Kvinnelige leger og mannlig motstand

Egner kvinner seg som leger? Det var et av spørsmålene da kvinner meldte seg som medisinstudenter.

Boka følger de atten første kvinnelige legene, fra kampen for å kunne ta studenteksamen, gjennom de medisinske studier og videre inn i kampen for en plass i legeprofesjonen. Historien starter optimistisk i 1881 med en stortingsmanns forslag om at kvinner burde få adgang til å studere medisin, slik de kunne i mange andre land. Begrunnelsen han ga, var at kvinner var spesielt egnet for legeyrket, dessuten at kvinnelige pasienter burde kunne oppsøke kvinnelige leger.

Men så enkelt var det ikke. Stortinget ba om en rask utredning, men den skulle ta sin tid, og de norske medisinske professorenes vurdering er gjennomsyret av deres motstand mot kvinnenes emansipasjon og skepsis til deres evner og psykiske konstitusjon. Stortingets konklusjon etter mer enn to års utredning ble at tiden ikke var moden.

Samtidig ble det adgang til å ta studenteksamen, og de første kvinner banet seg også vei inn på universitetet. Flere av de første kvinnelige medisinerne deltok i kvinnesaksmiljøet på 1880-tallet. Boka skildrer levende hvordan de kom fra ulike bakgrunner, arbeidet seg gjennom middelskoleeksamen, studenteksamen, ex. phil. og medisinstudium, noen på rekordtid og alle med gode resultater. Marie Spångberg var den første, uteksaminert i 1893. Flere av dem tok også videreutdanning og arbeidet ved gode klinikker i utlandet. Historien om disse første kvinnelige legene blir en del av feministbevegelsen i de siste tiårene av 1800-tallet, og utfyller med nye detaljer den historien vi allerede kjenner.

Kvinnene spesialiserte seg i gynekologi, pediatri, hud- og veneriske sykdommer. Kvinner og barn skulle være deres område. De fikk ulike veier inn i sin legevirksomhet. Noen drev forskning, de fleste etablerte privat legepraksis. Mange av dem drev et omfattende frivillig og ubetalt arbeid i organisasjoner og opplysningsarbeid.

Det mest iøynefallende er den iherdige og vedvarende motstanden de møtte fra den etablerte legestand. Mens mannlige medisinere ofte fikk ansettelse i offentlige stillinger, var dette lenge stengt for kvinnene. En langvarig debatt om rett for kvinner til å få embeter, og ikke minst hva slags embeter de ikke kunne få, endte først i 1912 med at de fleste typer embeter ble åpnet også for kvinner. Den første kvinnelige distriktslege i fast stilling ble tilsatt i 1913.

Den siste store kampen sto om ansettelse ved kvinneklinikken i Kristiania i 1914-1915. Der satt legen Kristian Brandt som direktør, en iherdig motstander av kvinnelige leger generelt, og spesielt ved hans anstalt. Den åpenbare forbigåelsen av Louise Isachsen til reservelegestillingen ved klinikken førte til opprør blant kvinnelige leger og i kvinnebevegelsen. Men Brandt sørget for at ingen kvinner ble gynekologer på hans anstalt, og forhindret også at kvinnelige leger i hans tid spesialiserte seg i gynekologi, bortsett fra fire av de aller første.

Hva var argumentene mot kvinnene? De hadde en svak fysikk, manglet kognitive forutsetninger, studier ville føre til at de tapte sin kvinnelighet, de hadde ikke tilstrekkelig fasthet i karakteren og likevekt i tanken. Dessuten var de mannlige legene bekymret for konkurransen om stillinger. Mens et argument for kvinnene var at kvinnelige pasienter ville ha større tiltro til en kvinnelig lege, var motargumentet tvert imot at de kvinnelige pasientene trengte den åndelige og legemlige kraft, ro og fasthet som menn hadde. Brandts oppfatning var at kvinner kunne fungere som assistenter, når arbeidet «avpasses efter deres evner og anlegg» (s. 309).

Cecilie Arentz-Hansen er selv lege, og kan forklare hva studiet og arbeidet som lege innebar. Vi får dermed godt innblikk i hva disse kvinnene konkret arbeidet med, ved siden av sine kamper for å nå fram til en posisjon på linje med de mannlige leger. Med denne boka har vi fått et nyttig bidrag til å fylle ut historien om kvinnebevegelsen og kvinnenes kamp for likeverdighet i samfunnet, og forfatteren lykkes godt nettopp med å få fram denne sammenhengen.

Av Ida Bull
Publisert 24. okt. 2019 11:02 - Sist endret 24. okt. 2019 11:02