Ikke bare Luther glede

Munk, professor og reformator. Modig, stri og uforsonlig. Å forstå 1500-tallets superkjendis, krever et helt liv i forskningens tjeneste.

SLIPPER Å SPEKULERE: – Ikke noe menneske i verden fram til 1600 har etterlatt seg så mye skriftlig materiale som nettopp Luther. Vi kan dokumentere hva han gjorde måned for måned, i noen perioder alt han gjorde dag for dag. Foto: Ola Sæther

Det tar på å være Luther-ekspert i selveste Luther-året. Teologiprofessor Tarald Rasmussens tempo de senere månedene har vært usedvanlig høyt. Bøker, artikler, kronikker, avisinnlegg, foredrag, paneldebatt og en heftig reisevirksomhet. Når Apollon treffer ham, kommer han rett fra en stor feiring av Luther-jubileet i Århus – hvor den norske teologen var foredragsholder, sammen med flere internasjonale forskere, og den danske dronningen æresgjest.

I år er det 500 år siden augustinermunken og teologiprofessoren Martin Luther spikret sine 95 teser opp på slottskirkedøra i Wittenberg. Kritikken av romerkirken, som hadde gjort syndstilgivelse til en lukrativ handelsvare, var bitende. En høstdag i 1517 var reformasjonen i gang og skulle endevende det religiøse og kulturelle livet i Europa for alltid. Luther forkynte fri syndsforlatelse.

I år markeres jubileet over det meste av den protestantiske verden – også i Norge. Rasmussen var med på universitetets reformasjonsmarkering i januar, og siden har det gått slag i slag. Programmet er tett helt fram til dagen da tesene kom opp på kirkedøra, 31. oktober – og enda litt lenger.

– Sånn uti midten av november, da legger det seg. Men jeg har ingen rett til å klage. Flere av de tyske kollegene mine har det atskillig verre. I ti år har de forberedt seg til jubileet. Nå lengter de etter at 2017 skal ta slutt. Også alminnelig interesserte tyskere synes det er litt for mye av det gode.

Ja, for nettopp i Tyskland, og også i Danmark, feires Luther mer enn noen andre steder. I Berlin møttes Angela Merkel og Barack Obama under de tyske kirkedagene i mai, i Danmark har en helt ny opera om Luther sett dagens lys: «Schlagt sie tot!» («Slå dem i hjel!»). Her hjemme derimot, gikk det lenge stille for seg. Så stille var det, at Tarald Rasmussen til sist sa at, nei nå får Den norske kirke se til å komme på banen.

– I fjor høst tok det seg opp. Bergen var blitt utpekt til Norges reformasjonsby, den første byen hvor det var luthersk innflytelse i Norge, og der har det vært flere gode arrangementer.

At feiringen i Norge er mer dempet enn andre steder, mener Rasmussen henger sammen med at reformasjonen var noe vi nordmenn fikk tredd ned over hodet fordi vi var en del av Danmark, innført hos oss offisielt i 1537.

– Reformasjon og nasjonale interesser løp ikke sammen hos oss – slik det gjorde i Danmark, Tyskland, Sverige, og til og med i Finland. Dessuten er det sider ved Luther som ikke påkaller lysten til å feire.

Martin Luthers personlighet og teologi har noen bekmørke sider. I en kronikk fra april i fjor tar Rasmussen til orde for at kirken i Norge tar uttrykkelig avstand fra Luthers anti-jødiske holdninger. Særlig den aldrende Luther kom med kraftige angrep på jødene i flere av sine polemiske tekster. Den mest beryktede er «Om jødene og deres løgner » («Von den Juden und ihren Lügen»), fra 1543. Luther anbefaler her at jødene jages ut av landet og at synagogene og skolene deres brennes.

I november i fjor tok Bispemøtet offentlig avstand fra Luthers jødefiendtlige holdninger. Selv om det har gått et halvt tusen år siden reformatorens famøse uttalelser, mener Tarald Rasmussen at det var både viktig og nødvendig.

– Vi må si høyt og tydelig at dette er en side ved Luthers teologi vi tar avstand fra, og ikke late som den ikke finnes, sier han og utdyper:

– Noen av tekstene, særlig fra den sene Luther, er spesielt beryktet fordi de var i omløp i nazitiden, både i Tyskland og i Norge. Nazistene ville vise at de hadde Luther i ryggen.

Teologiprofessoren og den kjente Høyre-politikeren Inge Lønning er en viktig årsak til at Tarald Rasmussens interesse for Martin Luther fikk blomstre opp. Lønning skrev doktoravhandling om Luther, og han fortsatte å forske på ham og oversette tekstene hans.

– Som ung student hadde jeg vært i Tyskland i flere omganger og snust litt på den store reformatoren. Da jeg litt senere var blitt stipendiat på Det teologiske fakultet, kom Inge til meg og spurte om jeg ville være med og utgi Luthers utvalgte verker. Sammen oversatte vi tekstene hans til norsk. Det skulle bli seks store bind.

Noen av reformatorens uttalelser om jødene fikk ikke plass i det store bokverket.

