Rebellen med en god sak

Hvor var DU da Kristin Braa radbrakk nedleggelsen av kvoteordningen for studenter fra utviklingsland?

GIR IKKE MENING: – Det er full krise. Suksessen til prosjektet vårt har vært helt avhengige av kvoteordningen. Nå har vi én doktorgradsstipendiat fra Afrika igjen. Alle som kan litt om bistand vet at alt handler om å bygge kompetanse. Det er det eneste som varer. Her gir vi folk en karriere og en fremtid, og så kuttes den muligheten? Det gir ikke mening, sier Kristin Braa. FOTO: OLA SÆTHER

Noen dager før intervjuet skal skje, ringer informatikkprofessor Kristin Braa (58). Hun er på hytta i Sandefjord, der visstnok det eneste hun gjør er å «slappe av, padle kajakk og fiske». Denne formiddagen har likevel gått med til å rette eksamensoppgaver, ha telefonmøter og besvare epost. Nå koster hun gårdsplassen.

– Jeg orker ikke å snakke mer om meg selv.

Den raspende stemmen nærmest drukner i støyen fra energisk husarbeid.

– Jeg ble jo nettopp portrettert av Ekko på P2. Det var langt også. Hørte du det?

– Nei.

– Jeg har millioner av ville historier å fortelle. Putter du på en femkrone, så renner det ut av meg. Men det gidder jeg ikke, for da bruker journalistene bare det.

– Det er ikke den beste innstillingen å ha til et portrettintervju.

– Du får finne på noe annet, sier Kristin Braa.

Til daglig leder hun arbeidet med informasjonssystemet HISP, som i dag sørger for at helsetjenester i 60 land har tilgang til oppdatert og presis informasjon om pasienter og den medisinske behandlingen de trenger. Et prosjekt som regnes som en av Universitetet i Oslos største internasjonale suksesser, som årlig henter inn rundt 80 millioner i ekstern finansiering.

At Kristin Braa sitter i sjefstolen liker universitetet også å skryte av: En sterk, kvinnelig leder i en mannsdominert teknologibransje. I deres egen promovideo seiler hun elegant gjennom instituttgangene i slow-motion, iført store øreringer og raff skinnjakke.

Hun virker som en dame som liker å ha kontroll.

SISTE STUDENT: Wilfred Senyoni er den siste kvotestudenten som ble tatt opp på HISP-programmet. Tidlig neste år disputerer han for doktorgraden. – Wilfred er et eksempel på hvor viktig kvoteordningen er for kapasitetsbygging i Sør. Han leder HISP Tanzania på University of Daar es Salam. Teamet består av 18 personer og støtter det nasjonale helsedepartement, så vel som hele regionen. Teamet leder an i utviklingen av globale app'er tilgjengelig for 67 utviklingsland over hele verden, forteller Kristin Braa. FOTO: OLA SÆTHER

– Hva vil du fortelle om da?

– Prosjektet vårt, og hva det betyr for de som jobber med det. Det sies så mye dårlig om norsk bistand. Vi er en suksesshistorie.

Her er noe av det Kristin Braa ikke vil snakke om:

  • Tiden da hun som tenåring på 70-tallet var husokkupant i de forlatte bygårdene i Oslo. Braa lenket seg fast i trappen, holdt appell fra taket og ble arrestert.
  • Deltakelsen i kampen mot utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget i årene 79-80. Braa lenket seg fast (i 30 kuldegrader denne gangen), protesterte og ble arrestert.
  • Oppholdet i Tromsø, der hun giftet seg med den Oscar-nominerte filmregissøren Nils Gaup. De er i dag skilt, men har to døtre sammen og er «gode venner».

– Det er nesten ingen som forstår det vi holder på med. Alt som handler om data kan virke veldig abstrakt og vanskelig. Derfor kan man bli litt irritert når folk ikke forstår det, og bare vil snakke om andre ting, sier Jørn Braa.

