Opplysningsprosjektet i Norden

Sammenholdt med Storbritannia og Frankrike kommer de nordiske språksamfunnene til kort når det er tale om sakprosaens og essayets litterære anseelse. Denne oversikten, som også er en interessant essaysamling, er et fortjenstfullt forsøk på å sette faglig farge på en flekk som kanskje ikke er så hvit som vi gjerne antar.

Anmeldt av Per Egil Hegge

Den gjør det ved å trekke fram historiske artikler, de fleste skrevet av allsidige intellektuelle som er lite kjent utenfor fagfolkenes krets, og ved å plassere dem i deres samtid. Gode eksempler på det eller de forsømte er å finne i professor Kjell Lars Berges velskrevne 25 sider om Det Trondhjemske Selskabs skrifter, med belysning av forgrunnsfigurer som biskop Johan Ernst Gunnerus (1718–1773), Peter Frederik Suhm (1728–1798) og Gerhard Schøning (1722–1780) og deres innsats.

Disse tre mer eller mindre innfødte «trønderne» (ingen av dem kom derfra) fikk til og med gater oppkalt etter seg i Christiania. I en kort periode nøt de godt av den trykkefrihet som ble etablert av reformatoren Johann Friedrich Struensee (1737–1772) før han la seg ut med mektige krefter i kongens København og endte sitt liv på skafottet.

Gunnerus var teolog, men som botaniker og zoolog bidro han med imponerende mye naturvitenskapelig grunnarbeid, og året etter hans død, i 1774, kom også en Oeconomisk Afhandling om alle de Maader, hvorpaa Melken nyttes i Norge.

Det begynte et sted, og fortjenstfullt nok inneholder boken et verk fra 1657, ført i pennen av Mickel Pedersøn Escholt, en skåning som ble slottsprest på Akershus slott i 1646. I det kortfattede skriftet Geologia Norvegica skildrer han det store jordskjelvet på Østlandet i april 1657, og Lise Camilla Ruud, Merethe Roos og Jørn Hurum kommenterer det som det svært tidlige eksempel det er på folkeopplysning, lenge før det ordet var oppfunnet.

Fra vår nære fortid har professor emeritus Svein Sjøberg en gnistrende artikkel om O-fagssyndromet. Her kvister han ettertrykkelig den lave faglige standard – tydeligvis en følge av en skandaløst mangelfull godkjenningsprosedyre – på læremateriellet i naturfag i norsk grunnskole.

Om én lærebok i den såkalte U-serien skriver han lakonisk: «Alt om magneter og magnetisme er misforstått.» Et annet sted heter det: «Hele framstillingen av ‘Energi og elektrisitet’ er feilaktig og gir stort sett gale assosiasjoner. Elektrisitet blir forklart som ‘mangel på noe’, uten at vi forstår hva forfatterne mener med det (…) Energibegrepet er feilaktig brukt, øvelsene som foreslås, er uten sammenheng med fagstoffet, de er ubegrunnet og viser stort sett noe helt annet enn det forfatterne ser ut til å anta.»

Både Sjøberg og andre av forfatterne berører i slike sammenhenger avstanden mellom «de to kulturer», slik den blir diskutert i den britiske forskeren og politikeren C. P. Snows kjente verk. Fysikere og kjemikere ble gjennomgående holdt unna de lærebøkene som Sjøberg behandler.

En annen interessant mangel viser sitt tankevekkende ansikt i Øivind Larsens og Magne Nylennas ellers svært gode artikkel om medisineren Frederik Holst (1791–1871). De har tidligere skrevet om tidsskriftet Eyr og Holsts innsats i Norsk Magazin for Lægevidenskaben.

I denne boken er det naturlig, som de to forfatterne gjør, å veie hans virke som folkeopplysningsmann mot hans arbeid som en fagets lærer. Han var begge deler, muligens litt mer det siste enn det første. Men han var også blant de mange norske pionérer som omhyggelig holdt seg orientert om medisinske fremskritt i utenlandske miljøer.

I noe som kan fortone seg som en glipp, skriver Larsen og Nylenna om betydningen av rettsmedisinske uttalelser i forbindelse med rettssaker: «Det var fortsatt dødsstraff i Norge, så det var en alvorlig sak for en lege å avgi en sakkyndig uttalelse.» Vel, det er fremdeles alvorlig.

To dommer i Høyesterett, i 2013 og 2016, viser det: Høyesterett ga erstatning til kvikksølvforgiftede tannlegesekretærer som hadde fått avslag på grunnlag av psykiatriske diagnoser som ikke holder faglig mål. (HR-2013-2590A og HR-2016-293A). Det hadde ikke akkurat vært noen embetsforsømmelse hvis Tidsskrift for Den norske legeforening hadde skrevet en stubb om disse to etisk svært viktige dommene.

Den ene av bokens redaktører, Johan Tønnesson, er en svært spennende reisefører i sin beretning om det fjerde skandinaviske naturforskermøtet i Christiania i 1844. Stjernen på møtet var den engelske geologen Sir Roderick Impey Murchison, og et av høydepunktene var en ekskursjon helt til Krogkleven (Krokkleiva) vest for Christiania. Dette bidro til utforskningen av det vi i dag kjenner som Oslo-feltet, og de grunnleggende arbeider som gjør at Waldemar Christopher Brøgger (1851–1940) fremdeles er et verdensnavn i geologenes fagkrets.

Tønnesson kaller sin artikkel ‘Naturvitenskapens kommunikative landskap’, og selv om det åpenbart var for strevsomt for hovedstadsavisenes medarbeidere å bli med til Krokkleiva, forteller han at det daglig sto referater fra denne forskerkonferansens møter. Også bankettene fikk pressefolkene med seg.

Det bringer oss over til den mellomfolkelige funksjon som fremveksten av disse tekstkulturene fikk i den perioden boken beskriver. Professor Sverker Sörlin gir en oversikt i et etterord, hvor han blant annet fremhever at sakprosa som begrep har fått en sterk posisjon i Norge: «Ställningen har underbyggts av att norska idéhistoriker arbetat textnära og undersökt begrepp och textkulturer, inte minst tidsskrifter, i en utsträckning som saknar motsvarigheter i de andra nordiske länderna.»

Dette gjelder ikke minst arbeider omkring den forbløffende rike tidsskriftutgivelsen i 1770-årenes Trondhjem, fram til opprettelsen av det professorat som Johan Tønnesson har hatt ved Universitetet i Oslo fra 2004.

En gjennomsnittsleser venter neppe at et samleverk av denne typen skal ha underholdningsverdi i tillegg til den opplysningsfunksjon som må være hovedsiktepunktet. Men med kapitler som Titanic-katastrofen (Mads B. Claudi), Argumentasjonen for den normale og ideale nordiske (kvinne)kroppen (Kerstin Bornholdt), Norsk tranreklame i lys av vitaminrevolusjonen (Sissel Myklebust) og Populært tidsskrift for seksuell opplysning (Siv Frøydis Berg) mangler det ikke på allsidighet eller bredde.

Og når selv også de tyngre artiklene er velskrevne og åpenbart grundig gjennomarbeidet, er dette en bok som gir både leseglede og lærdom.

Det er godt gjort.

 

Publisert 5. feb. 2018 10:52 - Sist endret 5. feb. 2018 14:54