– Vi diskuterte det og lot være å oversette den verste teksten, «Om jødene og deres løgner». Vi ville ikke bidra til å spre den ytterligere, men heller gjemme og glemme. Dette var 1980-tallet. Nå tretti år senere, er teksten bare et Google-søk unna. Dessuten, hvis vi først skal ta avstand fra disse sidene ved Luther, så må vi vite hva det er vi tar avstand fra. Vi må tolke tekstene, lese dem historisk og prøve å ha et begrunnet forhold til det som står.

Hvorfor hatet Luther jødene? Rasmussen mener det skyldes en kombinasjon av holdninger som allerede eksisterte på den tiden, og noe personlig.

– Fra middelalderen var det tradisjonelle, kristne synet at jødene hadde krav på beskyttelse. I senmiddelalderen endret dette seg. Da utviklet teologer fra tiggerordenene – dominikanere og fransiskanere i Spania og Frankrike, en ny type antijødisk argumentasjon. De mente at rabbinerne og deres skrifter hadde ført jødedommen på avveier og gjort jødene til kjettere overfor sin egen jødiske tradisjon. Dermed hadde jødene ikke lenger krav på den beskyttelsen de hadde hatt, og de kunne forfølges på linje med andre kjettere og straffes med døden.

Luther følger opp deler av denne argumentasjonen. Selv om han ikke går inn for at jødene skal drepes, polemiserer han skarpt mot rabbinerne og deres «vranglære».

Luthers holdning til jødene har også med personlighet og psyke å gjøre, mener Rasmussen.

– Han tålte dårlig å bli motsagt, likte ikke at folk mente noe annet enn ham selv. Luther fremstår ofte som urimelig, steil og uforsonlig. Han kom lett i konflikt med folk, og så på dem som var uenige med ham, som fiender. Jeg tenker noen ganger at dette er baksiden av den standhaftige Luther. Han som torde å stå fram på Riksdagen i Worms og utfordre hele makteliten. Han, som selv da han ble truet med å bli brent på bålet, sto fast. Denne standhaftigheten hadde kanskje en psykologisk vrangside, tror Rasmussen.

Selv praktiserer Luther-eksperten en ganske annen holdning. I familien hans har de skapt en tradisjon med interreligiøs julefeiring. Slik må det bli når familien teller representanter fra de tre store religionene med opphav i Midtøsten.

– Jeg har både en kristen, en jøde og en muslim som svigerbarn. Vi er ofte sammen til jul. Da må vi prøve å finne et opplegg som fungerer på tvers av religioner og livssyn. Alle skal føle seg inkludert, understreker han.

– Opplegget er som følger: Vi leser juleevangeliet. Deretter leser vi en klassisk tekst av den tyske 1700-tallsdikteren Gotthold Ephraim Lessing: «Ringparabelen» fra skuespillet «Nathan der Weise». Fortellingen handler om en far som ikke vet hvem av sønnene han skal overlate en spesielt verdifull ring til. I stedet for å prioritere den ene, så får han en gullsmed til å lage to kopier, slik at ingen av de tre sønnene vet hvem som har den ekte ringen. Dette brukes som en allegori på de tre religionene og deres forhold til hva som er den ytterste sannhet.

Familien betyr mye for Rasmussen. Fritiden tilbringes gjerne sammen med de tre barna og de fem barnebarn i alderen to til sju år.

– Det er virkelig moro med de små, sier han og viser fram en eske med en Playmobilfigur som han har liggende på skrivebordet. Figuren er lagd til 500-årsjubileet for reformasjonen og forestiller en smilende Luther, med den karakteristiske lua, svart kappe og fjørpenn i den ene hånda. I den andre hånda holder han Bibelen i Luthers oversettelse.

– Jeg kjøpte et par av disse en gang jeg var i Tyskland, og ga den ene til mitt yngste barnebarn. Han er to år gammel og gjenkjenner Luther i ulike versjoner på bilder. Når han ser et bilde av Luther, så peker han og sier: «Martin Luther!».

Venner og kolleger trekker fram Rasmussens evne til å formidle – på alle nivåer.

Enten det er å være med i Verdibørsen i P2, skrive artikler i Store norske leksikon eller lage program fra Santiago de Compostela med Toppen Bech. Senest i vår stilte han opp for Nydalen videregående skole og holdt forelesning om Luther for elevene sammen med to stipendiater.

– Mye av det som skrives i internasjonale tidsskrifter og monografier, leses av ganske få mennesker. Å sammenfatte og formidle noe av det en holder på med, er moro.

På midten av 1990-tallet ledet han læreplangruppen for det nye KRL-faget i grunnskolen, og i 2005 den tilsvarende gruppen for religion og etikk i videregående skole. Han har skrevet flere lærebøker. Interessen for skole har han med seg hjemmefra. Mor var lærerutdannet, far lektor på lærerskolen. Interessen for teologi har derimot kommet fra andre steder.

