Fridom i forvitring eller forandring

Klangen av ordet fridom sit urikkande fast i vårt historiske og kollektive minne. Den som ikkje er fri, er ikkje eit heilt menneske. Denne boka er ei vakker gåve frå Universitetet i Oslo til Grunnlovsjubileet, skriv Edvard Hoem.

Fridommens yttergrense ligg i ei ukjend framtid, og framtidige generasjonar sender oss eit åtvarende ekko, skriv Edvard Hoem.  Illustrasjon: Ingrid Reime

Det er krevjande og forpliktande når ein bruker ordet «frihet» i ein boktittel, slik Dreyers Forlag har gjort. I artikkelantologien «Ja, vi elsker frihet» har ein hengt fridommen bakpå den første linja i den norske nasjonalsongen, og for somme vil det kan hende bli for mykje.

Men nærverande lesar har ikkje irritert seg verken over tittelen eller over at innhaldet spriker. Ikkje overraskande er resultatet best når fagfolk skriv om fridom og fridoms grenser med solid forankring i eigen spesialitet. Verken akademikarane eller den skjønnlitterære forfattaren som her kommenterer verket, kjem unna å reflektere over kvar fridommens yttergrenser går, i profesjon og eige liv. Mange av forskarane er høgt kvalifiserte på sine felt, og ville i kollegial samanheng ordlagt seg annleis, men denne gongen vender dei seg til eit større publikum, og det er aktverdig.

Denne lesaren fekk ved å lesa denne boka greie på mykje han ikkje visste frå før, og det tvinga han til å reflektere over spørsmålet: Korleis står det til med fridommen i vår tidsalder, da vi er mange som kan få det meste av det vi peikar på, men da vi også er medvitne om at vi gjennom å realisere vår eigen fridom kan setta andres fridom i fare?

Fridommens yttergrense ligg i ei ukjend framtid, og framtidige generasjonar sender oss eit åtvarande ekko fordi vår livsutfalding kan øydelegge livsvilkåra til dei som kjem etter oss. Dette temaet er sjølvsagt med i boka. Matematikaren Jan Martin Nordbotten skriv at dei siste tiåra har ført oss til eit vendepunkt i sivilisasjonshistoria fordi nasjonane ikkje lenger avgjer sin lagnad aleine, men påverkar kvarandre gjennom eit felles klima. Havet er ikkje lenger ein uendeleg ressurs. Energi og matressursar må haustast med måte, og kampen om dei same ressursane kan bli ei utløysande årsak til øydeleggande konfliktar og krigar. Skal menneskeslekta overleva, må vi alle besinne oss på ein annan måte enn før.

Dette set nye grenser for vår handlingsfridom. Filosofen Lars Fr. H. Svendsen skriv at det på 2000-talet vart klart at mennesket er den dominerande krafta på jorda. «I løpet av et år flytter vi mer masse enn Indus og Mississippi, mer enn vinden plukker med seg av sand over Kalahariørkenen, mer enn fossefall og alle verdens isbreer klarer å rive med seg.» Det er alt farleg vakkert uttrykt og enda meir farleg som realitet.

Parallelt med dette perspektivet går det andre renningar i tekstveven i boka, som inneheld mykje av det eg vil kalle «Utsyn over fridommens historie». Korleis har fridommens vilkår endra seg gjennom tidene? Er fridommen i forvitring eller berre i forandring? Dessutan er boka frivillig og ufrivillig ei utstilling av tankeverda vår, tankane til oss som lever no, i eit av dei rikaste og friaste samfunn som verda har sett, i Norge ved inngangen til det tredje tusenåret. Ordet fridom, som har ein så mektig klang, blir forflata av vår eigen uavgrensa valfridom: «Han valgte å avslutte livet» står det i dødsannonsane. «Takk for at du valgte å ta flytoget»! Vi har uendeleg valfridom når det gjeld forbruksvarer. Vi kan velja ikkje å ha barn. Vi kan velja å gløyme det som gjekk galt, for vi står ikkje til ansvar. Vi treng ikkje angre, for det som skjedde, måtte skje. Og likevel veit vi, inst inne, at livet vårt ikkje er eit produkt av endelause seriar av frie val, men like mykje styrt av tilfellet, slumpen, genetiske prosessar og årsaker vi ikkje har oversikt over. Den frie viljen er biologisk umogleg, men moralsk nødvendig, skriv biologen Dag Hessen. Tilfeldige møte, flaks og uflaks, arven frå fortida og frykta for det ukjende styrer oss meir enn vi likar å tru. Forteljinga om vår grenselause fridom er på mange måtar ein illusjon.

Men det er også sant at dei moderne velferdssamfunna i tidsepoken etter den andre verdskrigen har tilført store folkegrupper ein fridom som før berre kom dei få til del. Dette skriv sosiologen Gunnar C. Aakvaag om i sitt store og gjennomarbeidde essay «Frihetens demokratisering». Han opnar med å definere fridom som «å få det som man vil». Under lesinga kom eg til å tenke på ein definisjon av fridom som Aakvaag ikkje er inne på, men som er å finne i Dag Solstads roman «25. septemberplassen» frå 1974: «Å være fri, er å ha fri»!

