Alt under kontroll

Veien til de gjeveste litteraturprisene begynte da Jan Grue innså at noen trodde han levde et tragisk liv. 

Foto: Ola Sæther

Det er torsdag ettermiddag i NRKs sminkestudio på Marienlyst, og en ansatt forklarer hva som venter for kveldens to gjester i Nytt på nytt:

– Først er det sminke og drodling, fra fire til fem. Og da er det sushi.

– Sushi?!

Odd Nordstoga, gjest nummer én, sperrer opp øynene.

– Ja. Er det greit?

– Fantastisk! At vi skulle få middag her på toppen av alt!

Ved siden av ham har gjest nummer to, Jan Grue, bemerket, betraktelig mer behersket, at sushi er «flott». En uke er gått siden forfatteren og professoren ble nominert til Nordisk råds litteraturpris for den selvbiografiske Jeg lever et liv som ligner deres, en bok som da allerede var nominert til Kritikerprisen.

Han er blitt vant til rampelyset nå – og flinkere til å velge det vekk. Denne uken: Nytt på nytt på fredag. Portrett i Dagens Næringsliv på lørdag. Og en invitasjon til TV 2-nyhetene på søndag, som ville betydd å ofre en helgemorgen med kona og deres tre år gamle sønn til fordel for mer sminking, filming, intervjuing. Grue avslo.

Han har begynt å prioritere «det som faktisk er gøy å oppleve». Nylig debuterte kona Ida Jackson, også hun forfatter, som standup-komiker. Nå er det han som har fått sjansen til å vise at man kan være professorer i kvalitativ metode og morsom.

I sminken småprater han med motstanderen om det å være eneste ansatte i eget firma, noe både Nordstoga og Grues kone er.

– Du må forlange at hun tar deg med på julebord, sier artisten med et flir.

– Hun er jo i litteraturverdenen, og det er nesten så det blir nok julebord der, altså. Hun er på Aschehoug og jeg er på Gyldendal, så da har vi til sammen en god del forlagsfester å rekke, sier Grue.

Så er sminken ferdig. Jan og Odd hilser på lagkameratene i gangen utenfor, Grue forsvinner med Pernille Sørensen og en tekstforfatter, inn på et rom hvor det drodles vitser og spises sushi i en time, før døren åpnes og professoren suser ut, smetter inn i heisen foran den påtroppende hallomannen Bjørn Johan Rief – som var Grues lærer på ungdomsskolen – og forsvinner opp til opptak.

«Jeg hadde en beskyttet barndom, med små gjennomtrengende stikk av noe annet.» Slik beskriver Jan Grue oppveksten i Jeg lever et liv som ligner deres.

Stikkene kom i mange former.

Som sommerleiren han dro på i begynnelsen av tenårene. Der gardinene var stygge og osteskivene tørre. Der det var litt flere ledere enn det ville vært på en normal leir. Der det oppsto et hierarki blant barna, basert på diagnosene. Grue var nær toppen. Han kunne tross alt gå korte avstander, kunne tenke og snakke klart og tydelig uten å sikle. Men han var omringet av barn som var ute av stand til å gjøre én eller flere av disse tingene, og det slo ham: I andres øyne hørte han hjemme blant dem. Et annerledes barn.

– Det var en funksjonshemmingsverden, sier Grue.

– Det handlet om ubehaget ved å være i den sammenhengen. Men det er klart, det er også den berøringsangsten jeg hadde ved det å være et barn med muskelsykdom.

Da Grue var tre år gammel, fikk han diagnosen spinal muskelatrofi (SMA). Den skulle, mange år senere, bli omgjort, men symptomene er fortsatt beslektet. Babyer med SMA kan ha problemer med å løfte hodet, snu seg, krabbe og gå.

Som barn var han lykkelig, men også en som måtte sitte inne med en assistent i friminuttene, som noen ganger måtte gi opp å kjøre rullestolen dit de andre løp, som måtte holde ut utallige timer med fysioterapi han hatet, som måtte holde ut blikkene fra andre. Stikkene kom i mange former.

 I en legeerklæring fra 1988 står det:

Man kan ikke forvente noen bedring av tilstanden, heller en viss forverring over tid, og det er svært viktig at forholdene legges best mulig til rette, slik at han kan gjennomføre et mest mulig normalt liv i familie og samfunn.

Og så:

Han har meget god evner.

Brevene og erklæringene om Jan Grue ble etter hvert mange. For et par år siden fikk han det hele overlevert fra foreldrene, en drøy hyllemeter full av helsevesenets betraktninger og spådommer.

For Grue var det å lese disse notatene, og det kliniske språket som beskrev hans oppvekst utenfra, en ubehagelig opplevelse. Dette er blitt noe av drivkraften i Jeg lever et liv som ligner deres. Sammen med et ønske om å ta styringen over fortellingen om eget liv.

