Liv og lære, hånd i hånd

Ole Martin Moen er blitt beskyldt for å være mer provokatør enn filosof. Likevel går forskeren igjen og igjen inn i vår tids aller mest kontroversielle temaer med liv og lyst.

«MONOGAMI ER UMORALSK»: – Monogami handler om hva din partner skal få lov til å gjøre i relasjoner til andre, også når du ikke er der. Å true med å avslutte forholdet på grunn av dette, er umoralsk, mener Ole Martin Moen. Foto: Ola Sæther

Hvordan skille mellom forskeren Ole Martin Moen og mennesket med samme navn? Det er sannelig ikke enkelt. Filosofen og samfunnsdebattanten gjør sitt liv til lære og lære til liv på en måte som gjør at man hele tiden spør seg hvor den ene delen slutter og den andre begynner.

Han har vært med på å grunnlegge Humanistskolen, en ungdomsskole med et sekulært livssyn, hvor elevene har et eget filosofifag. I Dagbladet har han sammen med kjæresten skrevet at kravet om monogami i parforhold er umoralsk. Som ivrig transhumanist skal han fryses ned når han en gang dør, med håp om en dag å vekkes til live igjen.

Ole Martin Moen oppdaget tidlig at han var annerledes. Som liten gutt på Darbu i Øvre Eiker på begynnelsen av 1990-tallet var han og moren på en tilstelning sammen med noen av morens venninner.

"Da jeg ble ansatt, bestemte jeg meg for å ærlig. Jeg ville ta tak i vanskelige temaer og være helt åpen om hvordan jeg tenker om dem."

– Barna ble tatt opp på scenen og stilt en del tullete spørsmål, blant annet om de var gift. De fniste av spørsmålet. Mamma har i ettertid fortalt at jeg sa at hvis de spurte meg, ville jeg si: «Nei, jeg kan ikke gifte meg, for jeg er homofil». Jeg var sju år.

Den unge Moen var allerede i gang med det som skulle kjennetegne ham senere i livet: å stille kritiske spørsmål til vedtatte sannheter og etablerte institusjoner. Det fortsatte med et svovelosende brev til kirken da han var 15.

– Jeg forfattet en lang og komplisert utmeldelse av statskirken med henvisning til forbudet mot homofili i tredje mosebok, flirer Moen.

I bibelteksten som den unge Moen helt korrekt viste til, heter det at «Når en mann ligger hos en annen mann, som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en motbydelig gjerning.».

Det gamle testamentet er klart på hva som er konsekvensen av slike handlinger: «De skal dø. Deres blod skal være over dem.»

Moen er i dag åpent homofil.

– Jeg tror at legningen min gjorde at etiske, eksistensielle og religiøse spørsmål ble ekstra presserende, sier han.

Egentlig skulle han studere fysikk eller matematikk. Men filosofien tok ham i løpet av det siste året på videregående skole.

Han valgte seg idéhistorie på Universitetet i Oslo, der han noen år senere leverte en over gjennomsnittet nerdete masteroppgave om hvordan den tyske opplysningspedagogen Wilhelm von Humboldt påvirket den britiske filosofen John Stuart Mill. Supplert med universitetets praktisk-pedagogiske utdanning kunne han kalle seg lektor.

I 2010 ble Moen ansatt som stipendiat i filosofi på Universitetet i Oslo, på et prosjekt om hedonisme, den filosofiske retningen som sier at nytelse er det eneste som er iboende godt, og at smerte er det eneste som er iboende dårlig.

"Det er trist at vi, som art, ikke har en større kapasitet for klokhet, lykke, langsiktighet og kjærlighet." 

– Da jeg ble ansatt, bestemte jeg meg for å ærlig. Jeg ville ta tak i vanskelige temaer og være helt åpen om hvordan jeg tenker om dem.

En av fagartiklene han skrev da han var stipendiat, har tittelen «Is prostitution harmful?». I den argumenterer han for at det er etisk akseptabelt å både kjøpe og selge sex.

– Skadene fra sexarbeid er i hovedsak et resultat av stigma og forbud, ikke fra sexarbeidet i seg selv, hevder Moen.

Artikkelen vakte kraftige reaksjoner da han, som nyansatt stipendiat, presenterte artikkelen på et seminar. En professor smelte hånden i bordet og sa «dette er motbydelig!».

– Hun sa også, foran kolleger, at jeg ikke er en filosof, bare en provokatør. Det var ubehagelig. (teksten fortsetter under bildet)

SAMBOER: Ole Martin Moen (t.h) sammen med samboer Aleksander Sørlie.

