvar nå preger så vel filosofisk kunnskapsteori som studier av vitenskapens rolle i samfunnet. Finnes det kunnskap som må forkastes, ikke fordi den gir en dårlig beskrivelse av virkeligheten, men fordi den er etisk uakseptabel? Hvordan skal forskningen styres, dvs. begrenses og oppmuntres? Kan ikke for eksempel kunnskap om raseforskjeller i intelligens og andre sosialt viktige egenskaper hos mennesker være til mer skade enn gavn? Slike spørsmål berøres knapt. Kapitlet om forsknings- og vitenskapsetikk, for eksempel, behandler etiske problemer om mennesker og dyr som forsøksobjekter, og vitenskapens interne normer for redelighet og sannferdighet. Men virkningene og ansvaret overfor samfunnet for øvrig blir det lite plass til. Forskerens rolle i politikken tematiseres ikke.
Som helhet gir den inntrykk av sterk tillit til vitenskapen. Men selv en som deler tilliten kan savne refleksjonen som gjør det mulig å begrunne den. Uansett: Dette er en solid bok, nyttig og stimulerende for mange andre enn forskningsrekrutter i medisin.
Bokanmelderen Nils Roll-Hansen er professor ved Filosofisk institutt og styreleder ved Seminaret i vitenskapsteori ved Universitetet i Oslo.