Lev, lek, dø

Hva gjør en barsk pelsjeger som direktør for Kulturhistorisk museum?

– Han får de ansatte til å drikke whisky.

MUSEUMSDIREKTØREN: – Det er som å handle til tross for at du er blind på det ene øyet og svaksynt på det andre. Foto: Ola Sæther

Hver gang jeg skyter noe, undrer jeg meg over at livet er så lett å ta.


Da Rane Willerslev og kameraten Ivan gjemte seg for det russiske politiet ved å overvintre i en jakthytte på den sibirske taigaen, holdt de på å sulte i hjel. To måneder hadde gått uten at noen fra nomadefolket jukagirerne hadde kommet for å hente dem. En jerv hadde fordervet den siste resten av lageret med kjøtt. Sobelfellene var tomme. De fant ingen ferske dyrespor. Karene var avmagrede og utmattede da den unge antropologen bestemte seg for å gjøre et siste, desperat jaktforsøk. Senere forteller han i boken “På flugt i Sibirien” hva som hendte:
 

“Natten før jeg la ut hadde jeg en underlig drøm om en kvinne og et barn i en hytte som lignet vår. Fra barnets øye rant det en stripe av blod, fra kvinnens bryst en varm, fløteaktig melk.”


I drømmen fortærer han kvinnen ved å flå store stykker av kjøtt fra knoklene hennes, og våkner opp med skrekk og vemmelse. Har det gått så langt at han er villig til å ete sine medmennesker? “Jeg skrev avskjedsbrev til Eske, min tvillingbror, la de fire siste patronene i lomma og tok på meg skiene.”


Én patron ofrer han til Omulevka-floden når isen knaser og er nær ved å briste under føttene på han. De andre fyrer han av mot en stor skygge han tror må være en bjørn.


“Så var det en elgku og hennes kalv. Da forsto jeg at kvinnen og barnet i drømmen var elgen og kalven som ofret sine liv for at Ivan og jeg skulle få leve.”


Andektig bøyer han hodet i respekt for de døde dyrene.


Hamskiftet

Tolv år frem i tid står en avslappet museumsdirektør på den store åpne plassen på Blindern og trekker noen hurtige drag av en sigarett. Det er ikke mye som minner om en pelsjeger lenger. Dagens første møte er allerede unnagjort over frokosten på en café inne i Frederikke-bygningen. Vi har en knapp time til intervjuet.


– Du sitter ikke stille i direktørstolen?


– Nei, jeg er nok litt rastløs av meg, sier dansken og ler en hes latter.


Til sammen har han bodd 11 år i England og tre år i Sibir.


– Det morsomme er at filmselskapet Zentropa, som forresten eies av Lars von Trier, er interessert i å lage film av historien min fra Sibir.


Han tar en slurk av den nye kaffen og smiler glad. Opprinnelig var det antropologiske studier av animisme som førte Rane Willerslev til jukagirerne i det nordøstlige hjørnet av Sibir, en avkrok der Sovjetunionen i sin tid sendte sine straffanger.


– Senere arbeidet jeg også med selvmord og frivillig død blant tjuktjerne, som er et nabofolk til jukagirerne. De har en praksis som går ut på at gamle mennesker kan be om å få dø. Så blir de drept av sine egne slektninger, enten med spyd eller ved kvelning.


– Fenomenet ble beskrevet på 1800-tallet, men forskerne trodde at skikken hadde dødd ut.

Så viste det seg at tradisjonen lever i beste velgående.


– Ikke ser urbefolkningen på det som selvmord heller. Det dreier seg om en blodofring, en menneskeofring til forfedrene.


I forbindelse med doktorgradsarbeidet satte han i gang et idealistisk pelsprosjekt.


– Jeg ville skape en handelsforening, slik at jukagirerne, som lever av å selge sobelskinn, kunne selge skinnene sine direkte til pelsoppkjøpere i København.


Hittil hadde jegerne vært tvunget til å selge til mafiaen, som hadde monopol på markedet og kjøpte skinnene for spottpris.
 

Men mafiaen så slett ikke med blide øyne på den unge danskens innblanding i deres måte å drive handel på.


– Fryktet du noen gang for livet?


– Ja, da det russiske politiet utlyste en arrestordre på meg. Dette var i 1999–2000, og kaotiske tilstander rådet i Russland.
 

– På et tidspunkt fikk jeg se en video av en amerikansk forretningsmann som ble kvalt på sitt hotellrom i Moskva. Ryktene sa at det var borgermesteren selv som hadde hyret leiemorderen.


Slik gikk det til at Rane Willerslev måtte flykte ut i ødemarken i Sibir midt på vinteren, et opphold han med nød og neppe overlevde.
 

– Hva lærte du av det hele?


– At maktens spill foregår på så mange plan. Det er ikke mulig å ha full oversikt. Det er som å handle til tross for at du er blind på det ene øyet og svaksynt på det andre.
 

