Nils Chr. Stenseth: – Jeg lever et rotterace

Han sluttet å lage mat, gå turer og lese skjønnlitteratur. Men det er ikke det eneste Nils Chr. Stenseth har ofret for å bli internasjonal toppforsker i biologi.

Foto: Ola Sæther

For Nils Chr. Stenseth er livet enkelt: han jobber så lenge han kan.

Morgen og kveld. Julaften og bursdag. Da biologiprofessoren fylte 70 år i sommer, klarte han riktignok å smette inn en god middag med kona. Han hevder han holder helgene hellig, men presiserer at «hellig» kun innebærer å ikke reise eller ha møter lørdag eller søndag – som ellers, naturligvis, også er vanlige arbeidsdager.

"Jeg har ikke noe problem med at jeg bruker mye taxi." 

Stress og høyt tempo virker som naturlige følger av et professorliv som også er proppfullt med andre roller, fra FN-klimarapport-forfatter til leksikon-styremedlem, men til NRK i mars forklarte Stenseth: «Jeg har et ekstremt stressende liv, men jeg stresser ikke.»

– Jeg jobber hele tiden – men i et rolig tempo. Jeg jobber heller lenger enn å begynne å gå rundt min egen akse, for det er veldig bortkastet, utdyper han.

En tidlig morgen, i en drosje på vei mot Gardermoen, skriver han eposter mens han svarer på spørsmål, kommenterer alle rottene som visstnok bor på Frogner, peker ut stamrestaurantene til seg og kona, minnes leiligheten de hadde før, på 90-tallets Grünerløkka, i gåavstand fra både Salem menighet, Lolita massasjeinstitutt og «byens første homse-restaurant».

– Der gikk det an å ha bil, for det ble sett på som en belastning å parkere utenfor Lolita massasjeinstitutt, så det var alltid ledig plass der.

I BAKSETET: På vei til Gardermoen – i taxi. Professoren fortsetter arbeidet han begynte på klokken halv seks. En typisk morgen i livet til Nils Chr. Stenseth, altså. Foto: Ola Sæther

Ekteparet droppet bil da de flyttet til Frogner. Siden er drosje blitt Stenseths foretrukne valg – den perfekte transporten for en som skyr ineffektivitet som den pesten han er ledende ekspert på.

Mange fikk øynene opp for professorens reisevaner i vår. Da ble han ufrivillig hovedperson i nyhetssakene om intensiv bruk av drosjekort ved UiO, med overskrifter som «Topp-professor tok taxi for en halv mill. på det offentliges regning».

I stedet for å unnskylde seg, ville han forklare.

– Jeg har ikke noe problem med at jeg bruker mye taxi. Mange kommenterte at jeg var så unorsk, at jeg ikke bortforklarte det. Det er ikke noe å bortforklare, det er bare sånn det er. Og det er sånn det på sett og vis må være for at jeg skal gjøre den jobben stor den faglige ledelsen ved UiO setter stor pris på, sier han, sier han.

"Forskning er et veldig ensomt, hardt liv."

– Det er vanvittig mye mer effektivt å jobbe på den halvtimen her, enn å gå ned til Oslo S og ta toget.

For andre er ikke Stenseths baksetejobbing en nyhet. Økologen Rolf Anker Ims forteller om en biltur på 80-tallet, da Stenseth var veileder på hans doktorgrad. Mens Stenseth skrev på manuskripter i baksetet, havnet Ims og den kanadiske kollegaen og sjåføren i en heftig faglig diskusjon – så heftig at de kjørte i grøfta.

– Nils Chr. sluttet ikke å arbeide med manuskriptene hverken mens vi satt i grøfta og ventet på hjelp eller senere da vi ble trukket opp av en traktor, minnes Ims.

Fremme på Gardermoen fisker Nils Chr. Stenseth ut sitt eget kredittkort til sjåføren, som husker å ha kjørt professoren flere ganger før. Han pakker ned datamaskinen, tar på ryggsekken og trasker gjennom flyplassens sikkerhetskontroll for prioriterte passasjerer, før han forsvinner inn i et fly mot Tallinn for å fortelle en gruppe historikere om svartedauen.

Han ble født i Fredrikstad, vokste opp på Greåker, med en tolv år eldre søster, en hjemmeværende mor og en far som drev jernvareforretning.

– Foreldrene mine var veldig opptatt av at man tedde seg bra, at man hadde pen hage og huset så pent ut og sånt. Det var mye viktigere enn å ha det bra, sier Stenseth.

– Vi hadde mye bøker i huset, og det likte jeg veldig godt, men jeg opplevde nok at mye av hensikten med bøkene var å være pynt i en hylle. Det skulle ta seg pent ut. Man kjøpte bøker etter hva slags rygg de hadde. Og det har preget meg. Jeg gir katten i hvordan jeg fremstår. Jeg går med langt hår i fine miljøer og sånt, og det er helt okay for meg.