Han er Kristins storebror og kollega på Institutt for informatikk. De har vanligvis kontor vegg i vegg, men denne våren tilbringer han i Indonesia. Myndighetene der er i ferd med å implementere helseinformasjonssystemet deres. Samtalen skjer over en skrall telefonlinje.

Det var Jørn som i sin tid anbefalte søsteren å studere informatikk. Hun ville egentlig bli sveiser. Det var også han som under arbeidet med doktorgraden i 1994 startet HISP-prosjektet, som søsteren nå leder.

– Jeg har vendt meg til å samarbeide med henne. I starten kan hun nok virke litt skarp i kantene og brysk. Spesielt mot folk hun ikke liker.

– Hva skal til for at hun misliker noen?

– Har du skjulte motiver eller prøver å sluntre unna ligger du tynt an. Sånt er hun ikke så begeistret for.

– Hva med oppmerksomhet?

– Det tror jeg ikke hun har noe i mot. Hun får jo ganske mye av det, spesielt fra media. Selv om det ikke er alt hun er så jævlig fornøyd med.

– Andre ting?

– Folk som kommer for sent.

Noen dager senere er det derfor med svettende håndflater jeg tar heisen opp til sjette etasje av Ole-Johan Dahls hus på Universitetet i Oslo, der Kristin Braa og teamet hennes – 25 vitenskaplige programmere, 10 implementører/prosjektkoordinatorer og 25 doktorgradsstudenter – holder til. I varmen var resepsjonen forlatt, så det tok en stund å finne frem. Nå har klokken passert avtalen med flere minutter.

– Der er du ja, sier Kristin Braa.

Hun står i døråpningen til kontoret, iført singlet, kort skjørt og brune tresko.

– Du ser varm ut. Hva vil du ha å drikke? Vi har isvann, det er nydelig.

"Det sies så mye dårlig om norsk bistand. Vi er en suksesshistorie."

Hun småløper innover gangen for å hente glass på kjøkkenet. På en veggtavle henger utklipp av presseoppslag om informasjonssystemet deres. På bildene stråler Kristin Braa mot leserne.

– Du stiller opp på mye?

– Jeg er mulighetsorientert og sier alltid ja. Unntaket er hvis det bare skal handle om meg og mitt liv – da har jeg lov til å si nei.

– Problemet er at her i Norge vet de fleste ikke om det fantastiske vi driver med. Det gjør at vi sliter med å rekruttere gode programmere. De skjønner ikke at man kan komme hit og redde verden. Det er frustrerende, men ingen blir profet i eget land.

Kristin Braa har ledet HISP-prosjektet siden 2010. Informasjonssystemet er en plattform der innsamlede helsedata gjøres tilgjengelige for alle i et lands helsevesen, slik at dataene kan legges til grunn når beslutninger skal fattes. I mange land registreres fortsatt helsedata på skrevne ark, og da kan informasjonsveien være lang. Ved hjelp av enkle dataløsninger som en mobilapp tilkoblet internett, kan nå informasjonen deles raskt. Systemet er i tillegg skrevet med åpen kildekode, noe som gjør det tilgjengelig for alle helt gratis.

– Så koster det selvfølgelig litt å drifte og utvikle systemet videre, sier Braa.

Inne på kontoret går hun gjennom en presentasjon hun nylig holdt i Geneve. Det var i anledning et møte i en internasjonal givergruppe som kjemper mot spredning av AIDS, tuberkulose og malaria. Braa var der for å diskutere samarbeid og drive med opplæring.

– I andre sammenhenger møter man av og til pratmakere. Folk som er gode til å selge, men ikke så mye mer. Dem holder jeg meg langt unna. For få støtte er vi avhengige av tillit, at vi leverer det vi lover. Alle sier til oss: «Kan vi ikke ansette en kommunikasjonsmedarbeider til dere, som kan hjelpe til med å selge?» Men vi kan ikke bruke noen som ikke forstår prosjektet vårt. Så jeg må gjøre det selv.

– Hvordan tror du at du fremstår for folk som ikke kjenner deg?