Den unge stipendiaten ga ikke opp artikkelen om prostitusjon til tross for den dårlige mottakelsen. Den ble med på flyttelasset til universitetet i Oxford i England. Da han la fram artikkelen der, ble den møtt med entusiasme, og publisert i tidsskriftet Journal of Medical Ethics, sammen med inviterte kommentarartikler fra andre forskere.

Den «motbydelige» teksten skulle vise seg å bli Moens gjennombrudd som akademiker.

"Jeg kjenner jo folk som har fått sparken fordi de har vært sexarbeidere."

– Det var godt å få bekreftet at det faktisk er rom for å skrive ærlig om kontroversielle temaer i akademia. Det var et gjennombrudd i karrieren min.

Det var også viktig av mer personlige grunner. Han har nemlig selv erfaring som sexarbeider.

– Jeg solgte sex til menn da jeg flyttet til Oslo som 19-åring, og fortsatte med det i et par år, forteller han.

Mens han fremdeles solgte sex for å tjene penger, begynte han å skrive på et dokument der han forsøkte å finne, og systematisere, de beste argumentene for og imot. Er det egentlig greit? spurte han seg. Det var dette dokumentet som, et par år senere, ble til «Is prostitution harmful?».

Moen har tvilt seg fram til å fortelle historien om sin fortid som sexarbeider.

– Endelig har jeg fått en fast, vitenskapelig stilling. Så nå sitter jeg trygt. Det er ikke lenger en trussel hvis en professor sier at arbeidet mitt er motbydelig.

Slik er det ikke for alle.

– Jeg kjenner jo folk som har fått sparken fordi de har vært sexarbeidere. Jeg håper at det at jeg er åpen, kan gjøre det lettere for andre.

I 2016 fikk han 9 millioner kroner av Norges forskningsråd for prosjektet «What should not be bought and sold?», et prosjekt som nettopp handler om de etiske grensene for hva som kan byttes mot penger og som tok utgangspunkt i det han tidligere hadde skrevet om sexarbeid.

Oppholdet i Oxford ble også viktig på andre måter.

– Det var godt å være i et miljø der ideene mine ble tatt alvorlig, og der de langt på vei var delt av andre. Intellektuelt gjorde det meg oppmerksom på hvor viktig det er å diskutere hvor vi ønsker at menneskeheten skal utvikle seg, ikke bare de neste tiårene, men over de neste århundrene.

På forskningssenteret i Oxford delte han kaffeautomat og lunsjrom med de internasjonalt anerkjente forskerne Nick Bostrom og Anders Sandberg. Det var innflytelsen derfra som gjorde at Moen ble transhumanist: En som mener at vi bør bruke teknologi til å endre menneskers natur.

– Nær sagt alle er tilhengere av å bruke medisinsk teknologi til å kurere sykdom. Men bør vi ikke også, i den grad vi kan, søke å forbedre grunnvilkårene for hva det vil si å være menneske? Jeg mener at vi bør det.

Ett aspekt ved menneskelivet som de fleste ser på som noe helt naturlig, men som Moen ser på som et stort problem, er aldring.

– Aldring dreper globalt rundt 100 000 mennesker hver dag. Det er et enormt onde. Så enormt at det nesten kan være vanskelig å se det for hva det er. Kan vi klare å sakke på, eller stanse, menneskelig aldring? Det er verdt å prøve. Arter i naturen eldes i svært ulikt tempo. Og noen arter eldes ikke i det hele tatt.

Bekjennelsen til transhumanismen fikk filosofikollega Arne Johan Vetlesen ved Universitetet i Oslo til å hevde i Klassekampen at retningen er preget av en «infantil fantasi». Vetlesen sa også at Moen «virker ukomfortabel i sin artsværen». 

– Jeg ville ikke ha formulert det slik, men han har et poeng: Selv om det er mye bra ved oss, er det også mye som er problematisk. Det er trist at vi blir syke, at kroppene våre går i stykker og at vi dør. Og det er trist at vi, som art, ikke har en større kapasitet for klokhet, lykke, langsiktighet og kjærlighet. Menneskenaturen er ikke rosenrød, erkjenner Moen.

"Men det jeg er overbevist om, er at dette gir en større sannsynlighet for å leve videre enn begravelse eller kremasjon."