– Det var ingen teologer i familien før meg. En stund vurderte jeg å utdanne meg til psykiater, så ble det isteden mellomfag i filosofi, og forberedende i latin og gresk, før jeg til slutt slo inn på teologi. Teolog, ja – men å virke som prest ble jeg raskt klar over at jeg ikke skulle.

Rasmussens engasjement gjør at han ofte sier ja, selv om kalenderen er full. Han har et stort faglig nettverk internasjonalt.

– Jeg har en tendens til å ta på meg i meste laget, ja.

For tiden leder han to forskningsprosjekter støttet av Norges forskningsråd, og dessuten den norske delen av et europeisk prosjekt (HERA). Alle handler om reformasjon og protestantisme.

– Det lutherske Norden byr på langt større innbyrdes ulikheter enn vi kanskje tror. Luthersk kultur og lutherske verdier preger Danmark på en mye mer entydig måte enn Norge og Sverige. I Sverige har det helt siden reformasjonen foregått en utveksling mellom gammel katolsk kultur og ny protestantisme. Slik har det ikke vært i Norge. Rett nok har vi gjort noen ganske merkelige forsøk på å «protestantisere» arven etter Olav den hellige og smelte den sammen med en luthersk tradisjon, påpeker Rasmussen.

Det europeiske prosjektet handler om rett og religion. Reformasjonen la et nytt grunnlag for rettstenkning og lovgivning. Den gamle kirkelige lovgivningen fra middelalderen ble avviklet. Isteden ble lovgivningen underlagt staten – basert på de ti bud og vanlig rettslig rasjonalitet.

Også her er en komparativ tilnærming viktig.

– Igjen går det an å få øye på interessante forskjeller, ikke minst mellom nabolandene Sverige og Danmark.

Det begynte som et teologisk arbeid med Luther. Men interessene til Tarald Rasmussen har endret seg med tiden. Det har også kirkehistoriefaget gjort. I dag har reformasjonsforskningen mindre oppmerksomhet på Luther og teologi, og mer på endringene som skjedde, kulturelt og historisk. Luther i kontekst, med andre ord. Mer moro, synes Rasmussen.

– Få enkeltmennesker har spilt så stor rolle i å forandre verden. Fortsatt har personen Martin Luther en helt sentral plass i europeisk historie. Hva slags menneske var han? Hvorfor ble han så viktig?

Tarald Rasmussen og kollegene hans har enestående muligheter til å finne svar. For ikke noe menneske i verden fram til 1600 har etterlatt seg så mye skriftlig materiale som nettopp Luther.

– Han ble raskt Europas mest populære mann – godt hjulpet av trykkekunsten. I tiden rundt 1519– 1520 var Luther Europas kjendis nummer én. Det er skrevet masse om ham, og han skrev selv som en gal, fikk det oversatt og utgitt på forlag over store deler av Europa. Etterlatte tekster omfatter mer enn hundre svære foliobind. Disse dokumenterer hva han har sagt, også i mer uformelle sammenhenger, som brevveksling og bordtaler. Luther dokumenterer også selv sitt eget liv, skriver om drømmene sine. Vi kan dokumentere hva han gjorde måned for måned, i noen perioder alt han gjorde dag for dag. Vi slipper spekulasjoner, og det gir historieforskerne enestående muligheter til å rekonstruere en biografi svært nøyaktig.

Når professoren trenger å konsentrere seg fullt og helt om ett av sine mange forskningsprosjekter, går turen til Tyskland eller til hytta i Mandal. Da kobler han fra e-post og blir vanskelig å få tak i.

– Når jeg først jobber, er jeg ganske konsentrert og klarer å gjøre mye på kort tid. Men nå i Luther-året er det vanskeligere å få til. Det savner jeg.

– Apollon har forsøkt å finne ut om du har noen hobbyer, utover faget.

– Jaha. Da har Apollon ikke funnet så mye.

– Fag og forskning er også hobbyen din?

– Ja, det er sant. Jeg kan vel ikke si at Tyskland er en hobby, men interessen for dette landet går langt utover det faglige. Jeg leser jevnlig tyske aviser, ser tysk fjernsyn, jeg oppholder meg mye i landet og har mange kjente der.

– Ditt faglige forhold til Luther er én ting, hva med det mer personlige?

– Jeg har et dobbelt forhold til ham. Jo mer jeg arbeider med Luther, jo mer imponert blir jeg over ham. Styrken hans, pågangsmotet, alt han fikk gjort. Samtidig er han også på et vis blitt mer fjern og fremmed. Fremmed på grunn av avstand i tid selvsagt, men også fordi jeg opplever at han ser verden så annerledes enn jeg selv gjør. Forholdet til andre mennesker, det harde og uforsonlige. Hatet mot jødene, som ikke bare var en avsporing, men en konsekvens av noen sider ved teologien hans, holdningene hans. I vår norske tradisjon ser vi på Luther som nær, som vår, en vi kan ta til oss direkte. Den tradisjonen synes jeg ikke er lett å føre videre. Vi vet mye mer om Luther nå.

Av Toril Haugen
Publisert 1. des. 2017 00:00 - Sist endret 10. okt. 2018 11:14