Skygger over Amerika

Populisme og økonomisk kollaps truer med å mørklegge stadig mer av Latin-Amerika. Benedicte Bull nekter å legge lommelykta fra seg.

LATIN-AMERIKA: Politisk og økonomisk kan det gå bra en stund, før det kollapser fullstendig. Det er skummelt, men også fascinerende, sier Benedicte Bull. FOTO: OLA SÆTHER

– Jeg prøver ikke å la det går inn på meg. Men brasilianerne valgte altså en leder med klare fascistiske trekk.

Benedicte Bull ser ned på den grove sconesen på tallerkenen. Hennes favoritt. Forsøker å ta en bit uten at den smuldrer.

– Som forsker skal jeg være forsiktig med å fremme politiske preferanser. Men her er det ikke lenger et spørsmål om høyre eller venstre. Dette dreier seg om selve demokratiet, våre menneskerettigheter, klima. Om man i det hele tatt tror på noen idealer fra opplysningstiden.

Et gråhvitt filter har lagt seg over vinduet til bakeriet ved Ullevål stadion. Utenfor kjemper tilkneppede nordmenn mot snøføyka.

Professoren i statsvitenskap varmer hendene mot kaffekoppen etter tre hundre meters rask gange fra basen på Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. For å kunne plante føttene på regionen hun har spesialisert seg på, måtte vi lagt til ytterligere åtte millioner meters glideflukt.

Akkurat denne dagen framstår avstanden til Latin-Amerika ekstra lang. Noen få timer tidligere ble Jair Bolsonaro kåret til vinner av presidentvalget i Brasil. I løpet av et par måneder gikk han fra å være en frynsete parti-shopper uten politisk ballast til å bli øverste leder for 210 millioner mennesker.

Tøffe tider i gjære, spår Bull. Ikke minst for brasilianske forskerkolleger som jobber med demokrati og menneskerettigheter. Det frie ord må trolig legge bånd på seg.

Som forsker blir hun dessuten dobbelt nedtrykt. Spiller hun på det tapende laget?

– Valgkampen ble preget av så mye feilinformasjon. Sosiale medier, ekkokamre, falske nyheter: Det postfaktuelle samfunnet har definitivt nådd Brasil. Bolsonaro er en fyr som sier masse ting som folk kjenner seg igjen i. Også grusomme ting, rettet mot kvinner, homofile, institusjoner, selve demokratiet. De vil ha endring, og så velger de ham?

– Oppskriften høres kjent ut?

– Det er jo mange likheter, men til sammenlikning framstår Trump nesten som en … en …

–… statsmann?

Hun ler kort.

– Ehehe. Dét er vel å ta litt hardt i. Men han virker nesten litt sympatisk. Åh. Det trodde jeg aldri jeg skulle si.

Militærkuppene, krakkene, korrupsjonen, naturraseringen ... Kanskje har mange av oss for lenge siden gitt opp hele Latin-Amerika, samlet det i ei kasse merket «diverse bananrepublikker» og stuet det inn i den mentale boden, i en støvete krok sammen med esken merket «Afrika».

Kritikken er kanskje i seg selv blitt en klisjé. Men når leste du sist noe om Ecuador, Paraguay eller (for 3000 poeng!) Surinam? Hva vet du om den økonomiske uroen i Argentina? Eller hva skjer egentlig i Nicaragua, hvor hundrevis av mennesker har blitt drept de siste månedene?

«Amerika» er jo for oss nesten utelukkende synonymt med kontinentets forente stater, USA. En avis uten minst to daglige Trump-nyheter framstår nærmest som en anakronisme. Vi har jo allerede selv rukket å trekke ham inn i manesjen.

Bull blir smal i øynene. Retter hornene mot den spjåkete tyrefekteren:

– Åh. Jeg ergrer meg grønn over det ekstreme USA-fokuset i mediene. At hver minste detalj derfra blåses opp. Det lille som skildres fra sør for Rio Grande, tolkes gjerne også automatisk ut fra USAs perspektiv. Eller plasseres inn i våre gamle forestillinger. Det er jo så mye som foregår, så mange nye vinklinger man kunne valgt.

Hun trekker pusten, før hun konstaterer at, jo; Latin-Amerika har samlet sett et talent for ekstreme svingninger.

– Det framstår jo ganske syklisk. Politisk og økonomisk kan det gå bra ei stund, før det kollapser fullstendig. Det er skummelt, men også fascinerende. Uroen innebærer jo også store muligheter for at noe nytt og løfterikt når som helst kan gro fram. Se for eksempel på Mexico, sier hun, med henvisning til valget av López Obrador som president.

