Frittalende og frittenkende

Hun er blitt stoppet på gata av straffedømte som var glade for at hun var dommeren deres. Men da Benedikte Moltumyr Høgberg avsa sin dom om dagens studenter, ble det storm.

MÅ VÅGE: – Vi trenger jurister som tør si ifra, som tør å være uenige, som tør å ta diskusjonene åpent, sier Benedikte Moltumyr Høgberg. Foto: Ola Sæther

En dommer skal ikke gråte i egen rettssal. Og som oftest var det jo ikke noe problem for henne, der hun satt i Eidsvoll tingrett og lyttet til historiene fra angrende promillekjørere, bitre eks-ektefeller eller slitne narkomane.

Det var en av de sistnevnte som sto tiltalt denne dagen. Listen over tiltalepunkter var lang: Rundt femti tilfeller av bilbrukstyveri, råkjøring og andre rusrelaterte innfall. Da forsvareren henvendte seg til dommeren, ba han henne ta i betraktning mannens vonde oppvekst.

– Nei!

Forsvareren kikket forvirret mot klienten som hadde avbrutt ham.

Så begynte den tiltalte gråtende å forklare at forsvarstalen ikke stemte. Han kunne ikke skylde på foreldrene. De hadde alltid gjort sitt beste.

"Hm, deres pedagogiske evner?! Professorer skal ikke ha pedagogiske evner." 

Og mens hun lyttet til mannens fortelling, om en mor og en far som fortvilet hadde forsøkt å redde en sønn fra skråplanet, hadde gått langs Akerselva om natta og lett etter gutten sin, satt Benedikte Moltumyr Høgberg der med tårer i øynene.

Jusprofessoren husker fortsatt mange av dem hun møtte det året som dommerfullmektig i Eidsvoll tingrett for 18 år siden. Og de husker henne.

– Jeg har faktisk opplevd etterpå at jeg er blitt oppsøkt på Oslo S – for det var jo mange narkomane – av noen som har kjent meg igjen og sier: «Du var min dommer! Og det var så hyggelig, for du satt og hørte på det jeg hadde å fortelle.»

Som fersk og nervøs dommer fikk hun det prentet inn i hodet: De tiltalte skal respekteres. De skal få fortelle, dommeren skal lytte. Hun så virkningen det hadde, ordene som fosset ut av dem, nesten som terapi.

– Det var ikke så farlig at jeg var en dommer og at de fikk en fengselsstraff etterpå, så lenge noen satt og hørte på dem. Det gjorde dypt inntrykk. Det trengs flere der ute som jobber med vanskeligstilte ungdom og som kan lytte til dem, sier Høgberg.

NAV: – Samlet sett så viser jo NAV-saken at når man begynner å gå i flokk og retningen flokken går i, er feil, ja, da går det veldig, veldig galt., sier Benedikte Moltumyr Høgberg. Foto: Ola Sæther

Hun sitter i en romslig stol i et romslig kontor på Det juridiske fakultet på Karl Johan. Her er jobben det motsatte av hva den var på Eidsvoll. Nå er det hun som snakker. Og folk lytter – om det er studenter, journalister eller regjeringen.

På oppdrag fra Justis- og beredskaps-departementet har Høgberg ledet utvalg som ser på konstitusjonelle – og kontroversielle – spørsmål: Bør staten ha muligheten til å ta statsborgerskapet fra fremmedkrigere? Skal regjeringer kunne vedta nye beredskapslover uten Stortingets medvirkning dersom landet rammes av en krise, for eksempel en alvorlig pandemi?

Hun er også valgt til deres høye beskytter av Juristforeningen, fakultetets linjeforening. Ifølge en jurist på Twitter er Høgberg «kjent blant studenter som en sånn professor det er trivelig å spørre om ting». Samtidig har hun flere ganger opplevd studenter som skjelver på hendene når de kommer til kontoret for å stille spørsmål.

– Mange synes jeg er litt skummel. Jeg skjønner det, det er et eller annet med personligheten.

Fredag 9. mars 2018 hadde hun bestemt seg for å starte undervisningen på utradisjonelt vis. De siste dagene var et par kolleger på fakultetet blitt utsatt for nedsettende kommentarer fra studenter på den anonyme meldingstjenesten Jodel. Høgberg innledet derfor forelesningen med å påpeke at dagens studenter aldri har hatt flere kilder til kunnskap – podkaster, powerpoints, søkemotorer, digitale oppslagsverk – men at mange likevel velger å bruke Jodel og andre anonyme, sosiale medier til å klage på forelesernes pedagogiske evner.

