I kamp for individet

 Siri Erika Gullestad nekter å oppgi arven etter Freud.

ONDSKAP: - Jeg mener Breivik-saken har vist at vi trenger en psykologisk forståelse av ondskap, Siri Erika Gullestad. (Foto: Ola Sæther)

Langt inne i en korridor i det store, anonyme huset som rommer Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, sitter kvinnen mange anser som psykoanalysens fanebærer i Norge. Hun ser mild og tilforlatelig ut, men hun snakker om flammer. Om indre tenning. Nødvendigheten av aldri å komme for langt unna det som opprinnelig satte en i gang.

I offentligheten er professor Siri Erika Gullestad kjent som en kunnskapsrik og engasjert debattant, i kamp for sitt fagfelts plass i et stadig mer rasjonalisert og biologisk orientert psykisk helsevern – nå sist i forbindelse med Breivik-rettssaken, som engasjerte henne i en grad hun sier forbauset henne selv. Internt på Universitetet i Oslo er hun en høyt aktet fagperson, med mange lederverv og et betydelig forfatterskap innen emner som psykoanalyse og dynamisk psykoterapi, som teoretiker og praktiserende psykoterapeut, og veileder for studenter.

– Vi må aldri glemme individet. Det som brenner i den enkelte. Slipper vi dette av syne, er vi på vei mot et helt annet menneskesyn.

Kontoret hun viser oss inn på, er nærmest fritt for individuelt særpreg: en arbeidspult, hyller med tilmålte mengder faglitteratur og permer, den obligatoriske divanen med aner tilbake til Sigmund Freuds tilsvarende på arbeidsrommet i Maresfield Gardens i London – og utsikt mot den delen av Gaustadbekkdalen hvor instituttet siden 2002 har holdt til i denne bygningen, oppkalt etter pioneren Harald Schjelderup. I årene 2008 til 2011 ble instituttet ledet nettopp av Siri Gullestad. Selv kaller hun karrieren sin en av de lengste kjønnsreisene i det forrige århundre.

Født i Bangkok, oppvokst på Nesbru i Asker, som datter av en forretningsmann og hans hjemmeværende kone, var det ingen selvfølge at unge Siri skulle få en akademisk karriere. Men vent litt. Allerede her, ved uttrykket “hjemmeværende kone”, skurrer det. Flammen glimter til. Moren jobbet i farens forretning, forteller hun oss, holdt den til dels gående på egen hånd, mens han var opptatt på annet hold – ulønnet, selvfølgelig, som så mange kvinner i hennes generasjon.

Siri bestemte seg for å bli flink, til å skape noe for seg selv – ivrig applaudert av faren. På realskolen fikk hun venninner som stimulerte henne til å følge sin intellektuelle nysgjerrighet – sammen søkte de på Oslos sagnomsuste Katedralskole, og kom inn. Et kvantesprang. Hun kan når som helst stå opp og holde en tale for denne skolen med de fantastiske lærerne og det inspirerende miljøet, som snudde tilværelsen på hodet for ei ungjente fra det tradisjonelle “bondelandet” i Asker.

Hun ble politisk radikalisert og opplevde å være del av en bevegelse, hvor kvinner for første gang kunne forestille seg en tilværelse økonomisk uavhengig av menn, med selvstendige valg innen alt fra karrierevei til seksualitet.

Etter artium i 1968, intet mindre, ble det filosofistudier på Blindern, der unge Gullestad gikk inn i Rød Front-styret og var aktiv i Studentersamfunnet, uten på noe tidspunkt å regne seg som kommunist.

– Var ikke Rød Front en ren ml-konstellasjon?

– De ville gjerne ha med “sympere”, men det var et enormt press for å slutte seg til. Jeg strittet imot, ikke bare av politiske grunner, men også fordi jeg ikke kunne godta den personlige underordningen som “bevegelsen” krevde. Grunntanken i den autoritære kommunismen, at individets ukrenkelighet skal underordnes kollektive mål, var utålelig for meg. Hele min reise handlet jo om frigjøring og selvrealisering. Doktorgradsavhandlingen jeg skrev senere, handler da også om autonomi, og dette har vært et nøkkelbegrep for meg, både intellektuelt og personlig.

– Men du var altså i gang med filosofi. Hvordan ble det psykologi?

– Vi leste jo Freud på studiet, i like stor grad som Marx, og jeg ble stadig mer opptatt av alt det politikken ikke sier noe om: de personlige drivkreftene bak individuelle handlinger. Hvorfor er jeg som jeg er? Hvorfor tar jeg disse valgene? Hvorfor roter jeg meg for eksempel inn i så lite konstruktive forhold til menn? Freuds hovedtanke om at mye av det vi tror er rasjonelle valg, styres av krefter og fantasier vi ikke har kontroll over, slo meg som dypt meningsbærende, og har på mange måter vært en grunnbjelke i alt mitt virke siden.