Femti meter unna familiens hus lå en gård han ofte besøkte som barn, en introduksjon til dyre- og planteriket. På gymnaset tentes gnisten for det akademiske og vitenskapelige.

– Jeg var nok veldig sær på den tiden.

De ble en gjeng som ifølge Stenseth «var ganske spesielle», som droppet litteraturpensum og heller leste Georg Brandes, slukte de populærvitenskapelige arbeidene til Norges første kvinnelige professor, biologen Kristine Bonnevie.

Etter gymnaset kunne han ha kommet inn på lege- eller ingeniørstudiet. Han valgte en retning med lavere status: Matematikk og biologi.

– Prøvde de å overtale deg til å velge noe annet?

– De la nok et pent press på meg, ja. De ga til kjenne at dette var et gærent valg. Men jeg er helt overbevist om at jeg valgte rett den gangen.

En dag, under en lab-øvelse i utviklingsbiologi på Blindern noen år seinere, fikk unge Nils Chr. Stenseth øye på noe rart i mikroskopet. Han spurte professoren som ledet undervisningen:

– Hvorfor er alltid de to organellene i nærheten av hverandre?

– Det vet jeg ikke. Men jeg skal finne det ut.

Ved neste øvelse kom professoren bort og fortalte hva han hadde funnet ut. Et lys gikk opp for Stenseth: Den verdenen av kunnskap som vi henter informasjon fra, den verdenen kan vi altså være med på å bygge.

– Fra da av sto det helt klart for meg at jeg ville bli forsker.

"Det å bli sett bruker jeg for alt det det er verdt."

Det er vanskelig å oppsummere virksomheten til en mann hvis CV alene kunne fylt hele denne artikkelen.

Stenseth har skrevet 14 bøker og mer enn 750 vitenskapelige artikler. Mest kjent er han kanskje for forskningen på pestbakterienYersinia pestis og fluktuerende bestander av lemen, harer og gauper. Kontoret hans, et beryktet sted overfylt av bøker og artikler, ligger i Kristine Bonnevies hus, hjemstedet til forskningssenteret Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), som han bygde opp og ledet frem til i fjor høst.

Han er også, i skrivende stund:

Redaktør i det store vitenskapelige tidsskriftet Proceedings of the National Academy of Sciences (PNAS), gruppeleder hos Det Norske Videnskaps-Akademi (som han også har ledet), medforfatter på neste rapport fra FNs klimapanel, styreleder i Centre for Coastal Research ved Universitetet i Agder, styremedlem i Store Norske Leksikon (som han var med på å gjenopplive), vinner av Bonnevieprisen og en haug andre utmerkelser. Blant annet.

Og ingen ende er i sikte. Fokuset fremover ligger på havområdene i Skagerak, pesten og et prosjekt om mikro-makro-evolusjon, der de «analyserer paleontologiske data som om det var økologiske data».

– Der har jeg en gut feeling om at vi skal få til veldig spennende resultater som sikkert vil bli lagt godt merke til internasjonalt. Men det er aldri noen som har gjort det før oss. Det var ikke klart at vi ville lykkes, men nå er vi i ferd med å lykkes, sier han, nesten litt opprømt.

– Og det er en enorm glede å få sånne resultater etter å ha jobbet så hardt og lenge. Ja, det er det som driver meg. Kort og godt.

Han har god hjelp i mange gode, ofte unge, medarbeidere og et digert nettverk av kontakter, oppbygd og kurert over flere tiår. Han kaller seg en «alfahann», sier han trives i søkelyset – så lenge det er av de riktige grunnene.

TØFT: – Å være forsker og hevde seg i den internasjonale fronten – det er en tøff sport, vedgår Nils Chr. Stenseth. Foto. Yngve Vogt

– Jeg er veldig happy med at Nils Chr. Stenseth blir sett, sier Stenseth. 

– Men det som er viktig, er at han blir sett for det han gjør. Det er faktisk veldig viktig. Det å bli sett bruker jeg for alt det det er verdt.

På et tidspunkt var han på nippet til å kaste seg inn i kampen om å bli valgt til rektor ved UiO.

– Jeg har jo hatt et ønske om … eller et behov for å styre universitetet. Men samtidig, på grunn av at jeg er så firkantet, har jeg hele tiden vært sikker på at jeg aldri ville blitt valgt.

Mest av alt er han oppgitt over mangelen på tillit i ledelsen av forskningsmiljøer, særlig etter vårens drosjeoppstyr.

