En tilfeldig kjærlighet

Faren sa jurist, fornuften sa journalist. Men etter hun møtte kjerringene i nord, valgte Marianne Lien å følge hjertet.

HYTTA: Marianne Lien ga nylig ut en bok om hytter. – Folk sier til meg: "Ja, den er veldig folkelig – jeg mener ikke noe vondt med det, altså!", forteller Marianne Lien.  FOTO: Ola Sæther

Den 5. januar 1985 gikk en 25 år gammel antropologistudent på flyet til Båtsfjord. Egentlig hadde hun valgt journalistikken som sin livspartner, en attraktiv og stødig jobb som tilbød uavhengighet fra en eventuell ektemann, noe hun, en «forsinket 68-er», så på som helt nødvendig.

– Å jobbe som antropolog er noe man virkelig må ville.

Så hadde antropologien dukket opp, helt tilfeldig, og tatt henne med storm. Den lovet ingen skinnende forsider, ingen jobb eller trygghet.

Likevel satt hun altså der, på et fly med kurs for Nord-Norge og ni måneder feltarbeid. Hun hadde ikke et brennende ønske om å observere fjerne kulturer eller primitiv urbefolkning. I stedet rettet hun blikket innover, mot hjemlandet, med et enkelt spørsmål: Hvorfor spiser folk som de gjør?

Her er alle de tingene på hytter som av en eller annen grunn ikke kastes.

Marianne Lien går bort til en monter. Bak glasset står en lampe, “utskåret” i en slags mørk tre-etterligning, med et troll sittende ved en trestamme som bærer en rutete lampeskjerm. Få vil påstå at det er verdens peneste lampe. Lien forklarer at eieren synes «den er så hæslig».

– Hun flirte og skulle egentlig bare kaste den ut i sjåen, som de sier i Finnmark.

Lien ler.

– Den er jo grusom.

I stedet for at den ble kastet, ba sosialantropologen henne om å sende den til Oslo, der den har endt på utstillingen «Hytta – fire vegger rundt en drøm» på Norsk Folkemuseum, som et eksempel på en av de mange særegne skikkene nordmenn bringer med seg til sine steder ved sjøen, i skogen eller på fjellet. Utstillingen baserer seg på boken med samme navn, som hun og kollega Simone Abram ga ut i vår, etter å ha besøkt flere titalls norske hytter.

Prosjektet er det nyeste i en karriere som har spent over fire tiår. Siden det første feltarbeidet i Båtsfjord i 1985 har Lien rettet sitt sosialantropologiske blikk mot mat, industri, lakseoppdrett.

Dette prosjektet har truffet noe. Kanskje er det ikke så rart at så mange ser ut til å kjenne seg igjen i hyttelivet og stygge lamper med affeksjonsverdi, den gamle jakka som fortsatt lukter bestefar, fellesstøvlene man kipper på seg til utedoen, vannbæringen, de broderte serviettene, innlemming av inngifte og arvekabaler som ikke går opp.

– Det fine med antropologien er at den alltid gir deg muligheten til å se et annet lag under det som først kommer til syne.

– Prosjektet handler jo ikke om hytter som sådan, det handler om hytter i forhold til slekt og familie. Det er vanskelig å studere slekt og familie. Men hyttene gir oss et inntak til det.

Lien og Abram har fortalt om Hytta på Lindmo i TV. Boka ble utgitt på Kagge forlag, med attraktivt, liksom-brodert omslag. Enkelte har brukt beskrivelser som for noen akademikere er nesten tabu.

– Folk sier til meg: «Ja, den er veldig folkelig – jeg mener ikke noe vondt med det, altså!»

ANTROPOLOGIEN: – Til slutt måtte jeg bare innse at det er min store kjærlighet, sier Marianne Lien. FOTO: Ola Sæther

Hun ler.

Det var dette som var et av målene med hytteprosjektet. Hun ønsket heller å nå ut til 5000 mennesker «enn å gnukke på de utrolig fine formuleringene som 500 antropologer kan lese».

– Dette skal nå ut til folk som er null interessert i antropologi. De er interessert i livet sitt. Og hvis jeg som antropolog kan gi dem en litt høyere himmel, en litt dypere forståelse av det livet de faktisk står i – kanskje de ikke har hytte engang, men likevel kjenner seg igjen i den krangelen de hadde om sølvskjea til mor da hun døde – så har jeg gjort min misjon. Da har jeg gjort jobben min.