– I tillegg kom jeg i kontakt med en intellektuell tradisjon som søkte å kombinere psykoanalyse og marxisme, slik flere av Frankfurterskolens tenkere er inne på. Jeg var i Paris sommeren -68, og husker jeg fikk tak i en piratkopi av Wilhelm Reichs Orgasmens funksjon, som verserte i miljøet. Reich viser blant annet hvordan en patriarkalsk, autoritær og seksualfornektende oppdragelse skapte autoritære personlighetstyper som kunne bli tiltrukket av en autoritær ideologi som nazismen – dette er hans hovedtanke i Fascismens massepsykologi.

Her brukes psykoanalysen som redskap for å forstå hvordan samfunnets undertrykkende mekanismer virker på individnivå. Det å operere med absolutte skiller mellom individ og kollektiv, enn si isolere sinnet fra omstendighetene som påvirker det, forekom meg allerede da å være sterkt reduktivt. Det var blant annet dette som gjorde at jeg engasjerte meg så sterkt i Breivik-saken.

DIAGONSE: - Hva skjer med vår egen selvforståelse om vi begynner å tenke på oss selv i grove, diagnotiske kategorier? spør Siri Erika Gullestad. (Foto: Ola Sæther)

– Allerede i 2009 skrev du i en artikkel i Morgenbladet at den diagnostiserende psykiatrien har “tiltatt seg en autoritet det ikke er tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag for”. Pågår det en profesjonskamp innen norsk psykisk helsevern?

– Det kan du gjerne si. Bildet er sammensatt, men én spenningsflate går mellom en biologisk, sykdomsorientert tilnærming til psykiske problemer, inspirert av den tyske legen Emil Kraepelin, som ville lage et system for ordning av psykiske avvik på samme måte som Linné klassifiserte planteverdenen, og en mer individorientert, analytisk metode i tradisjonen etter Freud. Den første har i de senere år vært på offensiven, dels fordi det er tidsbesparende å kunne presse mest mulig av vår behandling av psykiske lidelser inn i et oversiktlig system, med standardiserte behandlingsmåter, men også – og dette må vi ikke glemme – fordi sterke, farmasøytiske interesser står bak.

Krefter som har økonomisk interesse av at stadig fler av våre livsvansker blir kategorisert som sykdom, og behandles medikamentelt. Denne utviklingen, som har gått enda lenger i andre land, dessverre også i Sverige, innebærer en nedprioritering av vår forståelse av menneskelig variasjon, og en innsnevring av normalitetsbegrepet, til fordel for et omfattende system for avvik og abnormitet. Dette er slett ikke bare en medisinsk problematikk, men i like stor grad en moralfilosofisk og verdimessig holdning til den enkeltes autonomi. Hva skjer med vår egen selvforståelse om vi begynner å tenke på oss selv i grove, diagnostiske kategorier? Når stadig større del av vårt individuelle særpreg klassifiseres som fobier eller patologiske avvik?

– Du snakker om livsvansker, som vel er Schjelderups gamle begrep. Hvor går etter ditt syn grensen mot det vi kan kalle psykisk sykdom?

– Jeg er ikke glad i sykdomsbegrepet i det hele tatt i denne sammenhengen. Behandlingsmessig skaper det et kunstig skille mellom oss og dem; den hvite frakken introdusert på holdningsplanet. De er rammet av sykdom, vi andre er normale. La oss ta et begrep som narsissisme, som har vært så mye framme nå. Narsissisme er noe vi alle har, det handler om selvfølelse og vår evne til å regulere denne, hvor sårbare vi er for mangel på anerkjennelse – noe alle mennesker har behov for.

Spørsmålet er mer relativt: Hvor påtrengende er dette behovet? Hvor desperat hungrende er jeg etter å bli sett? Kanskje kommer man til et punkt hvor behovet blir invalidiserende og hemmende på livsutfoldelsen, og personen vil selv kunne innse at han trenger hjelp. Det dreier seg om allmenne livstemaer vi er ulikt rustet til å takle, blant annet med bakgrunn i barndomserfaringer. Tenker vi på en mann som Breivik, virker det åpenbart at han mangler noen byggesteiner i det som skulle til for å oppnå en god og stabil selvfølelse. Men å kalle en tilstand som for eksempel hans for sykdom, bringer oss ikke noe nærmere en forståelse.