Hvordan rakner en generasjon, et fellesskap, et land, en æra? Når tipper demokratiet over i noe annet? Kanskje nettopp som en scones. Gradvis, i møte med mennesketenner. Et lite bitt, og flere deler løsner. Mange nok bitt, og bare smuler blir igjen.

Venezuela, lenge et av kontinentets rikere og mer stabile land, er i ferd med å teste disse teoriene i sin vei stadig dypere ned i ei økonomisk hengemyr. Når vi møter Bull, er det bare en uke siden hun var i Caracas. Hun kunne ikke vente lenger på å se hva som skjedde bak overskriftene. Dro uten prosjektpenger i ryggen.

I likhet med politikken og økonomien var forfallet tydelig også på hotellet – et av byens bedre. Taket var i ferd med å glippe. Ja, også det fysiske taket. Det regnet innendørs i lobbyen.

– Alt er komplisert i Venezuela nå, sier hun, og peker på handlegata utenfor:

– Den butikkrekka der ville ha vært rullegardiner og piggtråd. Det er dødt. Ingen ute etter mørkets frambrudd. Folk er bare slitne og deppa av å bruke all kapasitet på å finne ut hvor de kan få tak i penger og mat, bemerker hun.

Samtidig er det viktig å huske at dette er normaltilstanden til de aller fattigste i andre latinamerikanske land, understreker hun.

– Ja, hva er definisjonen av kollaps? De er jo langt på vei der allerede. Men det kan jo alltids bli verre. Om oljeproduksjonen stopper enda mer opp. Eller om USA intervenerer, slik Trump-administrasjonen har antydet. Det ville bli en katastrofe. Militser og narkobander – det finnes en masse bevæpnede grupperinger uten felles agenda. Det kunne ende opp som et Syria-scenario, minus Assad.

Skal man ransake Benedicte Bulls liv, kan man styrkes i troen på at det iallfall finnes ett prinsipp man alltid kan stole på: tilfeldigheten. Og tilfeldigheten kjører Porsche.

Foreldrene hennes var fra Oslo. Farens jobb som anestesilege hadde imidlertid ført dem på en lengre vandring, som endte i Kristiansand før han døde. Den unge Benedicte hadde et blandet forhold til åttitallets sørlandsby. Kristenfolkets klamme grep og strenge reguleringer – nei, hun var og forblir oslopatriot, forteller hun.

Likevel fantes det lysglimt. Den katolske kirka, som familien var aktiv i, samlet den gang byens eneste fargerike fellesskap. Hun fant også veier ut da hun ervervet seg moped. Engasjerte seg i skolepolitikk og hadde et (kort, understreker hun) sveip innom Unge Høyre. Frilansjobb i Fædrelandsvennen ga henne dessuten smaken på å oppsøke små og store miljø hun ellers ikke ville ha kjent til. En idé om å bli korrespondent i Moskva begynte å ta form.

Likevel: Den store friheten åpnet seg først da hun fullførte videregående. Reiste jorda rundt et år før hun flytta til Oslo. Nye studier, interesser, venner: Det var en lykkelig spirende 19-åring som besøkte familien den første jula, og med nyvunnet sertifikat gladelig kjørte dem hjem fra et selskap 2. juledag.

Da slo jappetida til. En Porsche rullet over i motsatt kjørefelt, føreren tungt påvirket av både alkohol og andre substanser. Kollisjonen knuste begge beina hennes i småbiter. Den høyre albuen også. Akuttmottak og en lang serie hastige operasjoner. Koma. Utenfor, innenfor. Livet dingla i ei snor.

Et halvt år på sykehus fulgte, deretter flere års rehabilitering og gjenopprettingsoperasjoner. Imens, fra sykesenga, begynte det nye voksenlivet hun knapt hadde rukket å kjenne eimen av, å svinne hen:

– Det var tungt. Å være avhengig av hjelp, plutselig bo på institusjon med hofteopererte pensjonister og multihandikappede. Dette var jo ikke meg. Jeg ville ingenting. Men livet er rart. Man omstiller seg. Fra å nekte plent å lage trolldeig for å trene finmotorikken, ble jeg den ivrigste av alle i trolldeiggjengen. Dagen jeg tok mine første fem skritt; det var en stor seier. Det er fint å tenke på, ikke minst når jeg forsker og treffer folk som opplever verre ting enn en trafikkulykke. 