Han syntes det var rystende å innse at det er slik.


– Mange ganger handler ikke politikk om å kunne argumentere rasjonelt, det handler om å kunne forføre. Man kan jo lure på hvordan samfunnet i det hele tatt kan fungere når det foregår på denne måten, men det gjør det jo. Hehe.
 

Skyttergravskrig

RØMTE FRA MAFIAEN: – Det russiske politiet utlyste en arrestordre på meg, forteller Rane Willerslev fra pelsjegeroppholdet sitt i Sibir. Foto: Ola Sæther

Om han ikke er en forfører, så er Rane Willerslev i alle fall en visjonær med evne til å få folk til å lytte.


– Hemmeligheten bak god formidling er at man må legge inn en litt skjev vinkel, noe som er litt intriguing, ikke sant. Innfallsvinkelen må bare ikke være for skjev, slik at tilhørerne tror du er gal.


– Hvordan har du overrasket dine norske kollegaer?


– Dels ved den måten jeg ser for meg samarbeid på, og dels ved min visjon om hva en utstilling er for noe. På en måte vil jeg si at ledelse minner litt om forskning.
 

– Hvordan da?


– Original ledelse handler om at du kan tenke kreativt og sette sammen ting som ikke i utgangspunktet er forbundet. Det samme kjennetegner stor vitenskap.
 

– Så spranget fra forsker til direktør er i virkeligheten ikke så stort?


– Nei, det synes jeg faktisk ikke.


Han har likevel ikke klart å legge vekk forskningen. To postdoktorer har blitt med han til Oslo fra Danmark.


– “Death, materiality and the origin of time” heter forskningsprosjektet. Hypotesen er at menneskets forståelse av tid henger sammen med død som et materielt fenomen; det at kroppen forgår, den blir eldre og råtner vekk.


– Prosjektet handler om hvordan mennesker til forskjellige tider i ulike kulturer har brukt teknikker til å manipulere med døden og bevisstheten om døden, for eksempel ved å mumifisere kroppen eller ved å brenne den opp.
 

Arv kan også sees på som en måte å bevare kroppen på.


– Når man dør, fordeles gjerne gjenstandene som personen har akkumulert gjennom livet, mellom slektningene. I overført betydning distribuerer man seg selv, sin kropp, ut. Det er jo derfor slektninger mange ganger slåss om denne arven, ikke fordi det er spesielt verdifulle ting, men fordi det dreier seg om forfedrenes legeme.

I 2014 kommer utstillingen om prosjektet på Historisk museum.


– Noe av det første som skjedde etter at du overtok som museumsdirektør i oktober 2011, var at Bjørvika-saken tok en ny vri.


– Ja, og jeg er meget takknemlig for at rektor ved universitetet innså hvor viktig det var å bryte stillingskrigen.


I over ti år har politikerne kranglet om hvorvidt Historisk museum på Tullinløkka og Vikingskipsmuseet på Bygdøy skal samles i et nytt museumsbygg i Bjørvika.


– Problemet med en slik endeløs debatt, er at det rammer kreativiteten og energien til dem som jobber på institusjonen. Det gir ikke mening å arbeide for å forbedre utstillingene våre når vi likevel ikke vet om og når vi skal flytte.
 

Før jul i 2011 åpnet Universitetsstyret opp for at man igjen kan vurdere andre løsninger enn Bjørvika-modellen.


– Økonomien er du også i ferd med å få skikk på.


– Ja, det eneste gode med dårlig økonomi er at det er en beveggrunn for å lage noen reformer. Hehe.


– Visste du om problemene på Kulturhistorisk museum da du takket ja til stillingen?


– ‘Ja, noget visste jeg, andet var helt nytt. Men jeg lar meg sgu ikke skremme.’ Jeg fungerer best i motvind. Ved den lille museumsavdelingen i Århus var ting enda mer fryktelig fatt da jeg kom, og den fikk jeg banket opp.
 

Sånn sett kan man si at universitetet valgte rett mann til å ta over ledelsen. Rane Willerslev har allerede nedsatt en kommisjon som i løpet av det neste året skal komme opp med en plan for et nytt utstillingskonsept.

– Vi har også inngått et samarbeid med Kunsthøyskolen i Oslo, som skal være med og utvikle vårt estetiske uttrykk, og med Mindlab på universitetet, de skal hjelpe oss med nye computerløsninger.

Museumsverdenen i dag er i krise, ifølge dansken.


– Museene vet ikke hva de vil, grunnleggende sett. De vet ikke hvilken rolle de skal spille i samfunnet. Det som skiller mitt museum fra andre akademiske institusjoner, er at det har ett ben i offentligheten og ett ben i vitenskapen, mener han.


– Hvis vi ikke kan binde de to bena sammen, mister museet sin legitimitet.


Han nøler ikke med å karakterisere dagens utstillinger på Kulturhistorisk museum som arkaiske og uvitenskapelige.