– Når du har fått en slik mottakelse og har vært på Lindmo og greier, er det fristende å droppe de smalere temaene og bare fortsette på den folkelige veien?

– Nei, begge deler. Jeg elsker begge deler!

Hun insisterer på at Hytta, til tross for folkeligheten, er et grunnforskningsprosjekt. Hun mener skillet mellom grunnforskning og anvendt forskning er uheldig.

– Jeg tenker at all god forskning har et grunnforskningspotensial, og all god grunnforskning har et anvendt-potensial. Klarer du ikke å se begge deler, da gjør du en for dårlig jobb.

Det var Liens idé å sykle ut hit, fra kontoret på Blindern. Etter en svipptur innom Drammensveien og de ærverdige lokalene til Det Norske Videnskaps-Akademi, der hun fikk dedikere et år ved Senter for grunnforskning til å grave seg ned i domestisering i Arktis, endte turen på Bygdøys grusveier, med fuglekvitter, grønne trær og kuer som gresset tilfreds i solskinnet.

Her hører hun hjemme: Naturen og turene, dra til Vettakollen, gå opp og ned, opp og ned, liker yoga og turer med hunden. Hun hater treningssentre. Hun pleide å ri også, men i januar ble hun kastet av hesten og landet på hodet, nesten mirakuløst uten varige nakkeskader. Men med en solid støkk.

– Jeg er 59 år, jeg kan ikke ri sånne frekke hester lenger.

Fremme på Folkemuseet blar hun i utstillingens gjestebok, som minner om verdens hyggeligste kommentarfelt:

«Loving the hytte»

«Everyone should have a HYTTE»

«One day we’ll stay in a hytte together:)»

– Herregud, det er ikke mange sidene igjen. Jeg må finne en ny bok, sier Lien.

Rundt gjesteboka ligger, passende nok, montre med dens nære slektning, hytteboka.

– Her er faktisk jeg. Men det er det ingen som vet.

Hun peker på en oppslått hyttebok med snørike bilder og overskriften «Påsken – 1970».

– Jeg sitter inni snøhulen der, med store fortenner.

En episode fra barndommen har brent seg inn i hukommelsen. En liten historie som skulle slå henne igjen da hun flere tiår senere holdt en død oppdrettslaks i hånden under feltarbeid ved merdene (mærene) på Tysnes:

Marianne satt i en liten båt med faren og storebroren. De trakk inn garn på vannet ved familiens hytte på Hardangervidda. De hadde tilgang til tre familiebygde hytter i skog og fjell. Denne lå to mil unna nærmeste bilvei, og familien måtte ta båt deler av veien. De pakket med seg poteter og agurk og fisket resten av middagen selv.

Da de løsnet ørreten fra garnet, var noen av fiskene fortsatt i live. Hun så dem ligge der i bøtta og gispe etter luft, så hun tok øsen og helte vann over dem for at de ikke skulle ha det vondt.

Faren betraktet datteren i noen dager, før han grep inn og viste henne en bedre måte: Han tok en ørret i halen og kakket fiskehodet mot ripa. Han lærte henne å gjøre det samme. Hun har aldri glemt følelsen: Dirringen fra fisken i dødsøyeblikket, livet som slukner i hånden.

– Han respekterte at jeg brydde meg om fiskens smerte. Jeg syntes det var fælt å se den dø, men verre å se den lide. Og jeg skjønte det kanskje allerede da: Caring and killing can be done in one single act.

Mus, hunder, hamstre, hest – Marianne Lien har eid og elsket mange dyr gjennom livet. Som 16-åringer bladde hun og venninnen opp 4000 kroner for en ung fullblods steeplechaser fra Øvrevoll som hadde ødelagt knærne i et løp og skulle slaktes.

– Den var ganske vill, sier Lien.

Moren var arkitekt, på en tid der kvinnelige studenter på arkitektstudiet nærmest var en fremmed rase. Faren var jurist, politisk aktiv, likte å diskutere.

– Så jeg var drilla i diskusjon. Og han syntes jeg burde blitt jurist, og det var det eneste jeg visste at jeg ikke kunne bli – for det var han.