– Jeg har alltid vært ganske lett å kjenne igjen. Bare det å være i rullestol på den måten jeg er, betyr at jeg er lett identifiserbar på gata, og jeg kan ikke gjemme meg i mengden. Boken handler mer om å bli kjent på mine egne premisser. Fordi det har alltid vært en fortelling om meg, sier Grue.

– Det er jo der jeg begynner boken, med ting jeg gradvis er blitt klar over, med vilt fremmede mennesker som kanskje har hatt en forventning om at jeg lever et veldig tragisk liv. Det er sånt som har lekket inn gjennom samtaler med folk som har vært fulle og har sagt ting de har tenkt en stund. Eller som Ida har fått høre i ulike sammenhenger, sier han.

«Gå dit det brenner», sa Grues lærer på skriveskolen, og det har han gjort. Det ble en lang tur. Skrivingen startet for mange år siden, og prosjektet endret form underveis, gjennom åtte-ti utkast, til en langt mer personlig og litterær bok. En blanding av analyse og selvbiografisk fortelling han ikke ante om noen andre ville ha interesse av.

– Jeg regnet i utgangspunktet med at denne boken skulle være forferdelig smal, kanskje noe av det smaleste jeg har skrevet, så det som har skjedd etterpå, har vært totalt uventet, sier han.

Det som har skjedd: Henrykte anmeldere, prisnominasjoner, intervju etter intervju og tilbakemeldinger fra alle typer lesere. Hans neste bok kommer i mai, og tittelen Det var en gang et menneske – posthumanisme som tanke og tendens tyder nok på at den ikke vil fenge like mange. Det er heller ikke meningen.

Grue debuterte som forfatter med novellesamlingen Alt under kontroll 2010. Siden har han skrevet elleve bøker til – fra noveller og barnebøker til akademiske mursteiner. Han liker det slik, vekslingen mellom høyt og lavt, tungt og lett.

LOVPRIST: I fjor utga Jan Grue den selvbiografiske boka Jeg lever et liv som likner deres. Den ble svært godt mottatt og fikk blant annet terningkast seks i Dagbladet og Stavanger Aftenblad. Senere ble boka nominert til både Kritikerprisen for beste sakprosabok, og til Nordisk råds litteraturpris. I mars 2019 vant Jan Grue Kritikerprisen. Foto: Ola Sæther

– Jeg har som regel en tre-fire prosjekter gående på ulike kokeplater, sier han.

Noen kokeplater har han på kontoret hjemme i leiligheten på Grünerløkka. Andre er på Grues kontor på UiO.

I sommerhalvåret kjører han som oftest, når han ikke leverer i barnehagen, hjemmefra til universitetet i sin Permobil X850. Én gang gikk det galt, i andre klasse, da han mistet kontrollen og dundret rullestolen så hardt inn i et epletre at han ble kastet av. Nå er han på sin sjette eller sjuende Permobil, med en toppfart på 10 kilometer i timen og rekkevidde opp mot 30 kilometer – ingen Tesla, men nok til å forsere de 4,5 kilometerne fra hjem til jobb uten rekkevidde-angst.

25 minutter der han kan klarne hodet før arbeidsdagen.

På Blindern kjører han inn døren til Helga Engs hus, tar heisen opp i fjerde, bytter til rullestolen som venter der, mindre og med svingradius som en London-taxi, som han så suser gjennom gangen, mot kontoret og en ny dag som professor og foreleser.

– Jeg har det som på mange måter er min drømmejobb. Det var jo akademiker jeg ville bli.

– Det var delvis fordi jeg tenkte at fleksibiliteten kom til å være veldig viktig for meg, sier han.

– Undervisning er veldig fint, for det handler lite om ego. Det handler om å gi studentene det de trenger. Så det er også en fin måte å glemme seg selv på. Det trengs. Det å være forfatter på heltid, det virker for meg som et mareritt. Du bare sitter og er bekymret for ditt eget geni og verdens oppmerksomhet… så, nei, jeg liker veldig godt å ha en sånn jobb som jeg har, hvor du også er ansvarlig for å forandre mennesker.

Grue avla doktorgraden i lingvistikk ved UiO i 2011, etter å ha tatt mastergrad samme sted. Faglig er han spesielt opptatt av «kropp, kroppsliggjort erfaring og kroppslig sårbarhet». Han forklarer at han «leter etter de punktene der "minoritetserfaringer" med å være funksjonshemmet egentlig tangerer noe veldig allmennmenneskelig».

Nå, 38 år gammel, har han allerede vært professor i tre år.

For å jobbe effektivt sørger Grue for å få mye søvn, helst åtte timer (om sønnen tillater det), og han er nøye på planlegging og disponering av tiden han har tilgjengelig. Halvor Hanisch, som har vært kollega med Grue i mange år og nå er seniorforsker ved OsloMet, sier han ikke kjenner noen i Norge som er like produktive.