I staden nemner Aakvaag økonomisk handlefridom, for det andre retten til å velja partnar, yrke og livssyn, for det tredje fridom frå sosiale sanksjonar, for det fjerde det han kallar exit-muligheter, nemleg fridom til å stikke frå dei sosiale situasjonane vi har valt oss inn i, og endeleg fri informasjon om alternative utvegar, så vi fritt kan velja mellom dei.

I den vestlege moderniteten, seier Aakvaag, finst det ein fri-domseksepsjonalisme: at moderne samfunn på den eine sida er eksepsjonelt gode på å ta fridommen frå menneska: Totalitære samfunn, det kommunistiske og det nazistiske, bruker statens overlegne kapasitet til å sperre samfunnsmedlemmene inne i eit jernbur av overvaking og kontroll. Men det moderne samfunnet er også eksepsjonelt i si evne til å gi samfunnsborgarane utvegar til å leva sine eigne liv og utstyre dei med rettar og ressursar som fleirtalet før i tida berre kunne drøyme om. Når ein har greidd å demokratisere fridommen, har ein i det minste lykkast med å demme opp for modernitetens illiberale side, skriv Aakvaag. Det er skarpt sett.

Essayet hans er ein pendant til Torkel Brekkes analyse av det reformatoriske element som ikkje berre finst i kristendommen, men også pregar moderne islam. Brekke granskar dei reformatoriske trådane som fører fram mot den arabiske våren, men er særleg forvitneleg når han diskuterer det reformatoriske oppbrotet i religionen, som peikar i to vidt ulike retningar, både i kristendommen og islam. Reformasjonen i kristendommen førte til større humanitet, nasjonalspråkinteresse, interesse for filologi og bibelkritikk. Men bibelen på folkespråket førte også med seg skriftfundamentalisme, bokstavtru og religiøs reaksjon. Brekke seier at ein ser desse to tendensane også i den islamske reformatoriske retninga i islam, som har gjort seg gjeldande sidan slutten av det 19. hundreåret. Mykje av fridomslengten er blitt støypt om til fundamentalisme og krav om bokstavtruskap til Koranen og heilag krig for profeten. Men det finst også folk som Tariq Ramadan, professor i islamstudium ved universitetet i Oxford, som Brekke reknar til den liberale og humanistiske vidareføringa av reformasjonen. Brekke, som er professor i religionshistorie, trur at den islamske reformasjonen i det lange løp vil ta ei humanistisk og liberal retning. Han bruker India som eksempel: Der lever 200 millionar muslimar under elendige vilkår, men det skjer ikkje ei brei radikalisering der, for India er eit demokrati, som forresten nyleg har gått til val, noko dei bruker fem veker på å gjennomføre på ein grundig og sikker måte.

Det sprikande perspektivet i «Ja, vi elsker frihet» blir under lesinga ikkje eit forvirrande, men eit sjarmerande trekk. Mange av forfattarane refererer til utgangspunktet: Grunnlovsjubileet. Historikaren Mona Ringvej skriv av eidsvollsmennene var «beruset av frihetsideer», og at ytringsfridommen var aller fremst i rusen. Tilfeldigvis sit lesaren og meldaren av denne boka med det adler-falsenske grunnlovsutkastet framfor seg, og kan stadfeste at det er sant: Noko av det første grunnlovsfader Christian Magnus Falsen gjorde, var å definere kva fridom er, alt i paragraf 2: Frihed er den ret, ethvert Menneske har til at foretage Alt, hvad der ikke indskrænker Andre: dens Princip er Naturen, dens Regel: Retfærdighed, dens Vern, Loven.» Så innfører han paragrafen om trykkefridom som ein viktg del av ytringsfridommen i paragraf 26.

Fleire forfattarar, blant dei juristen Fredrik Sejersted, skriv om korleis lover og reglar, som Grunnlova, sikrar vår fridom som individ, gir oss ytrings- og trusfridom, og sikrar oss mot tortur og vilkårleg fengsling. Grunnlova bind oss. Vi får fridom gjennom binding. Dette gjeld også dei som i utgangspunktet ikkje tilhøyrer den norske nasjonen, men som likevel er borgarar her, anten som urfolk eller som innvandrarar. Derfor kjenner eg meg ikkje igjen i påstanden frå Thomas Hylland Eriksen om at fridom ikkje alltid har vore rekna som den høgaste verdien i Norge, fordi likskaps- og tryggleiksverdiane stod sterkare i «forrige generasjon», som han uttrykker det. Dette stemmer ikkje med mi erfaring: I heimen min, i skolen eg gjekk på og i media i min barndom var fridom eit begrep som stod høgare enn alt anna. Sosial tryggleik og større likskap var ikkje viktig for sin eigen del, men fordi det kunne gi større fridom til den enkelte.

Eitt perspektiv som får for lite plass i denne boka, er samanhengen mellom ytre og indre fridom, og det eg vil kalle fridommens paradoks, nemleg at det finst ein ufridom i den store fridommen, medan ein indre fridom også kan finnast hos den som lever i fangenskap og slavekår. Paradokset blir rett nok kraftfullt belyst i Per Fugellis appell om den fridom som oppstår i dødens lys.

