Professoren, livet og dikterne

Tolstoj tok nesten knekken på ham. Dostojevskij har gjort ham populær som foredragsholder. Tsjekhov har han forlatt mellom to permer, mens Pusjkin er hans siste kjærlighet. ”Liv og diktning” heter hans nye bok om Anton Tsjekhov. Boken om professor Geir Kjetsaas eget liv kunne ha hett ”Liv og diktere”. Russiske, vel å merke.

Professoren i russisk litteraturhistorie ble i år ferdig med å oversette fjerde og siste bind av Leo Tolstojs ”Krig og fred”. Ett oversatt bind per år hadde han satt seg som mål, og det holdt. Men bare så vidt.

– ”Krig og fred” er en fantastisk tekst. Jeg må bare gi meg over. Men det gikk på helsa løs etter hvert. Den skildrer det meningsløse i en krig på en måte som gjør den helt unik. Mer unik enn ”Brødrene Karamasov”, detter det ut av Kjetsaa, som ellers vegrer seg for å rangere sine russiske diktere og følgesvenner gjennom snart 40 år ved Institutt for østeuropeiske og orientalske studier, Universitetet i Oslo.

Som barn elsket han å lese og å bli lest for. Som enebarn på en gård i Setesdal var det nok av tid til begge deler. Da Geir Kjetsaa senere begynte på landsgymnas i Hornnes, ble han forferdet over tilstanden til skolens bibliotek. Det var heller ingen lærere som framelsket lesing den gangen, husker Kjetsaa, som følte seg nokså alene i 15-16-årsalderen med sin enorme interesse for litteratur. Han satte seg tidlig høye mål. Han ville ha beste karakter, han perfeksjonerte russisken og ville finne ut alt som var å finne ut som forsker i russisk litteraturhistorie. Målet har hele tiden vært å finne noe nytt og vesentlig om de klassiske, russiske dikterne. Det har alltid tatt det meste av hans tid, fordi han ville bli god, helst best.

I sin ungdom var han også en ivrig sjakkspiller, men han skjønte fort at for å bli god, virkelig god, måtte han spille mye. Faktisk det meste av dagen. Derfor sluttet han like godt. Slik fikk lidenskapen til russisk språk og litteratur enda mer plass i livet til Geir Kjetsaa. Men ikke all plassen. For han er fortsatt gift med kjæresten fra landsgymnaset som ble tannlege. Og om deres eneste barn skal det her bare sies at hun ikke har studert russisk språk og litteraturhistorie.

Han regnes som Norges viktigste formidler av den klassiske, russiske litteraturen. Da han i høst mottok Anders Jahres kulturpris, overrasket det ikke så mange andre enn prisvinneren selv. Geir Kjetsaa har dedisert hele sitt akademiske liv til forskning, undervisning og formidling av de store russiske dikterne, som Gogol, Dostojevskij, Tolstoj, Tsjekhov og Gorkij. Og likevel holder han fast ved at det hele begynte med en tilfeldighet.

– Jeg fulgte russiskkurset som ble tilbudt i militæret. Det var meget populært på 1950-tallet, og jeg tenkte at det kunne være spennende å lære russisk. Den gangen hadde jeg ingen tanker om hvor avgjørende dette kurset skulle bli for min akademiske utvikling, sier 67-åringen, som ankom jernbanestasjonen i Moskva første gang høsten 1961.

Det skulle ikke bli den siste. Han hadde fått stipend av UD for å studere russisk språk og den russiske dikteren Jevgenij Baratynskij (1800-1844) som han senere skrev sin doktorgrad om.

I motsetning til enkelte andre vestlige studenter, beskjeftiget Geir Kjetsaa seg minst mulig med politikk under sine besøk i datidens Sovjetunionen. Han hadde altfor meget viktig å gjøre der til å kunne ta sjansen på å bli kastet ut av landet. Han hadde så mange bøker å lese, så mange arkiver å oppsøke og så mange spennende forelesninger å følge.

– De russiske lærerne var meget dyktige, men mistet fort interessen for deg hvis du ikke klarte å henge med.