– Mange som møter Jan første gang, kan oppleve ham som litt hermetisk. At det kan være litt vanskelig å komme innpå ham, sier Hanrisch.

– Men noe av det er bare nøkternhet. Det livet som i boken er et liv som ligner deres, det er ikke et liv hvor Jan prøver på alt mulig. Det er et liv hvor Jan prøver på de tingene som passer for ham. Og noen av de tingene er han en av de flinkeste i hele verden til å gjøre.

At Grue fant veien til akademia er, om ikke selvsagt, så definitivt ikke noe stort mysterium. Faren er sosiolog og forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring. Moren var med på å grunnlegge det som nå heter Senter for tverrfaglig kjønnsforskning ved UiO.

– Kombinasjonen av hennes bakgrunn i kvinneforskningen og feminisme, og min far – som også definitivt er feminist, men også har et yrkesprosjekt først innenfor barne- og ungdomssosiologi og så innenfor funksjonshemming – det er klart de har vært kjempeviktige for meg hele veien.

Dersom Jan Grue legger veien hjem fra jobb om Marienlyst, for eksempel når han skal på opptak av Nytt på nytt, passerer han Marienlyst ungdomsskole. Han begynte der høsten etter sommerleiren. Her var han ikke omgitt av annerledes barn, men venner og medelever som var like skoleglade som ham.

– Jeg var et barn som likte å være flink på skolen. Det var noe jeg fikk mye igjen for, jeg likte å få den rosen og anerkjennelsen for å være smart.

På ungdomsskolen gikk han til Universitetsbiblioteket og brukte morens lånekort til å låne bøker om sjamanisme hos sibirske stammefolk.

– Jaja, det var jo veslevoksent, for jeg var en sånn unge. Og så kan det være mange grunner til det. Jeg har to høyt utdannede foreldre som er veldig glade i bøker, og det har som vi vet mye å si. Men språket ble også fra ganske tidlig av en viktig mestringsarena for meg.

I boken skriver Grue: «Jeg leser raskt, jeg tenker raskt, jeg lærer raskt. Kroppen min har sitt eget, saktere tempo.» Lenge var ikke den trege kroppen til hinder i skolesammenheng. Hodet kunne kjøre sitt skoleløp hvor det ville.

Helt til kroppen sto i veien. Mens han gikk i tredje klasse videregående på Oslo katedralskole, fant Grue en folkehøyskole der de kun lærte bort noe han var lidenskapelig opptatt av på den tiden: Film. Problemet? Skolen lå i Danmark. Skulle han gå der, måtte han ta lappen. Dermed startet en tung vei mot førerkort for bil som kunne styres uten bein, en tidkrevende prosess som krevde mer enn hundre kjøretimer.

Det gikk.

Og etter Danmark:

Studier i St. Petersburg.

I Amsterdam.

I California.

Verden, med noen åpenbare unntak, lå åpen.

 

Denne tiden, fra tenårene til tidlig i tyveårene, var en periode der Grue iherdig forsøkte å ikke se eller prate om visse deler av livet sitt. 

– Jeg hadde berøringsangst for det å være rullestolbruker og funksjonshemmet.

– Som sikkert høres latterlig ut, sett utenfra, for jeg er jo veldig åpenbart rullestolbruker. Men det er samtidig utrolig hva man kan gjøre til et ikke-tema, bare ved å ikke snakke om det.

Resultatet var mumling av instrukser til usikre hjelpere i de uunngåelige situasjonene der han trengte hjelp til å forsere et par trapper eller andre hindringer. Og det kom ikke på tale å studere egen bakgrunn med akademiske øyne.

– Jeg tror det er noe mange i akademia har kjent på, en sånn mistenkeliggjøring av den som har en personlig interesse. «Åh, du er kvinneforsker og kvinne. Åh, du er homoforsker og homo.» Å være identitetspolitisk mistenkeliggjort. Den var jeg ganske redd for i mange år. Og så kom det til et punkt hvor jeg tenkte: «Jeg kan veldig mye om dette her.»

Nå har Grue vært tolv år i det han kaller «den verdenen».

– Og så har det begynt å vide seg ut et akademisk rom, hvor jeg da kan skrive boken om posthumanisme og tenke «Jo, min bakgrunn innen funksjonshemmingsforskning er veldig relevant for dette, for det handler om kropp, kroppslig sårbarhet.»

En annen vesentlig ting er også endret. Kanskje er det bare at han er blitt eldre, mer moden og klar for å ta kontroll i situasjoner der han før vegret seg.

