Dennesidig religion og hinsidig politikk

Religion kan bringe mennesket innsikt, trøst og livstolkning. Men religion kan også være en bærer av vold, intoleranse og ensretting. Særlig farlig er det når politikken blir til religion – eller religionen blir politisk.

Forholdet mellom politikk og religion utgjør et av statsvitenskapens, filosofiens, idéhistoriens, religionshistoriens og teologiens – og flere andre fags – mest spennende og brennbare temaer. Til alle tider har religiøsitet vært med på å forme politikk, lovgivning og samfunnssyn. Sett fra et liberal-demokratisk ståsted anno 2012 har religionene vært en kraft på både godt og ondt. Tanker om enkeltmenneskets grunnleggende verdighet, om en lov som står over staten, og om behovet for maktspredning har uten tvil religiøse røtter innenfor vår kultur, og i den forstand er religion også den dag i dag en viktig bidragsyter mange steder i verden i kampen for menneskets rettigheter og verdighet. Tanker om at rettigheter skal underlegges dogmatiske sannheter, om voldsbruk i høyere ideers navn eller om ensretting av det offentlige rom er imidlertid også tanker som har vært drevet frem av religiøse mennesker og institusjoner. Aller farligst – telt i antall menneskeliv og konsentrasjon av makt – har det vært når religiøs tro har gått fra å være en tolkning og organisering av menneskets erfaring av virkeligheten til å bli en monolittisk lære som skal spres og sikres gjennom institusjonell, politisk makt – og, om nødvendig, voldsmakt.

Det 20. århundret har vist oss en ny side ved forholdet mellom religion og politikk (om enn med røtter flere århundrer tilbake i tid): den sekulære religion. Det handler om den altomfattende sannhet som ikke viser til en hinsidig Gud eller en mening utenfor historien. Det handler snarere om partiet, føreren eller bevegelsen som skal erstatte de tradisjonelle religionene, og som skal styre verden til det jordiske paradis. Det er et fenomen som er blitt kjent under navnet «politiske religioner», og som satte sitt skremmende preg på det 20. århundret.

POLITISKE RELIGIONER. Artikkelsamlingen «Politikk og religion. En farlig kombinasjon?» handler aller mest om de politiske religioner, og noe mindre om religionenes rolle i politikken, selv om også det er et tema som berøres flere steder. I en viktig artikkel om islamisme tolker således Bassam Tibi, professor emeritus i Tübingen, islamismen som en politisk religion, som på viktige måter skiller seg klart fra tradisjonell islam, og som i stedet bærer mange av de totalitære politiske bevegelsenes kjennetegn.

Boken favner over både norsk og internasjonal ekspertise, hvilket bidrar til at den er blitt mangfoldig og nyansert. Tonen settes godt av Øystein Sørensens engasjerte og konsise innledning, der han trekker trådene tilbake til Eric Voegelins viktige bok om politiske religioner fra 1938 (en bok og en filosof som boken med fordel kunne ha kommet mer tilbake til). Juan J. Linz, professor emeritus ved Yale, følger godt opp med en både personlig og analytisk beskrivelse av livet under politiske religioner og om den politiske bruk av religion (og vice versa). Han kan huske å ha vært tilstede, 10 år gammel, hos en familie i Berlin der man ba bordbønn til Adolf Hitler, og han skriver med innlevelse om det komplekse forholdet mellom katolisisme og fascisme i Francos Spania.

TATT PÅ ALVOR. En av bokens fremste styrker at dens forfattere tar sitt tema på alvor – ikke bare politikken, men også religionen. Der statsviteres og andre samfunnsforskeres omtale av religiøsitet noen ganger henfaller til det rent sosiologisk beskrivende eller det psykologiserende, viser bokens forfattere en eminent vilje til å forstå på nyansert vis hva religiøsitet er, hva som skiller det åndelige fra det dennesidige – eller hva som forener dem – og hva som har vært forskjellige menneskers faktiske motivasjoner i møtet mellom politikk og religion, på godt og ondt. Selv med meningssterke forfattere, og med en tydelig og beundringsverdig moralsk indignasjon stilt overfor de millioner av mennesker som har lidd under totalitære og politisk-religiøse bevegelsers fremmarsj, er tonen analytisk og klar. Viktige bidrag til denne analytiske klarhet og brodd er Gunnar Skirbekks innlegg om religionskritikk og Emilio Gentiles behandling av italiensk fascisme som en politisk religion. Flere eksempler kunne nevnes.

Oversettelsene er i hovedsak gode, og språket er jevnt over klart og forståelig. Den avsluttende artikkelen, Farhat Tajs engasjerte kritikk av skandinavisk forskning rundt pashtunstammene i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan, er den eneste artikkelen som føles noe malplassert i denne konteksten. Debatten som reises, er viktig: En bedre forståelse av al-Qaidas rolle i denne delen av verden er en nøkkel til å forstå en av vår tids fremste politiske konflikter med religiøst tilsnitt. Men debatten blir likevel for intern. Kanskje kunne man heller ha ønsket seg en teolog eller religionshistoriker som kunne ha oppsummert debatten ved bokens avslutning, som en utfylling til de samfunnsvitenskapelige innsikter?

Det er uansett et viktig, velredigert og nyansert bidrag til debatten som her er avgitt. Boken bør være av interesse for studenter og forskere innenfor flere fag enn statsvitenskapen.

 

Av Henrik Syse
Publisert 21. jan. 2013 12:02 - Sist endret 21. jan. 2013 12:02