Ole Martin Moen er ikke mer ukomfortabel i sin artsværen enn at han ønsker å forlenge tilværelsen, om mulig mye lenger enn de 81 årene som i snitt er tildelt norske menn. Beviset på det er bundet rundt håndleddet – et skinnende metallarmbånd som minner litt om metallplaten soldater har rundt halsen slik at de kan bli identifisert hvis de faller i strid.

Hvis Ole Martin Moen en dag faller i strid, eller mer sannsynlig opplever en ulykke eller blir alvorlig syk slik at livet ikke står til å redde, inneholder armbåndet instruksjoner slik at helsepersonell skal være i stand til å holde ham kunstig i live fram til han blir hentet med et ambulansefly og fraktet til Scottsdale i Arizona.

Der står organisasjonen Alcor parat til å avslutte livsopprettholdende behandling og fryse ham ned, med en frostvæske i blodet for å hindre dannelse av iskrystaller. Håpet er at teknologien skal nå så langt mens han ligger på is, at han senere kan tines opp, behandles for det han døde av og gjenopplives.

Det er den urgamle drømmen om evig liv, nå litt nærmere. Er den utslag av menneskets hybris, eller en helt rasjonell tanke i en tid der den teknologiske og medisinske utviklingen raser av sted?

– Det ville ha vært hybris hvis jeg var overbevist om at det ville fungere. Det er jeg ikke. Men det jeg er overbevist om, er at dette gir en større sannsynlighet for å leve videre enn begravelse eller kremasjon.

Moen mener argumentet om overmot like gjerne kan brukes mot livsforlengende teknologier som vi i dag er glade for at vi har.

– Hvorfor er dette mer hybris enn vaksiner eller avansert hjerte- og lungeredning? spør Moen.

Og prisen for muligheten til «evig liv»?

– Det betales gjennom en livsforsikring, som koster 30 kroner dagen.

Moen setter ofte opp argumentene han diskuterer i artiklene sine, i en såkalt syllogisme, en arv som kan spores tilbake til antikkens Hellas.

Erkeeksempelet, formulert av Aristoteles, går slik:

Premiss én: Mennesker er dødelige.

Premiss to: Sokrates er et menneske.

Konklusjon: Sokrates er dødelig.

– Syllogismer er gode for å avsløre argumenter som hviler på en tvetydig begrepsbruk. 

Dette oppsettet hjalp Moen med å konkludere i artikkelen «Is prostitution harmful?». Et enda bedre eksempel er, ifølge Moen, når han diskuterer argumentene mot nedfrysing av mennesker, såkalt kryopreservering.

Premiss én: En kryopreservert person er død.

Premiss to: En person som er død, kan umulig vekkes til live igjen.

Konklusjon: En kryopreservert person kan umulig vekkes til live igjen.

Det ser tilforlatelig ut. Hva er problemet?

– Problemet er at det er uklart om begrepet «død» brukes på samme måte i begge premissene.

I én forstand kan vi si at en person er død bare når det er umulig å vekke vedkommende til live igjen.

– Da er premiss to åpenbart sant. Men hvis vi bruker begrepet «død» på denne måten, er det et åpent spørsmål hvorvidt kryopreserverte personer virkelig er døde, mener Moen.

Ingen av Moens kritikere har klart å arrestere ham for hans logiske utledninger. Det er premissene det er uenighet om.

Arne Johan Vetlesen har kritisert premisset om at «lidelse er et onde, uansett hvem som opplever den», som Moen i en artikkel brukte for å argumentere for at mennesket burde, hvis det lar seg gjøre, gripe inn for å stoppe ville dyrs lidelse i naturen.

Moen mener han er mer nyansert i sin argumentasjon enn det som kommer fram i media.

– Min erfaring er at de som mener at jeg er skråsikker og lite ydmyk, bare kjenner meningene mine ut fra hvordan media har fremstilt dem.

Journalister på jakt etter delinger og klikk, ønsker å opprøre leserne med uttalelsene til en radikal og unyansert person.

– Noen ganger oppleves det som om jeg blir forsøkt presset inn i den rollen.

Når han ikke utfører sine plikter som offentlig ansatt filosof, bor Ole Martin Moen sammen med kjæresten Aleksander Sørlie sentralt i Oslo. Sørlie er, som Moen, tidligere sexarbeider, og han jobber til daglig som sykepleier ved Pro Sentret, Oslo kommunes hjelpetiltak for personer som selger sex.