– Jeg virker nok litt vill. Hvis ADHD hadde fantes da jeg var liten, hadde jeg sikkert hatt det. Jeg er jo veldig ærlig. Hvis folk gjør noe jeg mener er galt, sier jeg ifra med en gang. Gjennom et langt liv har jeg lært at det lønner seg å ta det tidlig.

Da Kristin Braa startet i første klasse på Holmen skole i Asker en gang midt på 60-tallet, havnet hun i konflikt med autoritetene fra første stund. Frøken forlangte at ungene skulle starte skoledagen ved å stå ved pulten og synge en salme. Braa elsket å synge, men trodde ikke på innholdet i salmeversene. Hver gang «Gud», «Herre» eller «Jesus» ble nevnt, snurpet hun munnen sammen.

– Jeg uttalte aldri navnene som hadde stor bokstav. Frøken la merke til det og ble ikke blid. Når vi var i kirken satt hun alltid på raden bak meg og slo meg i skulderen hvis jeg ikke oppførte meg.

Siste året på barneskolen skulle elevene for første gang få vitnemål. I norsk endte Kristin Braa med nedsatt karakter. Grunnen var at hvis hun ikke hørte noe, sa hun «hæ».

– Beskjeden var at jeg hadde et dårlig språk. Hvem vet, kanskje jeg bannet også? Jeg mistet i hvert fall respekten for skolesystemet. Det føltes urettferdig. Når du jobber mot et mål og ikke får «payoff», så gidder du ikke jobbe mer.

– Hvordan er du som universitetslærer selv?

– Jeg tror jeg er veldig empatisk, for jeg husker så utrolig godt hvordan det var å gå skolen. Derfor koster det meg enormt å sette karakterer på studenters arbeider.

– Da vi snakket sammen på telefonen hadde jeg slitt hele morgenen med å sensurere eksamener. «Er dette rettferdig eller ikke?» Jeg måtte til slutt ta en tenkepause over helgen. Det endte med at jeg vippet én av dem opp.

– Hvorfor?

– Fordi jeg vet hvor vondt i hjertet det gjør å bli skuffet.

Etter ungdomsskolen bestemte Kristin Braa seg for å gå linjen for sveis- og platearbeid på Rud yrkesskole. Hun var den første jenta der, og da elevene skulle ut i lære oppstod det problemer. Ingen av verkstedene i nærheten hadde tilgang på jentegarderobe. Unntaket var Nylands mekaniske verksted i Bjørvika, men rett etter at Braa hadde bestått opptaksprøven ble verkstedet nedlagt.

– Dermed var den sveiserkarrieren over.

– Kan du det fortsatt?

– Ja, men det er lenge siden sist. Sveising er en ferdighet man må holde i live. Du limer jern sammen, vet du. Det er fantastisk.

Siden flyttet hun til Nord-Norge og kjempet for samenes rettigheter. Etter hvert begynte hun å studere programmering ved Universitetet i Tromsø. I dag er hun en av svært få kvinnelige informatikkprofessorer i landet.

– Du har jo vært opptatt av å få flere jenter inn på informatikkstudiet?

– Åh, må vi snakke om det? Det er jeg drittlei. Nå har vi fått masse jenter, sier Braa.

– Så det problemet er løst?

– Nei, nei. Men hver gang vi tar et initiativ for å få med jentene, ser vi at andelen går opp. Så blir vi litt utmattet og glemmer det, så går andelen ned igjen.

– Tror du at du selv ville fått like mye oppmerksomhet hvis du ikke var kvinne?

– Hm... Jeg tror faktisk det er prosjektet vårt som skinner. Så er det jo jeg som er ute og babler om det. Det er klart det hjelper litt noen ganger, men som regel tror jeg folk i denne bransjen er både kjønns- og fargeblinde.

Fra et hav av papirer på kontorpulten fisker Kristin Braa frem et bilde som hun gjerne vil vise frem.

– Dette er jo hovedgrunnen til at jeg sa ja til å stille opp.