Han minnes at han kun én gang hadde nærkontakt med det sovjetiske byråkratiet. Og den historien endte med at byråkratene til slutt måtte gi seg for den unge nordmannens iherdighet:

– Det gjaldt en regel for oss fra Vesten om at vi ikke kunne reise mer enn 40 kilometer utenfor Moskva uten spesiell tillatelse. Nå hadde det seg sånn at Baratynskij-museet lå 42 kilometer utenfor hovedstaden, og dit ville jeg gjerne hver søndag. Jeg slet ned dørene hos byråkratene, før jeg skjønte at det å søke formelt om disse to siste kilometerne ikke var noe poeng, men at det var den uformelle, muntlige tillatelsen som var viktig. Den fikk jeg da de var gått trøtt av meg, og opplevde egentlig aldri noe uvennlig fra sovjetiske myndigheters side, forteller Geir Kjetsaa.

Han fikk etter hvert gode russiske venner. I Norge hadde Kjetsaas politiske karriere bestått i et visst engasjement i den konservative studentleiren. I Moskva fikk han kommunistiske venner, og noen hissige diskusjoner var ikke til å unngå. Men den altoppslukende interessen for litteratur opptok det meste av hans tid.

– Jeg ble fort glad i Russland og menneskene der. Å være gjest betyr noe helt spesielt i Moskva, som jeg kjenner best. Jeg forsøker fortsatt å reise dit et par ganger årlig. Jeg så mye fattigdom og menneskelig nød på 1960-tallet. Det var lite begeistring å spore i befolkningen. Nå er det mer optimisme, selv om de sliter med mange av de samme problemene som den gang, som å skaffe bolig og arbeid. Jeg husker at jeg reagerte på fylla i Moskva. Men det første jeg møtte på det som den gang het Oslo Østbanestasjon, etter mitt første besøk, var en ravende full nordmann, minnes han.

På Universitetet i Oslo er han blant de privilegerte som har sluppet å dele kontoret sitt i to. Det er sannsynlig at det ble ansett som et helt umulig prosjekt. Selv med dobbelt så mye plass som sine kolleger nedover gangen, er både vegger og det meste av gulvet ”tapetsert” med bøker, permer og papir. Professor Geir Kjetsaa må stadig lete litt rundt i det tilsynelatende kaoset, men han finner alltid det han leter etter. Til slutt. Han samsvarer med alle forestillingene om hvordan en ordentlig professor skal være: Akkurat passe distré. En sånn en man kan mistenke for å lete etter brillene når de sitter ytterst på nesen. Og som kanskje tar seg i å savne den gamle IBM-kulehodemaskinen han hadde i gamle dager…

I dag er Geir Kjetsaa først og fremst anerkjent for sin populariserte formidling av de store russiske dikterne og for sine nye oversettelser av de gamle klassikerne. Han turnerer også landet rundt som foredragsholder i alt fra litteraturforeninger til husmorlag. Dostojevskij er mest populær.

– Jeg får mer og mer sansen for denne formen for formidling - til vanlige, litteraturinteresserte nordmenn. De stiller så mange interessante spørsmål, synes han.

Men bak alle utgivelsene og foredragene befinner forskeren Geir Kjetsaa seg. I 1974 ble den tidligere russiske nobelprisvinneren Mikhail Sjolokhov beskyldt for plagiat. Han skulle ha stjålet store deler av teksten til ”Stille flyter Don” fra den avdøde forfatteren Fjodor Krjukov. Sammen med tre andre skandinaviske litteraturforskere involverte Geir Kjetsaa seg i saken, og besøkte blant annet den aldrende nobelprisvinneren personlig.

– Dette ble et vesentlig forskningsprosjekt for meg, på vitenskapelig vis å forsøke å renvaske Sjolokhov for anklagene om plagiat. Vi kom fram til at språket mellom de to ikke hadde noen likhet, og at Sjolokhov skrev ut fra sin tid, nemlig 1920-årene. Han er kort og dynamisk i stilen, noe som er typisk for tiden etter den russiske revolusjon. Da var Krjukov død for lengst. Vi fant heller ikke noen vesentlig forskjell på tidlig Sjolokhov og hans senere arbeider, forteller Kjetsaa.

Nå er han i gang med Aleksander Pusjkin (1799-1837). Russlands store nasjonaldikter som det spruter geni av, ifølge Kjetsaa.

