Skarpe observasjoner

Professor i arkeologi, Dagfinn Skre har anmeldt Pax-boken "Topografenes verden; Fornminner og fortidsforståelse" av professor Anne Eriksen i kulturhistorie.

Når det kommer til stykket, er jeg visst en kulturhistoriker av gammel støpning. Det var nok derfor jeg først åpnet denne boken på navneregisteret og lette etter mine helter blant topografene – den høystemte H.F. Hiorthøy (1741–1812) og J. Kraft (1784–1853), forfatter av alle topografiske beskrivelsers mor.

De var der ikke! Noen lesende minutter senere demret årsaken for meg – dette er en annen bok enn jeg forventet. Her gis ingen samlet oversikt over de topografiske verker og forfattere, deres liv, reiser og arbeid. Derimot har Anne Eriksen satt seg fore å undersøke topografenes kunnskaps-prosjekt, ikke som en ufullkommen forløper for de senere vitenskapeliggjorte historiske fag, men i kraft av seg selv. Til det formål har hun valgt seg ut et antall topografiske tekster fra perioden 1750–1814 som hun har nærlest, og som hun behandler tematisk. Og det er det blitt en aldeles utmerket bok ut av.

Topografi betyr i denne sammenheng stedsbeskrivelse, en i tiden populær sjanger med faste konvensjoner. Verkene beskriver områdets natur, geografi, historie og næringsliv. I pakt med tidens opplysningsånd er formålet kartlegging og forbedring.

Anne Eriksen behandler verkenes historiske deler med utpreget sans for tiden, emnet og mennene (de var alle menn – prester og andre embets-menn). Hun skildrer en fortidsforståelse der tilliten til Bibelens skap-elsesberetning og kronologi brytes mot tidens nye teorier om naturhistorien, bygd på systematisk observasjon. Særlig forståelsen av hvordan fjellgrunnen hadde blitt formet, var under stor omkalfatring blant naturforskere på Kontinentet. Topografene refererte dem i sine verker, noen med stor uro for Bibelens autoritet, andre med tilslutning og tilpasning til egne observasjoner av jettegryter og fossiler.

Annerledes var det med tolkningen av fornminnene. For dem ble ikke Bibelens autoritet i samme grad utfordret av tidens forskere – det skjedde hos oss først i 1820-30-årene. Her var det autoritative skrift ikke Bibelen, mens Snorres Heimskringla og andre sagaer, til dels også den klassiske litteraturen. Snorre skriver at Odin ga bud om at haug skulle bygges og stein skulle reises over store og modige menn. Dette tok topografene for pålydende, og dermed var ikke slike minnesmerker noe mysterium, oppgaven var snarere å finne ut hvem de ulike hauger og steiner var reist over – de måtte være å finne blant dem som var nevnt i sagaene. De så slett ikke for seg at undersøkelser av fornminnene kunne endre ved den tolknings-rammen Snorre ga. Derfor finnes det liten nysgjerrighet i deres omtale av hauger og gravgods.

Blant dagens fortidsforskere leses den topografiske litteraturen fordi den inneholder beskrivelser av fortidsminner som nå er borte. Topografenes teorier, tolkninger og forskningspraksis, som er det Eriksen interesserer seg for, har vi liten direkte nytte av i dag. Hvorfor skal vi da lese hennes bok om dette? Bortsett fra at man alltid blir klokere av å forstå fortiden bedre, skal vi lese den fordi innsikten i en helt annen fortidsforståelse inviterer til refleksjon over vår egen forskningspraksis og kunnskaps-søken. Disse fremstår som langt mindre selvsagte etter noen timer med Eriksens topografer, og det må være bra.

Eriksens bok er full av skarpe observasjoner og poengterte
formuleringer. Hun øser sjenerøst fra verkene med masser av eksempler og sitater. Målt mot topografenes litterære ambisjoner og blomstrende språk kan Eriksens egen tekst iblant virke tørr og redegjørende. Men sammenligningen er urettferdig, og kjedelig blir hennes bok aldri. Skulle man savne noe, måtte det være noen av de mange illustrasjonene i topografenes verker. Når de med ett dårlig gjengitt unntak er utelatt, kommer det rimeligvis av at Eriksens tilnærming er rent tekstlig.

Vidunderlige er topografenes illustrasjoner like fullt, og de har egne historier å fortelle. Men de hører nok mer hjemme i en bred, personal- og kulturhistorisk fremstilling av topografenes virke. I påvente av den boken, kan vi skjerpe appetitten og forstanden ved å lese Eriksens medrivende, velskrevne og kloke bok.

Av Dagfinn Skre
Publisert 1. feb. 2012 11:51