Hun kaller seg selv en forsinket 68-er. Foreldrenes fotspor burde unngås, og alt kunne stilles spørsmål ved. Hvorfor være i et forhold, gifte seg, få barn? Hvorfor følge strømmen?

– Jeg var veldig opptatt av at jeg måtte kunne forsørge meg selv som kvinne. Det var ikke viktig med karriere, men å klare meg selv og ikke bli avhengig av å gifte meg med en mann og bli helt låst. Jeg så nok av det på 60- og 70-tallet, som barn. Jeg skjønte at det ikke var bra.

Lien hadde karakterer til å komme inn på hva hun ville. Etter videregående – med et transformerende utvekslingsår i California, der hun «ble pumpet full av den amerikanske selvbevisstheten» – sendte hun en søknad om hospitantplass til to aviser. Aftenposten svarte at hun kunne få jobb der neste sommer. I mellomtiden, rådet redaktøren, kunne hun jo ta noen fag på Blindern?

– Drit i den jobben, drit i de pengene. Det får gå.

Lien ble med en venninne som skulle på introduksjonskurs i antropologi. Hun kjøpte grunnboka, ble fascinert.

– Jeg syntes det var helt fantastisk. Jeg ble sånn: Wow, dette har jeg gått og tenkt så mye på.

Gjennom åtte år, der hun også rakk å utdanne seg til ernæringsfysiolog, sto hun i spagaten mellom journalistikk og antropologi. Til slutt var siste eksamen tatt. Hun var gravid, hadde kjæreste og en fast journalistjobb rett rundt hjørnet.

– Og da skjønte jeg at den letingen etter trygghet, det at jeg måtte greie meg selv og bli journalist – drit i det. Drit i den jobben, drit i de pengene. Det får gå.

Båtsfjord overrasket henne. Hun dro dit for å studere hvorfor folk spiser som de gjør. Nordnorske matvaner på 80-tallet boblet ikke akkurat over av kreativitet. Folk flest hadde gjerne et repertoar på 20-30 middagsretter. Der enkelte i dag prøver seg på én kjøttfri dag, hadde de to dager med kjøtt i uka – resten fisk. Ny mat ble sett på med skepsis. Reker var agn, pizza et fremmedord.

Men i magisteravhandlingen hun til slutt skrev, «Fra bokna fesk til pizza», skildret hun en endring over til mer utprøvende vaner, der nye retter smøg seg inn i hverdagen.

I spissen for matlagingen sto husmødrene, med en karriere Lien aldri hadde trodd var mulig. Riktignok hadde de ensformige arbeidsdager på filetfabrikken. Men på hjemmebane briljerte de. Med mat.

«Kjempekjærring» var en hedersbetegnelse, en som virkelig kunne sine saker, sier Lien og legger om til finnmarksdialekt:

– «Du kan snakke med ho Ragna – ho e ei skikkelig kjempekjærring.»

Den unge sosialantropologen oppdaget etter hvert hvilken enorm kunnskap som fulgte med husmorrollen – og hvor stort tap at den ble avfeid og usynliggjort.

– Vi kan skylde på kvinnebevegelsen for akkurat den der. Selv om jeg er feminist på alle vis, så tenker jeg at der så de ikke hva de kastet ut.

I møte med Marianne er det særlig én ting man raskt vil oppdage.

– Hun er rask på alle måter, i hodet og til beins. Det går unna, sier Herborg Bryn, venn og kommunikasjonsdirektør i Statistisk sentralbyrå.

– Hun kan sikkert bli litt utålmodig, vil veldig gjerne at ting går fort. Hvis alle hadde løpt like fort som henne, så hadde vi vært et helt annet sted, sier Ingjerd Hoem, prodekan for undervisning på Det samfunnsvitenskapelige fakultet.

– Det går veldig fort oppe i hodet hennes, hun er smart. Det er nesten så vi rundt henne ikke klarer helt å henge med, sier sønnen Vidar.

Under store deler av sykkelturen til Bygdøy lå Lien flere sykkellengder foran Apollons journalist. På opptaket av intervjuet snakker hun så fort at det tidvis høres ut som dobbel hastighet.

Og er man rask, kan man nå mye.