Mange artiklar vekker vidare leselyst og gjer at lesaren sjølv innser at han er vesteuropear og ofte har eit snevert perspektiv, for eksempel artikkelen til Lars Kirkusmo Pharo om politisk fridom i konstitusjonar hos amerikanske urfolk. Andre vekker ubehag, som artikkelen til Øyvind Fuglerud om norsk fredsmekling i Sri Lanka og Jorunn Økland om feminismen som nyliberalismens mor. Per Fugelli vekker sterke assosiasjonar når han siterer Nordahl Griegs verselinje: «Det fødtes i oss en visshet: Frihet og liv er ett. / Så enkelt og uunværlig som menneskets åndedrett.» Sannare kan det vel ikkje seiast.

Mange andre innlegg i boka kunne med fordel ha vore omtalte, men plassen forbyr det.

Den økonomisk ufridommen som mesteparten av menneska på jorda har levd under, har vore komplettert med at menneske har vore underlagt viljen til andre menneske, slavedrivarar og despotar, blodsugarar, arbeidsgivarar og familietyrannar og maktglade menneske som har bura medmenneska inne og pålagt dei alle slags tenkelege restriksjonar. Slaveriet og fangenskapet er grunnkategoriane som har forma vår menneskelege sjølvforståing. Eit menneske kan ha mange slags plager, men er det ikkje fritt, er det ikkje eit fullverdig menneske. Det er på grunn av denne eksistensielle og avgjerande realiteten at klangen av ordet fridom sit så urikkande fast i vårt historisk og kollektive minne. I den patriotiske retorikken og dei politiske utopiane, så vel som i den religiøse tradisjonen, har ordet fridom ein eineståande posisjon.

Sidan teologane glimrar med sitt fråvær i denne boka, kan det vera på sin plass å avslutte med nokre merknader om fridommen i den kristne tradisjonen og i jødedommen. Som eit lite folk var jødane utsett for fangenskap i Egypt og fordriving til Babylon, og fridomslengten har sett sitt umiskjennelege stempel på språket i Det gamle testamentet, som igjen gav Jesus frå Nasaret hans religiøse retorikk. Fridom er framfor alt ein indre realitet. Det grunnleggande perspektivet hos Jesus er frigjeringa frå slavekår som skjer ved hans frelse frå slaveri under synda. «Får sonen gjort dykk frie, då blir de verkeleg frie.» (Joh. 8,36) Men det er også ein ytre realitet at den store fridommen skal innfinne seg ein gong: «Sæle dei som hungrar og tørstar etter rettferd, dei skal verta metta» (Matt. 5,6) Paulus forkynner i Galatarbrevet at mennesket gjennom Kristus er frigjort frå slaveriet under lova, og derfor verken treng omskjering eller å avstå frå visse typar mat. Men fridommen skal menneska bruke til å elske kvarandre. (Gal. 5,13) Frigjeringa går til kjerna av det menneskelege. Den som ikkje er fri, er ikkje eit heilt menneske.

Det var vona om frigjering i døden og eit nytt liv utan mobbing, forakt og slavekår som fekk kristendommen til å spreie seg med eksplosiv kraft i fattigkvartera i Trastevere utanfor Roma i det første og andre hundreåret av vår tidsalder, dei som ikkje ein gong var rekna som romarar, og langt mindre som romerske borgarar, men som fekk borgarskap i eit større rike, ein ny himmel og ei ny jord.

Kva så? Jo, «så fikk vi kirken med paver og prester», som Rudolf Nilsen uttrykte det, med avlatshandel og pomp og prakt, som bar kimen i seg til reformasjonens frigjeringsteologi, forkynt blant anna i den mektige tittelen på Luthers brev til pave Leo: «Die Freiheit eines Christenmenschen», «Eit kristenmenneskes fridom».

Så kom pietismen, som lærte mennesket at prestane og prelatane var unødvendige mellomledd, at det enkelte mennesket kunne stå oppreist framfor Gud, internalisere han og tala til han i sitt inste. Kvardagens gjeremål vart eit gudgitt kall for den frelste og frigjorde i haugianismen, som likestilte kvinner og menn i forkynning og arbeid. Så kom alle levereglane og forboda mot det syndige, og den johnsonske vekkingsrørsla fann ut at lekmannsforkynning på Hauges manér var ei naudløysing i ei kyrkjeleg krisetid, og at det i alle fall var i strid med Bibelen at Hauge lét kvinnene preike i forsamlinga.

Denne lesaren kunne ha lagt til noko om samanhengen mellom ytre og indre fridom i latinamerikansk frigjeringsteologi, men det får koma ein annan stad. Boka «Ja, vi elsker frihet» inspirerer til refleksjon i mange retningar over fridommen og fridommens vilkår, og er ei vakker gåve frå Universitetet i Oslo til Grunnlovsjubileet i 2014.

Av Edvard Hoem
Publisert 5. aug. 2014 14:09