Tross manglende evne til å få på seg sokker og sko på egen hånd, insisterte hun hardt på å flytte tilbake til Oslo. Hun var den eneste som forsto at dette ikke var mulig ennå. Søsteren grep inn og fikk overtalt henne til å melde seg på u-landsstudier ved Høyskolen i Agder.

– Og det ble min nye retning. Jo, kanskje kunne det blitt Afrika i stedet for Latin-Amerika. Men den første reisen dit, som nylig friskmeldt, endte med at jeg datt ned i et hull i gata i Dar-es-Salaam. Brakk beinet igjen og måtte sendes rett hjem tilbake til sykehus. Afrika ville nok ikke ha meg, humrer hun.

Det første møtet med Latin-Amerika var Costa Rica, som 25-åring. Målet var å kartlegge den lokale turistindustriens dilemmaer, til masteroppgaven. For å få til dette, var planen å lene seg tungt på en venninne av familien og hennes costaricanske ektemann. No way, San José. Ekteskapet røk rett etter ankomst. Venninna dro hjem til Norge.

Og igjen sto Bull. Uten forventet drahjelp og med spanskkunnskaper hun selv betegner som «lite imponerende». Kreativiteten ble ristet våken.

Hun ler.

– Ja, det er jo litt flaut å tenke på. Jeg er veldig streng med mine egne studenter. De må ha språkkunnskapene på plass. Hvordan jeg klarte meg, skjønner jeg fremdeles ikke helt.

Utfordringer preget også arbeidet med doktorgraden. For å få innpass hos elitene i Guatemala jobbet hun først i Den interamerikanske utviklingsbanken og så i et lite firma i Guatemala. 

– Avtalen var at jeg jobbet med litt statistikk, mot at sjefen tok meg med på møter og mottakelser og lot meg møte hans kontakter. Det var ufattelig mye å lære. Ikke bare av språk, men alle mulige koder for hva man skulle gjøre og ikke, gjenforteller professoren.

Selv om hun er selverklært rutinemenneske (og nå for lengst flytende i spansk, samt «jobber med saken» i portugisisk) elsker hun kaoset, energien, livsviljen og intensiteten i Latin-Amerika. Og de vakre strendene.

– Men det er også mye ved den latinamerikanske kulturen jeg ikke liker. Det strenge klassesystemet som skal understrekes på innfløkt vis, de store økonomiske forskjellene, kjønnsforskjellene. Også blant kolleger er det nok av machomenn. Men heldigvis er det blitt enklere å forholde seg til enn da jeg var yngre.

Siden de første erfaringene i Fædrelandsvennen har Bull holdt fast ved gleden i å spre kunnskap. Sist sommer ble hun tildelt årets formidlingspris fra Universitetet i Oslo. Begrunnelsen viste til en svært aktiv tilstedeværelse både i forskningens verden, inkludert foredrag for alt fra pensjonistuniversiteter til næringslivssamlinger, og i aviser, bloggosfære, Twitter og TV-ruta.

Det å skrive forskningsartikler, jobbe med nitide formuleringer og fotnoter, blir litt kjedelig i lengden etter hennes smak.

– Å holde foredrag og å skrive lettere artikler i aviser er bare moro. Telefoner fra journalister er også stort sett alltid hyggelig. Men selv om jeg ikke er redd for å mene noe, er jeg livredd for å gjengi noe som er feil. Jeg kan stå opp midt på natta for å sjekke et tall eller en opplysning jeg har formidla, innrømmer hun.

En sentral drivkraft er nysgjerrigheten på «de andre» – å forstå hvordan samfunnet henger sammen også utenfor ens egen lille boble.

– Å lese en artikkel som endrer måten jeg ser ting på, er mye mer spennende enn å lese noe som bare bekrefter synspunktene jeg allerede har. Dette prøver jeg alltid å formidle til studentene mine. Ikke minst i vår tid tror jeg dette prinsippet er utrolig viktig.

– Var det også derfor doktorgraden var så … spesialisert?

– «Privatiseringen av telekommunikasjon i Honduras og Guatemala» – haha. Ja. Det alle forska på i Mellom-Amerika på den tiden, var jo urfolk, sosiale bevegelser, kampen for demokratiet ... heltene i historien. Jeg var jo ikke spesielt interessert i telekommunikasjon, men ville forske på dem som satt ved makta. Som ikke er heltene i historien vår. Ikke for å bli overbevist av deres måte å se ting på, men for å forstå hvordan de tenker og ting henger sammen.