– De skal kontrollere deg hele tiden. Jeg skal feire min 70-årsdag i november. Da har jeg lurt på å sende ut en invitasjon med følgende tekst: «Jeg er ikke interessert i gaver, jeg har det meste. Men jeg vil gjerne at penger settes inn på en konto, slik at jeg kan få mitt eget taxikort. Men da skal jeg også ha incentivmidlene inn på samme konto.» Det kommer til å være god butikk.

Han ler litt.

– Men jeg tviler på at jeg får lov.  

Når Apollon spør et drøyt dusin av dem som nokså sikkert er gjester i Stenseths 70-årslag – venner, familie, kolleger – om hans egenskaper og personlighet, klinger mange svar likt: Han har høye ambisjoner, ofte nådd, med god hjelp av tilsynelatende uendelige mengder energi. Et stort ego med en velfortjent status som guru og en egen evne til å utvide – og utnytte – sitt enorme nettverk. Glad i mat, null interesse for sport. Et omtenksomt menneske som bryr seg, som er eksepsjonelt god til å jobbe med og støtte yngre forskere.

Evolusjonsbiolog og CEES-kollega Kjetill Sigurd Jakobsen forteller om en periode for noen år siden, da det hadde vært uvanlig mange foreldrepermisjoner ved forskningssenteret.

– Da kommer det en epost til alle på CEES fra Nils, hvor det står at fra nå av må alle som planlegger å få barn sende inn en søknad om å få tillatelse til dette, samt angi hvilken periode det er snakk om. Søknaden skulle sendes Nils til behandling, skriver Jakobsen i en epost.

– Straks etter at meldingen var gått ut, kommer en kollega av meg springende inn på kontoret mitt og sier: Hva i huleste er dette? Jeg ser på eposten og ser at datoen er 1. april.

Så neida, alt er ikke arbeid og alvor. Under et av intervjuene på Blindern, forteller Stenseth om Peer Gynt-spillet han nettopp har sett på Gålå.

– Det var veldig bra, helt fantastisk, jeg har sett drøssevis av Peer Gynt-oppsetninger, og dette er faktisk en av de beste jeg har sett. Den var veldig tro mot Ibsen.

Han elsker egentlig å stå på kjøkkenet, sier han ville jobbet som «kokk på gourmetrestaurant» om han ikke hadde blitt forsker. Lenge inviterte han de nærmeste til en årlig syv-åtte-retter på konas bursdag, helt til intensiv jobbing tok livet av tradisjonen, slik den også avlivet en annen hobby.

– Jeg leste en god del skjønnlitteratur i sin tid, men det gjør jeg ikke nå, det er en av de få tingene jeg virkelig beklager med mitt liv. Jeg har bare ikke tid.

– Er ikke det dumt?

– Det er veldig dumt. Men jeg kompenserer ved å gå mye på teater. Det er liksom der jeg leser. Det er veldig dumt, men det er fire-og-tyve timer i døgnet. Jeg lever et rotterace.

– En av dine kvinnelige kolleger spurte hvordan du har klart å beholde kona di med en slik arbeidshverdag?

– Nei, det må du spørre Bjørg om. Jeg er til stede innimellom, og da er jeg til stede. Jeg tror det er nøkkelen.

De så hverandre i spisesalen. Hun husker hvordan de satt der, på hver sin ende av et salongbord:

– En venn av Nils Chr. setter seg på bordet mellom ham og meg – og Christian sier: «Flytt deg, du skygger for utsikten.»

Bjørg var lei av A4-menn. Stenseth virket spennende og annerledes. De giftet seg etter litt over et år og flyttet til California, der han hadde fått stipend for å studere.

Han jobbet utrettelig også da, noe som i begynnelsen var tøft for henne.

– Han er aldri helt fri, det er han ikke i stand til, tror jeg. Men han er veldig støttende og snill og god og vi er veldig glade i hverandre. Vi har lært i livets skole, sier hun.

– Vi har vært sammen i snart femti år. Etter hvert har jeg utviklet mitt eget nettverk. Jeg har på en måte klart meg veldig godt på egen hånd, samtidig som han har kommet og gått. Når det er sagt, så har vi alltid hatt gode ferier.

Bjørg blir gjerne med når han reiser vekk på lengre turer, om det er Etiopia, Kazakhstan, Georgia, Nepal eller Arendalsuka. De pleide å gå i Nordmarka, men med årene har jobbingen hans slukt de turene. Men fortsatt drar de på teater og restauranter.

Bjørg pensjonerte seg for fire år siden.

– Og det har vist seg å være bra det, altså. Da bringer ikke hun med seg problemer fra jobben sin. Da har hun kun ett problem, og det er meg, sier han.

Hun på sin side vet at hun neppe vil få oppleve det motsatte.