Lien ble etter hvert en ekspert på mat, hyppig brukt av medier som ville vite mattrendene for både 90- og 00-tallet. Hun har forsvart Grandiosaens næringsinnhold (ikke så verst hvis du legger til litt salat), og hun har tatt en doktorgrad der hun igjen studerte matvaner – fra produsentenes side. Siden dykket hun dypt ned i laksens verden og tok med seg familien til et halvt års feltarbeid i Tasmania.

– Hun er veldig intellektuelt nysgjerrig og engasjert, sier Ingjerd Hoem.

– Men innimellom blir det litt mye, selv for henne. Jeg ser det på hudfargen. Hun blir blek, og jeg skjønner at «Oi, nå har hun gjort mye i det siste.»

Hun har bodd i Ullevål Hageby siden 1984. Noe som i seg selv har vært en slags antropologisk langtidsstudie. I starten hadde hvem som helst råd til å kjøpe de trekkfulle husene med ruskete bakgårder. I 2006, da Liens gamle avis Aftenposten undersøkte hvordan «eliten klumper seg sammen i og ved Ullevål Hageby», var sosialantropologen en av de få som lot seg intervjue.

Joda, barna her blir kanskje en litt homogen gruppe, innrømte hun.

– Det mener jeg nok fremdeles, sier Lien, som ser et endret nabolag, der husene nå kjøpes av leger og finansfolk, ikke akademikere.

Hennes egne barn kommer nok heller til å slå seg ned øst for Akerselva, tror hun. Hun har to sønner og en datter, pluss en stesønn fra sitt andre ekteskap. Tre av dem har gjort det motsatte av Lien: De følger sin mors fotspor, inn i antropologien.

Selv har Marianne Lien forsøkt å helle kaldt vann i blodet på barna som har ymtet frempå at de snuste på antropologi.

– Jeg har absolutt ikke jobbet for det. Å jobbe som antropolog er noe man virkelig må ville.

Men så, når de har gjort det samme som Lien og trosset sin forelders advarsel, har hun støttet dem fullt ut.

– Vi får spennende samtaler. Vi brenner for de samme tingene.

På vei hjem fra Folkemuseet foreslår hun et kort stopp ved Rodeløkka kafé. Sola har forsvunnet. Tordenskyer samler seg. Hun og antropologien har holdt sammen i fire tiår nå, er på trappene til det femte. Men landet hun vendte blikket mot i 1985, har endret seg. Så mange retter kjøpes gryteklare eller leveres på døra. Entreprenører lokker med nøkkelferdige hyttefelt. Husmødre og snekkere preger ikke matlaging og hyttebygging på samme måte.

Alt er blitt litt større, går litt raskere.

Lien vil vie det neste tiåret av karrieren til å se på noen som falt av lasset under denne utviklingen. Hun vil tilbake til Finnmark, ikke for mat denne gangen, men for å studere endringer i landskapsbruk og jordbruk historisk og de brå skiftningene folk har vært utsatt for. Hvordan det samiske og nord-norske er blitt «kolonisert» av styresmaktene i sør. Prosjektet er i startfasen, men Lien tror erfaringene hennes kan gi en annerledes vinkling.

– Det handler om domestisering, temming, og interessen for landskap og natur. Og dyr og menneskeforhold. Og mat. Som kommer igjen og igjen i karrieren min. Jeg ser ikke noen grunn til å gjøre noe annet egentlig. Det fine med antropologien er at den alltid gir deg muligheten til å se et annet lag under det som først kommer til syne. Den gir deg muligheten til å fortelle historier, historier som er overraskende og annerledes, og til å oppdage ting som du ellers ikke ville sett.

– Du snakker veldig engasjert om faget ditt.

– Jeg elsker det.

– … så det var rett da, å kutte ut journalistikken?

– Ja! Jeg valgte jo antropologien igjen og igjen. Til slutt måtte jeg bare innse at dette er min store kjærlighet. Og den må jeg ta på alvor. Det var skummelt da, for den ga meg ingen garantier, ingen visshet om jobb og trygge inntekter.

– Men det gikk jo bra. 

Av Per Magnus Riseng
Publisert 2. okt. 2019 15:30 - Sist endret 2. okt. 2019 15:30