Folkeretten forklart

En inspirerende og imponerende framstilling av folkeretten som gir både nybegynner og den litt mer viderekomne noe å tenke på.

MÅTEN Geir Ulfstein løser oppgaven med å skrive en bok av denne typen på, er imponerende. Dette er nettopp den “velskrevne introduksjone[n]” som gir “svar på krevende spørsmål” og som gir både nye og gamle studenter “stimulerende møter” med folkeretten. Teksten er godt skrevet og gjør det enkelt og behagelig å bli presentert for store deler av dette internasjonale systemet. Den gir en presentasjon av folkeretten som institusjon, dens utvikling over tid, politiske spørsmål og konflikter, diskusjoner blant folkerettseksperter og referanser til nye arbeider underveis i teksten. Samtidig blir begreper, prinsipper og doktriner lettforståelig og presist introdusert. Alt dette gjøres på 150 sider. Kort og godt: Bravo!

FOLKERETT blir her presentert på tre forskjellige måter. Folkeretten er en mellomstatlig ordning der statene blir enige seg imellom om hvilke regler som skal regulere deres samhandlinger. Folkeretten har også konstitusjonelle trekk ved seg som gjør det mulig å snakke om en internasjonal rettsorden. For det tredje er folkeretten “et globalt fellesspråk” (s. 135) som definerer hva som utgjør legitime handlinger. Statene forhandler og reforhandler hele tiden folkerettens innhold. For denne anmelderen er det dermed en viss samklang mellom Ulfsteins presentasjon av folkeretten og ideer assosiert med f.eks. Harold D. Lasswell og Myres S. McDougal, og delvis videreført av Dame Rosalyn C. Higgins. For statsvitere er det mer nærliggende å tenke sosialkonstruktivisme.

STATENE er hovedaktørene i folkeretten, selv om den i våre dager også inkluderer andre rettssubjekter, som individer og organisasjoner. Disse har, som Ulfstein påpeker, fått et dårlig rykte på seg i forhold til at de fleste stater overholder de fleste forpliktelser de har det meste av tiden. Grunnen til at stater gjør dette, er at de utformer folkeretten selv, har en egeninteresse i at den fungerer og at den kan brukes til å gi handlinger legitimitet. Individer og organisasjoner har også fått en styrket rolle på det internasjonale nivået, samtidig som systemet har svakheter når det gjelder reguleringen av multinasjonale konsern og bedrifter.

VANSKELIGE spørsmål og tankekors blir elegant presentert, på måter som gjør at leseren feies med videre i teksten. For nybegynneren er det spørsmål som dreier seg om begrunnelser for hvorfor folkeretten er som den er. Hvordan er det egentlig med retten til selvbestemmelse, er det positive sider ved at den ikke automatisk gir rett til løsrivelse? For den viderekomne er det andre tankekors, som f.eks. hva innebærer “tilstrekkelig demokratisk kontroll” for internasjonale organer i dagens verden? Og, vil en maktforskyvning i verden gjøre at “vi får en folkerett som er mindre preget av humane verdier”? (s. 139)

VALGENE som må gjøres for å finne formatet på en slik tekst, gjør gjerne at anmeldere kan komme med spørsmål om hvorfor boken ble som den ble. I dette tilfellet får både sedvaneretten og Den internasjonal domstolen i Haag en noe stemoderlig behandling i forhold til det europeiske menneskerettighetssystemet. Man kunne også påpeke at idéhistorien i introduksjonen ikke knyttes til praksis i egen samtid og at det sniker seg inn enkelte eurosentriske trekk som kanskje har med et litt datert historisk narrativ å gjøre.

MEN, dette er ikke en bok om det idéhistoriske grunnlaget til folkeretten, eller boken for diskusjoner om kinesisk eller ottomansk påvirkning på folkeretten i tidligere århundrer. Dette er en introduksjons- og gjenoppfriskningsbok om folkeretten i dag. Og som det er den helt fortreffelig. Les den, og du får lyst til å lese mer.

Av Kjersti Brathagen
Publisert 21. okt. 2016 13:32 - Sist endret 21. okt. 2016 13:32