I tillegg til å ha det til felles, tenker de to godt sammen. Et av resultatene av dette er en kronikk i Dagbladet med tittelen «Monogami er umoralsk». En uhørt lang kronikk på nesten 6000 ord.

– Monogami handler om hva din partner skal få lov til å gjøre i relasjoner til andre, også når du ikke er der. Å true med å avslutte forholdet på grunn av dette, er umoralsk, mener Moen.

Det kommer derfor ikke som noen overraskelse at de to lever i et åpent forhold.

Et av argumentene for at monogami er umoralsk, handler om hensynet til barna.

– Vi setter noe svært dyrebart – barns oppvekst og trygghet – oppå en veldig skjør konstruksjon, mennesket evne til å være monogame. Det gjør mange barns oppvekst veldig skjør. Vi må kunne spørre hvor fornuftig det er, sier Moen.

Venner og kolleger forteller at Ole Martin Moen har en sjeldent undrende holdning til livet og til samfunnet. De fleste av oss aksepterer samfunnet som det er. Det gjør ikke Ole Martin Moen.

– Kanskje har det at jeg er homofil, også gjort det litt lettere å tenke fritt. Jeg får inntrykk av at i heteroverdenen, er mye – inkludert hvilke meninger man gir uttrykk for – en del av et spill for å posisjonere seg overfor partnere. For meg ble de to verdenene adskilt, sier Moen.

I artikkelen «Bright New World», som ble publisert i Cambridge Quarterly of Healthcare Ethics, diskuterer Moen om «vi bør vurdere å ta sikte på å heve det globale IQ-nivået ved å gi kvinner moderate økonomiske insentiver til å få barn med sæd fra menn med høy IQ.»

Moen skriver i artikkelen at et slikt forslag må utredes i detalj før det kan settes ut i livet, men at «at vi ikke uten videre bør avvise det».

– Jeg angrer kanskje litt på den artikkelen. Det var en kort artikkel der jeg ville diskutere økonomiske insentiver som middel for å fremme intelligens. Jeg burde ha presentert det helt tydelig som et eksempel for en fagdebatt, ikke et policy-forslag.

Slike synspunkter er årsaken til at Moen er blitt utsatt for det som i offentlig debatt i dag kalles «brunbeising». I «Trygdekontoret» på NRK spurte programleder Thomas Seltzer rett ut «er du nazist?», noe Moen høflig avkreftet.

– Hvordan føles det å bli satt i bås med det kanskje verste regimet i menneskehetens historie?

– Det er vondt. Og jeg synes det er urimelig. Nazistene ville rendyrke en rase og gjøre det med tvang. Det er noe veldig annet enn transhumanisters ønske om frivillig bruk av teknologi for å gjøre oss klokere, snillere og lykkeligere, og å gi oss lengre liv.

Fra Moens perspektiv taler nazistenes herjinger snarere for enn mot transhumanisme.

– Nazismen viser hvor grusom homo sapiens kan være. Tør vi å fortsette, innover i fremtiden, som en art som er kapabel til å gjøre det nazistene gjorde?

I offentligheten er Ole Martin Moen kjent som «han som skal fryses ned» eller «han som er for aktiv dødshjelp». Det er lett å skjønne at man kan bli lei av å svare på de samme spørsmålene om og om igjen, enten det er i tabloide medier eller forskningsmagasiner.

Moen vil videre.

Når vi leser Moens vitenskapelige tekster, er det ikke mye som minner skjønnlitteratur. Til det er artiklene for stringent bygd opp.

Ikke desto mindre er det i den retningen – eller en av de retningene – Ole Martin Moen nå ønsker å gå. I fjor gikk han på Aschehougs skjønnlitterære forfatterskole.

– Det var lærerikt. Det skjønnlitterære er også en måte å komme nært innpå vanskelige temaer.

Moen forteller at han allerede arbeider med skjønnlitterære tekster. Han har skrevet noen noveller, og han arbeider med en roman, men «vil ikke gå videre inn på innholdet i dem nå».

Mange av de utopiske visjonene om hvordan menneskenes liv på jorda, og universet, skal utvikle seg videre teknologisk og moralsk, har vi sett i skjønnlitteraturen, for eksempel i science fiction – en sjanger som synes å ligge Moens tenkning nær.

Så da kan vi bare spekulere i om Ole Martin Moen vil la liv og lære gå hånd i hånd også her.

    Av Morten S. Smedsrud
    Publisert 15. feb. 2020 11:59 - Sist endret 19. feb. 2020 16:05