På bildet smiler seks afrikanske menn mens de holder rundt hverandre. De er uteksaminerte doktorgradsstipendiater fra Mosambik, som fullførte graden sin i Oslo gjennom å arbeide med HISP-prosjektet. Takket være dem er Mosambik i dag et av landene som bruker helseinformasjonssystemet.

Grunnen for at afrikanerne kunne studere i Norge var den såkalte «Kvoteordningen» for studenter fra utviklingsland. Den innebar at utvalgte internasjonale studenter fikk mulighet til å søke lån og stipender på linje med norske studenter. Når de fullførte graden og reiste hjem, ble lånet slettet. De fleste kvoteplassene gikk til studenter fra fattige land i det Kristin Braa kaller «det globale sør». Ifølge henne fungerte ordningen som en effektiv form for bistand. Etter fullførte studier reiste de fleste studentene fra utviklingsland tilbake til hjemlandene sine. De kunne dermed bidra til å bygge opp effektive institusjoner der.

I 2016 bestemte regjeringen at ordningen skulle faset ut. Begrunnelse var at den ikke var «effektiv».

– Det er full krise. Suksessen til prosjektet vårt har vært helt avhengige av kvoteordningen. Nå har vi én doktorgradsstipendiat fra Afrika igjen. Alle som kan litt om bistand vet at alt handler om å bygge kompetanse. Det er det eneste som varer. Her gir vi folk en karriere og en fremtid, og så kuttes den muligheten? Det gir ikke mening, sier Braa.

Myndighetene har i dag erstattet Kvoteordningen med andre stipendordninger, som hovedsakelig er innrettet mot studenter fra mellominntektsland og innebærer kortere studieopphold i Norge. Ifølge tidligere kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) var målet å redusere faren for såkalt «hjerneflukt» – at de flinkeste studentene forlater hjemlandet for godt.

– Problemet er at mange av disse universitetene ikke har doktorgradsutdanninger innen IT, sier Kristin Braa.

– Kompetansen finnes rett og slett ikke, det er ingen å lære av. Når studentene vi har hatt her drar tilbake, er de plutselig blant hjemlandets mest kunnskapsrike på feltet. De er innenfor nettverket vårt og har alle muligheter til å bidra med noe varig.

Stortinget forsøker nå å kartlegge konsekvensene av Kvoteordningens bortfall. Utredningen skal etter planen bli klar i løpet av året.

– Jeg håper de kommer hit og spør meg. Politikere går vanligvis ikke tilbake på en beslutning, uansett hvor dum den er. I dette tilfellet må de ta til vettet. Jeg er bekymret for Norges anseelse ute. Vi har forpliktet oss til å bidra til kapasitetsbygging i det globale sør, og så gjør vi det motsatte.

– Hvordan påvirker det mulighetene for å få inn systemet deres i enda flere land nå?

– Vi har såpass store muskler at vi nok skal klare oss, men det er klart det bekymrer oss. Jeg vil ha folk fra landene vi kan samarbeide med etterpå.

– Broren din sa du kunne virke «skarp i kantene» og «brysk». Hvordan kjenner du deg igjen i det?

Kristin Braas raspende latter fyller kontoret.

– Haha! Han er i hvert fall mer diplomatisk enn meg. Jeg tar tak i problemer når jeg ser dem. Som leder er det en del av jobben min.

– Føler du at du har havnet på rett hylle her i livet?

– Ja, det er bare forbokstaven. Dette prosjektet er altoppslukende. Jeg kommer til å jobbe med det resten av livet, det vet jeg.

– Det virker som du fort kunne endt opp som noe helt annet?

– Tilværelsen er full av tilfeldigheter, sier Braa.

– Jeg har så mange eksempler på det at jeg nesten renner over. Men dem får jeg spare til en annen gang. Hvis jeg begynner fortelle, skriver du bare om det.

 

Av Sindre Leganger
Publisert 7. sep. 2018 10:37 - Sist endret 7. sep. 2018 10:37