Men, legger hun til:

– Jeg måtte tåle litt tyn for å drive feltarbeid på cocktail-fester i Guatemala by – mens mine kolleger frøs i landsbyer i fjellene.

Som forsker har hun valgt det mest mannsdominerte samfunnssjiktet man kan forholde seg til i Latin-Amerika, de politiske elitene og – i enda større grad – næringslivet. Kanskje 1 prosent av næringslivslederne er kvinner, anslår hun.

Riktignok har hun blant annet blitt invitert til en eksklusiv herreklubb i Chile, kun på grunn av forventningen om at «Benedict» var en mann. Men også uten denne forvirringen har hun som utenlandsk kvinne vært skjermet fra den verste mannssjåvinismen.

– Min karriere har vært her, og dermed ikke avhengig av mannsdominerte hierarkier i Latin-Amerika. Så lenge det er slik, kan jeg alltids takle noen kjipe tilnærmelser og bemerkninger.  Tvert imot kan det å være kvinne kanskje ha åpnet noen dører.

Siden doktorgraden har oppholdene i ulike latinamerikanske land vært mange, men relativt korte. Et halvår som gjesteforsker i Chile i 2006 er unntaket. Hun savner sterkt å bo midt i det hun forsker på. Være del av kulturen, snappe opp det som skjer på gata.

Med to sønner hjemme i Norge har hun like fullt prioritert oslolivet. Kanskje har hun mange ganger, på konferanser og forskningsopphold, gått glipp av mye sosialt som fort smitter over i faglige initiativer. Kanskje spiller kjønn inn. Men når hun hørte en spe stemme fra andre siden av Atlanteren si «savner deg, mamma», var valget aldri vanskelig.

En gang dro hun til Brasil for bare 32 timer.  

– Å kombinere akademia med familie er lett i hverdagen på grunn av fleksibiliteten vi har. Men reisingen ... det har vært det aller vanskeligste for meg. Jeg har alltid følt at jeg er for lite i Latin-Amerika og for mye borte fra familien. Kanskje er jeg bare en hønemor? Når jeg prøver å koordinere vennebesøk og kjøring til fotballkamper på telefon fra El Salvador? Men jeg kjenner ikke så mange menn som gjør det samme, bemerker hun.

Utenfor har snødrevet dempet seg. Hun må videre for å forberede seg til et innslag på Dagsrevyen. Når Bull sitter her i det høye nord, med kun smuler på tallerkenen foran seg, er det likevel med et visst vemod. Forskningsnettverket hun leder, vil trolig smuldre opp og forsvinne ved nyttår.

– Livet går opp og ned. Den ene dagen får man strålende evalueringer og formidlingspris, neste dag byr på avslag på søknader om forskningsfinansiering og videreføring av nettverket, sier hun lakonisk.

Kanskje er det et tegn. Både det nye og gamle vesten er kanskje i ferd med å bli seg selv nok. Bildet av «de andre» tar form av en truende migrantkaravane på vei mot våre grenser. Den såkalte Monroe-doktrinen har fått en svært uklar status der under USAs geografiske hengemage. Imens har Russland og Kina våknet, lokkende med handel og lån.

Om imperialismen da får banesår eller simpelthen kommer i andre klær, gjenstår å se, skisserer Bull. Utviklingen fyller henne uansett med et nytt engasjement. Hun hadde sitt første Kina-besøk i forfjor. Der møtte hun et purungt, men raskt voksende forskningsmiljø innen Latin-Amerika-studier.

Samtidig begynner barna å bli store. Hun kan etter hvert reise mer. Kanskje ikke oftere – en forsker forårsaker også klimagasser – men litt lenger av gangen?

En gnist antennes i stemmen. Det er alltid noe nytt som stiger opp av det gamle. Nye «de andre» å banke på døra til.

– Det faglige utgangspunktet mitt var jo utvikling og internasjonal politikk. Dit har jeg lyst til å vende tilbake. Å forske på det større geopolitiske bildet. Særlig Kina har stor innflytelse i Latin-Amerika. Men deres måte å tenke på, deres engasjement og perspektiver, er helt nytt for meg. Det ønsker jeg å sette meg inn i og forstå.

Av Alf Tore Bergsli
Publisert 13. mars 2019 10:09 - Sist endret 13. mars 2019 10:09