– Hva er etter ditt syn den viktigste lærdommen vi kan trekke av Breivik-saken?

– Jeg håper den kan føre til mer ydmykhet på fagfeltets vegne. En større erkjennelse av skjønnets betydning og de ulike disiplinenes begrensninger. Rettssaken viste hvor galt det kan gå om fagfolk opererer i en boble. Den første rapporten var en utilslørt framstilling av en tenkemåte basert på en sykdomsmodell der man overser kontekst, og ikke forholder seg til alternative fortolkninger. Denne måten å betrakte psykiske avvik på, som altså har økende utbredelse i dag, og honoreres av de bevilgende myndigheter, er dypt bekymringsverdig.

Husby og Sørheim innledet rapporten sin med å si at de ikke var i tvil! Noe som viser en manglende innsikt i det skjønnsmessige ved eget arbeid, for ikke å si manglende evne til å begrunne og drøfte egne observasjoner, som jeg vil kalle uvitenskapelig og ufaglig. I et videre perspektiv, spesielt når det gjelder definisjonen av utilregnelighet, handler det også om fagfeltets grenser mot andre disipliner. Hvor skal vi sette grensen for den enkeltes ansvar? Hvem skal fritas for skyld? Utgangspunktet må være at et voksent menneske er ansvarlig for handlingene sine. Dette er ikke bare en plikt, men også en rett. Fratar du individet en slik rett, ved å sykeliggjøre det, gjør du også noe med menneskeverdet.

– Og det var for meg et gyllent øyeblikk i retten, da dommer Arntzen lente seg fram og spurte én av de sakkyndige, i forbindelse med spørsmålet om det er et tegn på psykose at et menneske tiltar seg retten til å bestemme over liv og død, noe de mente var umulig, og dermed et tegn på sykdom: Det skulle ikke være sånn at det er moralsk umulig, da? Da tenkte jeg: Dette går bra. Denne kvinnen er autonom. Hun tenker selvstendig og kritisk. Men vi var altså ett eller noen få, våkne enkeltindivider – pressens rolle skal heller ikke undervurderes – fra å få en komplett rettsskandale. Vi må forvente at denne erfaringen fører til endringer i norsk rettspsykiatrisk praksis.

– Flere kommentatorer, bl.a. filosofen Jon Hellesnes, har påpekt faren ved å sykeliggjøre ondskap. Implisitt i dette ligger en metafysisk forestilling om mennesket som grunnleggende godt. Hva betyr “ondskap” i ditt perspektiv?

– Psykologien bruker vanligvis ikke et slikt begrep, som jo er knyttet til moralfilosofi og religion. Det betyr ikke at det ikke er relevant. Jeg mener Breivik-saken har vist at vi trenger en psykologisk forståelse av ondskap. For meg gir det større mening å snakke om onde handlinger enn onde mennesker. Sosialpsykologisk forskning på konformitet og lydighet har vist at nærmest hvem som helst kan utføre onde handlinger hvis en autoritet, en gruppe eller en rolle krever det eller tillater det. Enkelte kan til og med oppvise en forbausende kreativitet når det gjelder sadistisk adferd. Vi kan, faglig sett, sirkle inn en rekke omstendigheter og betingelser som synes å legge til rette for det vi folkelig kaller ondskap. Disse omstendighetene synes nødvendige for å komme dit, men de er ikke tilstrekkelige til å kunne forklare at noen få enkeltindivider går så mye lenger enn andre.   

– I tillegg til alt annet er du involvert i et prosjekt for opplæring i psykoterapi i Kina. Du skriver innsiktsfulle artikler om film og andre kulturelle emner, du sitter i ulike faglige utvalg og har andre tillitsverv. Kjenner du i det hele tatt til begrepet fritid?

– Jeg er veldig avhengig av å kunne bevege meg i naturen, på ski eller til fots – de siste årene har jeg til og med begynt å padle kajakk i farvannet utenfor hytta. Jeg leser mindre enn før, men opplever det som stadig viktigere å kunne legge til rette for at ting skal komme innefra, uplanlagt og spontant. Jeg var jo instituttleder i mange år og likte det godt, har nok visse anlegg for organisering og budsjettstyring.  Samtidig opplevde jeg faren ved en mental tilstand der man ikke får gjort annet enn å respondere på alt som kommer utenfra. Det er en av livets store utfordringer å holde kontakt med dette jeg vil kalle flammen. Jeg tror vi alle trenger å kunne lytte til en indre stemme som forteller oss noe på et personlig plan, uten bekymring for hvordan det den har å melde, eventuelt kan bli oppfattet av andre.

 

Av Bror Hagemann
Publisert 9. nov. 2012 09:52