– Jeg håper jo inderlig at han jobber til han stuper. For han har alltid jobbet. Han trenger å jobbe, han må være i aktivitet. 

 Prokrastinering er et fremmedord for Nils Chr. Stenseth. Bokstavelig talt. På spørsmål om han noensinne prokrastinerer, blir han et stort spørsmålstegn:

– Som hva…?

– Prokrastinerer? Vet du hva det er?

– Nei. Hva er det for noe?

Han får en kort innføring i jobb-distraksjoner og hvordan de kan forårsakes av sosiale medier og smarttelefoner.

– Jeg blir nok distrahert, men den distraksjonen går veldig fort over. Jeg har stor evne til å multitaske. Som jeg pleier å si: Jeg har jo delt opp hjernen. Jeg kan ha to samtaler samtidig – folk er forvirret over det.

"Ja, jeg har jo på mange måte ofret et privatliv."

– Hva tror du er den største forskjellen på å være forsker nå og da du startet?

– Det er nok mer press på unge forskere nå, med unger, begge har en karriere. Det å være forsker og hevde seg i den internasjonale fronten, det er en tøff sport. Du må gjøre akkurat de samme prioriteringene som sportsutøvere, du må legge alt til side. Jeg er imponert over å se unge par gjøre det veldig bra midt oppi presset med å ta seg av unger.

– Føler du at du har ofret noe for å nå så langt?

– Ja, jeg har jo på mange måte ofret et privatliv. Det fungerer bra oss innimellom, men det er mye der jeg har ofret.

– Men du har jo en datter?

– Jeg har en datter, ja, en fosterdatter.

På begynnelsen av 90-tallet ble Bjørg og Nils Chr. fosterforeldre for Miriam, født i Eritrea og da syv år. Han sier han er imponert over henne, hvordan hun har satt seg mål om å bli kunstner og så utdannet seg til nettopp det.

– Hun har jo sagt at jeg… kanskje ikke har vært noen god far. Så …vi har et turbulent forhold, men vi har det greit innimellom.

Miriam Haile, nå 35 år, billedkunstner og kulturansvarlig i Agenda X hos Antirasistisk senter, gir et mer nyansert bilde av fosterfaren.

– Vi er tre mennesker med mye kjærlighet til hverandre. Vi er forskjellige mennesker, og ting har vært turbulent, men det er mye kjærlighet i bunn, sier hun.

Haile mener faren er unorsk i måten han prioriterer karriere. Det er mye vanligere blant utenlandske akademikere.

– Han er ikke opptatt av familie på samme måte som mer tradisjonelle mennesker er. Han er opptatt av karriere. Den kommer først. Men jeg tror ikke han er noe annerledes enn andre fedre som har karrierer, sier hun og kaller Stenseth både autoritær og omsorgsfull.

– Engasjementet hans skrus aldri av. På godt og vondt. Og der er vi litt like.

Da han ble portrettert i Apollon i 1996, lenge før global oppvarming samlet skolebarn til streik, utrykte Nils Chr. Stenseth dårlig samvittighet for å fly for mye. Siden da har flyturene fortsatt, og kloden er blitt varmere. Han mener, som med drosjekjøringen, at jobben nødvendiggjør all flyvingen, som tross alt ofte er i forbindelse med klimarelatert arbeid.

– Men problemet er at vi alle sammen har gode argumenter for at vi skal være unntak. Jeg er egentlig svært deprimert over fremtidsutsiktene. Menneskeheten vil riktignok ikke forsvinne. Det vil være mye biologi igjen. Men det vil nok være en klode som er veldig annerledes. Og den er blitt annerledes på grunn av oss.

Han tror det må kraftige endringer til for at det skal være håp, antagelig fra politisk hold.

– Jeg tror det er dødfødt å satse på samvittigheten. Det skam-greiene som er nå? Glem det. Vi bortforklarer skammen, sier han og nevner en ting som gir ham håp: Miljøpartiet de grønne.

– De vil jo ta tak. Det skal bli spennende å se. Det er ikke mitt parti, men jeg må si jeg er veldig imponert over det de gjør.

Når han blir deprimert, enten det er klimaet eller bare forskning som butter, kan han finne trøst i Edvard Munch.

– Det er litt fleipete å si det med Munch, men det gjør meg faktisk glad å se disse deprimerte bildene hans. Og forklaringen som jeg gir: Da er jeg ikke alene. Det er en som har det verre. Eller, det er i hvert fall to av oss. Forskning er et veldig ensomt, hardt liv, hvor dagen består i å ikke få til ting. Du bare klarer det ikke. Men innimellom så klarer du det.

– Og da er det verdt det?

– Åjajaja, absolutt.

 

Av Per Magnus Riseng
Publisert 28. nov. 2019 10:53 - Sist endret 28. nov. 2019 10:56