– Utstillingene tilbyr ikke folk annet enn det de allerede vet. Hvis du for eksempel går inn på et arkeologisk museum og ser på gjenstander fra steinalderen eller vikingtiden, så får du presentert den samme historien som du lærte på skolen.
 

Men et vitenskapsmuseum skal ikke bare frembringe gjenkjennelse, mener forskeren.


– Vitenskapens ytterste oppgave er å presse kunnskapen ut i et grenseland hvor ny viten blir mulig. Utstillingene må gjenspeile dette grenselandet, hvor både tilskueren og vitenskapen står på gyngende grunn, og vi konfronteres med gåtefulle, eksistensielle spørsmål.
 

Le kosmos inn. Veien til ny kunnskap går via lek, påstår Rane Willerslev.


– I sjamanismen griner man, eller ler man, som dere sier på norsk, med åndene. Man griner med hverandre, og man griner kosmos inn i den formen det skal ha.

INNLEVELSE: – Som antropolog bruker du din egen kropp for å forstå andre menneskers liv, sier Rane Willerslev. Foto: Ola Sæther

Er det muligens derfor Rane Willerselv ler så ofte?


– Hvis du har et åpent og søkende sinn, så vil du oppdage det ene paradokset etter det andre. Det blir så merkverdig at du kan ikke gjøre noe annet enn å le.
 

For å bringe leken inn på Kulturhistorisk museum og grine institusjonen inn i sin rette form, har direktøren opprettet det han kaller magiske sirkler.


– Da setter man seg rundt et bord og drikker whisky.


– Whisky?


– Ja, whisky er meget viktig, og derfor skal dette alltid foregå etter arbeidstid. Magiske sirkler handler nemlig om lyst og ikke om plikt.
 

Hensikten med det hele er at deltakerne skal kunne dele sine ennå uferdige idéer med de andre og få styrket idéene gjennom lek.


– Første gang jeg selv var med i en magisk sirkel, var da jeg studerte i Cambridge. Veilederen min opprettet magic circles for oss som arbeidet med ånder og sjamanisme. Det ble et forum der vi kunne dele våre personlige opplevelser med religion, de tingene vi ikke turde å snakke om på de offisielle seminarene.


– Tror du selv på sjamanismen?


– I den forstand at jeg bruker den sjamanistiske verden som inspirasjonskilde til å tenke vitenskap og til å tenke organisasjon, ja. Dyrke sjamanismen gjør jeg bare når jeg går på jakt.


– Da du jaktet i Sibir, ofret du en patron for å unngå å drukne.


– Ja, nettopp, men det er egentlig ikke et spørsmål om tro eller ikke tro. Det er mer et spørsmål om efficacy, altså effekt. Jeg gjør det for å få noe til å skje.


– Du skriver at du funderte på å bli værende i Sibir.


– Som antropolog bruker du din egen kropp som omdreiningspunkt for å forstå andre menneskers liv. Du lever som menneskene i det samfunnet, du tar deres verden inn og gjør den til din egen. Til slutt kommer du i et eksistensielt rom hvor du må velge om du vil bli som de andre i en absolutt forstand, eller om du vil trekke deg ut av det.


– Hva fikk deg til å dra hjem?


– På en eller annen måte er jeg nok for ambisiøs. Jeg ville være mer enn pelsjegeren Rane.


– Har du slått deg til ro nå?


– Nei, det har jeg ikke. Jeg har jo tatt med meg familien for å jobbe i Norge, ikke sant. Jeg har en sånn rastløshet i meg som er vanskelig å temme fullstendig.
 

– Har din bror det på samme måte?


– Min bror har holdt seg ved Københavns Universitet hele tiden.


Hans eneggede tvillingbror er professor i evolusjonsbiologi og også en ener på sitt felt.


– Inspirerer dere hverandre?


– Ja, men vi konkurrerer kanskje mest. Dessverre er det vanskelig å vinne over ham, fordi naturvitenskapen har så mange flere penger til rådighet enn humanistene.
 

– Er det sant at deres far kastet dere uti en råk midtvinters for å herde dere?


– Ja, han ga oss en meget arkaisk oppdragelse. Han var av den gamle skolen, og langt opp i årene da vi ble født. Han var professor i økonomisk historie og tretti år eldre enn vår mor.
 

– Hva er det viktigste dere lærte fra ham?


– I tillegg til den vitenskapelige nysgjerrigheten, er det kanskje dette med å være utholdende, se ditt mål og bli ved å kjempe for å nå det.


– Har dette blitt en leveregel for deg?


– Nei, mitt motto er mer at man skal ha det sjov, man skal leke. Det var min far ikke så opptatt av. Men det er klart at all form for storhet også krever hardt arbeid.  arbeidsmoralen, den fikk vi fra ham.

Av Kari Tveito
Publisert 24. aug. 2012 08:38 - Sist endret 24. aug. 2012 08:38