– Hm, deres pedagogiske evner?! Professorer skal ikke ha pedagogiske evner. Kanskje burde vi møte disse studentene med en god porsjon latter – for dette kan jo ikke være ekte studenter, ikke studenter i ordets rette forstand, sa Høgberg til studentene.

En storm fulgte. Studentavisen Universitas kalte det en utskjelling om «alt som er galt med dagens jusstudenter». Kritikk og skjellsord haglet på Jodel. Først da hun la ut det hun hadde sagt på Facebook-siden sin noen dager senere, syntes hun debatten kom inn i et mer konstruktivt spor.

– Du sa etterpå at du hadde lært mye om deg selv, fakultetet, studenter og medier. Hva da?

– Veldig mange ble veldig lei seg, tror jeg, og det overrasket meg, for min generasjon ville ikke vært det. De unge er nok mer usikre på seg selv enn det vi var. De er reddere for å mislykkes, de er mer bekymret for at de ikke skal få det til. Mer stresset.

Høgberg lærte at mediene ikke nødvendigvis ettergår en påstand fremsatt på Jodel – som at hun visstnok hadde kalt studentene «late og bortskjemte», noe hun verken sa eller mente. Hun lærte at studentene kanskje hadde noen poenger i sin kritikk mot fakultetet og studiet.

Og hva lærte hun om seg selv?

– Det jeg først og fremst lærte om meg selv, eller meg som figur, var at mine meninger kunne bety mer for andre enn jeg visste.

Høsten etter den mye omtalte forelesningen innførte utdanningsminister Iselin Nybø strengere krav om pedagogisk kompetanse for norske professorer. Høgberg har hevdet at episoden gjorde henne til en av de minst populære foreleserne på fakultetet. Det spørs. I fjor høst arrangerte linjeforeningen en såkalt «roast» av Høgberg, der hundrevis av tilhørere møtte opp for å se et panel av kolleger og studenter servere hyllester og godhjertede fornærmelser til jusprofessoren.

"Mange synes jeg er litt skummel. Jeg skjønner det, det er et eller annet med personligheten."

– Jeg fikk jo gjennomgå. Det var masse festlige spøker. En av studentene som roasta, tulla med at jeg skjeler og sa: «Til min skjelevenn!» Til vill jubel, bemerker Høgberg.

Selv deler hun gjerne ut sleivspark. For eksempel blir hun ikke helt ferdig med «disse pedagogene fra Blindern» som prøver å forklare jussprofessorene at de må holde mer pedagogiske forelesninger.

På LESESALEN: – Vi satt sammen med en stakkar til. Jeg vil si det var kjærlighet ved første blikk, innrømmer Benedikte Moltumyr Høgberg. Foto: Ola Sæther

– Det er så enkelt for dem å si at vi skal være pedagogiske. For det er jo deres fagområde, sier hun oppgitt.

Det viktigste er at jussprofessorene jobber for å holde det faglige nivået, er oppdaterte og ligger i forskningsfronten på juss, mener Høgberg, som nærmer seg en ny tirade nå, himler med øynene mens hun forteller om håpløse pedagogikk-kurs, hvor rådene er å ta med Norges lover i forelesningen, dele studentene i summegrupper eller være mer visuell.

– «Bruk Powerpoint med litt bilder, da! Du kan ha bilde av Stortinget.» Mine studenter kan bare se ut av vinduet. Stortinget ligger rett oppi gata.

Hun ler.

– Okay, jeg er litt kverulant, og det innrømmer jeg. Men poenget mitt er bare at jussen er et fagområde hvor det aller beste er å få studentene til å reflektere over hvorfor og hvordan jussen fungerer. Du får i gang selvrefleksjonen, og da trengs ikke bilder og visuelle effekter. Som jeg sier: Kjør gjerne på med det, men gjør det selv. Noen liker tankekart. Jeg hater det.

Studenter lærer på ulike vis, påpeker hun. Hvis de vil droppe alle forelesningene og heller lære på egen hånd, så la dem gjøre det da.

Hun ler igjen.

– Noen ganger er jeg nok litt kjepphøy og tror jeg kan dette bedre enn pedagogene.

Og disse kommentarene kommer altså fra datteren til to pedagoger, begge utdannet på Blindern. Både moren og faren var typen som stilte mange spørsmål og fulgte samfunnsdebattene med et skeptisk blikk – noe som altså ser ut til å ha gått i arv.

– Det aller viktigste de lærte meg, er å være kritisk. Ikke ta ting for gitt. Og ikke stole på autoriteter fordi de er autoriteter.