– Hvis jeg først trenger hjelp, så er det også litt mitt ansvar å gjøre den situasjonen mest mulig komfortabel for de menneskene jeg skal be om hjelp. En ting er å be om hjelp på en ganske direkte måte og si ordentlig takk etterpå. Mens noe helt annet er å gjøre det på en sånn motvillig måte. Da blir det jo verre for alle involverte. For meg handlet det om å bli flinkere til å ta sosialt ansvar, sier Grue.

En høstdag for snart ti år siden møtte et knippe skriveglade mennesker opp utenfor lokalene til Aschehoug forlag. Ida Jackson husker det godt. Hun hadde googlet alle som skulle begynne sammen med henne på forlagets skrivekurs i sakprosa, og hadde oppdaget Grue og hans allerede innholdsrike CV. Herregud, for en uspiselig smartass, hadde hun tenkt foran skjermen.

Nå sto hun ved inngangen til forlaget, og hun så at den uspiselige fyren sto overfor et problem: Han satt i en diger rullestol. Opp til inngangsdøren var det fem trappetrinn.

– Jeg tenkte: Fader, hva skjer nå?

Hun visste ikke at mannen i rullestolen lenge hadde vegret seg for å be om hjelp i situasjoner som denne.

Men noe hadde skjedd.

– Så hadde han bare sosial stålkontroll og sa «Hei, hei! Hvis du stiller deg på den siden der og du der…» Det var en kombinasjon av utrolig mot og eleganse på samme tid, sier Jackson.

Jackson oppdaget etter hvert at mannen med den lange CV-en ikke var uspiselig. Tvert imot. Hun og Grue har nå vært sammen i ni år. De har giftet seg og fått sønnen Alexander, som har rundet tre år.

– Hans dårligste sider er hans beste sider, sier Jackson.

For eksempel ektemannens nitide planlegging, både nevrotisk og nødvendig. Og aversjonen mot skitt og rot.

– Han er neatfreak – så ryddig og så renslig. Jeg pleier å spøke med at når jeg sitter på barseltreffene og damene der klager over mennene sine, så tenker jeg: Er det dette Jan sier bak ryggen min?

Men, legger hun til:

– Han er utrolig empatisk. Og kanskje nettopp fordi han har en del sårbarhet selv, så har han stor innsikt i hvordan det er å være menneske.

Hverken Jackson eller Grue har nølt med å si sine meninger i offentlige debatter om temaer som kropp, feminisme, identitet og hva som er et verdig liv.

I fjorårets Jeg lever et liv som ligner deres skriver han om hvordan kroppen «er en rekvisitt, en kilde til skam eller stolthet, snarere enn et åsted og rammene for et liv».

 – Jeg er interessert i hvordan kropp fremstilles og hvordan vi tenker om kropp som noe som er sekundært i forhold til sjelen.  

– Det er arven fra Descartes og i siste instans fra Platon, drømmen om at det finnes en sånn kjerne av oss selv – en kjerne i oss selv – som ikke er kropp, sier Grue.

– Og den tanken er veldig ødeleggende, og har vært veldig ødeleggende i vestlig kultur gjennom mange, mange hundre år: At vi ikke i større grad aksepterer at vi er kroppen.

– Det betyr, mine damer og herrer, at Jan og Pernille er ukens vinnere!

Applaus. Halvannen times opptak er over.

NYTT PÅ NYTT: Jan Grue gikk inn i gullrekka en fredag i mars. Foto: Ola Sæther

Jan Grue napper ut mikrofonen av øret og svinger seg ned fra stolen, assisteres ned to trappetrinn, går videre bort til rullestolen som venter ved inngangen.

Han er passe fornøyd med egen innsats – mange lo av hans vits om at den savnede cyanid-beholderen kunne være et eksperiment fra UiO-sosiologene – men også sliten.

– Det er som du sier, man blir litt kokt i huet på slutten der. Du kommer ikke til å klare noen vettug samtale med noen hjemme nå, sier Pernille Sørensen.

– Nei, det er ikke planen heller. Leggingen av ungen er overstått, så jeg kommer til dekket bord, sier han.

Tufte Johansen kommer også bort:

– Jan, for en deilig, morsom, lun humor og timing du har! Kjempemasse gøy! Det er alltid litt spennende å ha med folk som ikke er så kjente.

Den stadig mindre ukjente professoren kjører ned til bilen som NRK har bestilt, men noen har klusset det til, og der ute står det nå en taxi som overhodet ikke har plass til rullestol.

Han sukker, langt fra overrasket.

– Det skjer hele tiden.

Idet han er på nippet til å kjøre hjem på egen hånd, dukker det likevel opp en stor nok taxi.

Rampe ut, Grue inn.

Så forsvinner han ut i vinterkvelden, hjem til kone, sønn og, forhåpentligvis, åtte høyst nødvendige timer med søvn.

Av Per Magnus Riseng
Publisert 27. mai 2019 15:00 - Sist endret 27. mai 2019 15:00