– Han var overklassegutten som lærte seg fransk flytende uten noen gang å ha vært i Frankrike og som skapte den russiske nasjonallitteraturen og la grunnlaget for den russiske roman. Han samlet også eventyr. I Russland som i Norge var det folkelige et viktig trekk ved romantikken. Jeg har ventet alle disse årene med å dukke ned i Pusjkin. Jeg har beholdt ham som en slags dessert. Livet hans er spennende, mange pikante kvinnehistorier – og han døde selvfølgelig i en duell, forteller Kjetsaa.

– Hva er de viktigste fellestrekkene ved de klassiske, russiske forfatterne?

– En evig søken etter sannhet. De stilte viktige spørsmål rundt hva sannhet er. Diktningen må ikke lyve, da forsvinner det kunstneriske, mente de. Men de kunne også være belærende, fordi de hadde et budskap de ville forkynne. Det gjelder nok særlig Dostojevskij og Tolstoj. Hos disse to var også Kristusskikkelsen helt sentral. De var etter mitt syn meget religiøse begge to. Hos Dostojevskij var Kristus en gudeliknende skikkelse, mens han hos Tolstoj hadde den menneskelige skikkelsen, et godt menneske. Det er rart å tenke på at disse to dikterne aldri snakket sammen, til tross for at vi vet at de har oppholdt seg i samme rom på samme tid. De hadde enkelte fundamentale uenigheter, men min forskning viser likevel at de var mer like enn tidligere antatt. Den religiøse grunnholdningen er et mer eller mindre fellestrekk hos dem alle. De var gudsøkere, alle sammen, og det å søke var i seg selv viktig og verdifullt for mennesket. Gjennom sin litteratur ønsket de å gi menneskene tro på meningen med lidelse, dens rensende virkning og en vei til ny erkjennelse, sier Kjetsaa.

Professoren opplever stor interesse hos studentene for de gamle russiske mestrene. Han er i det hele tatt meget godt fornøyd med dagens studenter, som han opplever som mer selvstendige og mer positive til endringer enn de mer obsternasige 68-erne som han møtte som ung universitetslærer.

– Et universitet er nødt til å vurdere hvordan det best kan få utnyttet midlene sine. Det er det Kvalitetsreformen har handlet om. Jeg er ingen ivrig universitetspolitiker, men jeg mener vi må være positive til endringene som har skjedd de siste årene. Og mitt inntrykk er at studentene også stort sett er fornøyde. De får fordypet seg mer gjennom en friere struktur, og de blir mer aktive i sin egen læring. Jeg synes faktisk at dagens studenter er mer begavede enn for 40 år siden. De er mer åpne, spør mer og arbeider mer selvstendig, medgir han, og legger til hvordan han husker gleden og stoltheten hos gamle russere som hadde fått en sønn eller datter inn på universitetet, for eksempel. Et mål de selv aldri drømte om å kunne nå.

Geir Kjetsaa uttrykker stadig sin beundring for russerne, både da han møtte dem som student og når han møter dem i dag. Det han særlig beundrer, er denne ukuelige stå på-viljen hos dem. Dette at de greier seg, både under kommunisme og kapitalisme. De har en mentalitet, mener Kjetsaa, som gjør at de nekter å gi opp. Litteratur og samfunn påvirker hverandre gjensidig. I russisk litteratur er også denne viljen til ikke å gi opp tydelig.

– Det er som om de gamle klassikerne fortsatt gir russerne mot i hverdagen og en tro på morgendagen, sier Geir Kjetsaa.

Navn: Geir Kjetsaa

Alder: 67

Født: Oslo, oppvokst i Setesdal

Sivilstatus: Gift, en datter

Stilling: Professor i litteraturhistorie, særlig russisk

Bakgrunn: Norsk litteraturhistoriker, cand.philol. 1963, dr.philos. 1969. Siden 1971 professor i litteraturhistorie, særlig russisk, ved UiO.

Interesseområder: Russisk språk og litteratur, forfattermonografier og oversettelser fra russisk til norsk.

Utvalgte bøker: Har blant annet utgitt Jevgenij Baratynskij : Liv og diktning (dr.avhandling 1969, russisk oversettelse 1973) og The Authorship of The Quiet Don (1984), samt bøker om Dostojevskij (1985), Gogol (1990), Gorkij (1994), Tolstoj (1999) og Tsjekhov (2004).

Emneord: Litteraturvitenskapelige fag, Språk og kultur, Språkvitenskapelige fag, Russisk språk, Russisk litteratur Av Ingeborg Wiese
Publisert 1. feb. 2012 12:00