Hun begynte livet i 70-tallets Tromsø, med mor, far og en fire år eldre bror. Benedikte husker en barnehage der barna lekte i et bilvrak og trasket gjennom hull i gjerdet for å kaste stein i fjøra.

– Du verden, så mange pålegg den barnehagen ville fått i dag.

Siden flyttet familien til Langhus utenfor Oslo. På skolen var hun god i norsk og samfunnsfag, glad i å lese og tøye grenser.

– Jeg er en sånn person som ikke alltid oppfører seg sånn som andre vil man skal oppføre seg. Det kan fort gi nedsatt oppførsel-karakter på skolen. Jeg vil fortsatt forsvare meg med at det meste var innenfor rimelighetens grenser. Og at skolesystemet var for rigid, slår professoren fast.

"Jeg visste at det å gå på lesesalen og lese fra åtte til fire hver eneste dag, det kom jeg aldri i verden til å klare uansett."

Da hun på videregående fikk en lærer som ga henne sekser i rettslære, klagde hun på karakteren. Hun hadde jo aldri fått mer enn femmere på prøvene. Men læreren sto på sitt, mente hun hadde talent og håpet hun skulle søke seg til jusstudier. Hun var derimot mer fristet av historie og filosofi, men hva kunne hun bli da? Lærer? En som sto der foran alle og underviste? Nei takk.

Så da ble det juss.

– Jeg visste at det å gå på lesesalen og lese fra åtte til fire hver eneste dag, det kom jeg aldri i verden til å klare uansett. Til det har jeg altfor mye lopper i blodet.

Hun bestemte seg for å sitte på lesesalen tre dager i uka: Mandag, onsdag og fredag. Tirsdag og torsdag skulle hun gjøre det som falt henne inn. Det fungerte så godt at hun endte med en mastergrad om skattlegging av opsjoner i arbeidsforhold, der hun fant flere smutthull i loven. Heldigvis og dessverre jobbet en av sensorene i Finansdepartementet, og hullene ble sporenstreks tettet. En liten trøst var det at hun hadde forelsket seg i den ene medstudenten på det lille masterkontoret hun var tildelt.

– Vi satt sammen med en stakkar til. Jeg vil si det var kjærlighet ved første blikk. 

Når Apollon besøker henne, har hun brukt morgenen på et foredrag i Holmenkollen, om retten til å ta bilder på skoler og andre deler av offentlig sektor. Dagen før satt hun i et panel og diskuterte klimasøksmålet fra Greenpeace og Natur og Ungdom. Miljøorganisasjonene har saksøkt staten og ment at videre leteboring i Barentshavet er et brudd på § 112 i Grunnloven, miljøparagrafen som verner naturen for kommende generasjoner. Så langt har det ikke ført fram, noe Høgberg mener er riktig.

– Men det er interessant, for det som står på spill, er større enn noe annet vi har vært vitne til.

Hun liker dette, diskutere og uttale seg om prinsipielt viktige, juridiske spørsmål. Ekstra viktig var det for henne å komme på banen i NAV-saken, det hun kaller «en av norgeshistoriens aller største rettssikkerhetsskandaler». Noe av problemet der, sier hun, er at det sitter jurister i domstoler, påtalemyndighet og forvaltning som ikke kan uttale seg fordi de må følge linja til arbeidsgiveren. Desto viktigere at hun og andre jurister fra akademia uttaler seg. I desember satte hun spørsmålstegn ved habiliteten til de to granskerne som skal lede NAV-granskingen.

– Samlet sett så viser jo NAV-saken at når man begynner å gå i flokk og retningen flokken går i, er feil, ja, da går det veldig, veldig galt. Derfor velger jeg å uttale meg i denne saken. Den er prinsipiell på så mange måter.

Høgberg lærte det selv som ung. Nå er det hun som prøver å lære studentene å være mindre lojale mot etablerte sannheter og ikke stole på autoriteter bare fordi de er autoriteter.

– Vi trenger ikke en generasjon snill. Vi trenger jurister som tør si ifra, som tør å være uenige, som tør å ta diskusjonene åpent.

Bank-bank! Intervjuet avbrytes, døra til kontoret går opp. Utenfor står en skjeggete, langhåret mann. Alf Petter Høgberg, medstudenten hun falt for i det lille masterkontoret –og som skulle bli hennes ektemann. Også han er professor ved Det juridiske fakultet, med kontor i naborommet. Han skal ha sin del av æren for at hun havnet her. Da hun tuslet hjemme i mammapermisjon, etter ett år som dommer i Eidsvoll tingrett og fem år som advokatfullmektig i Schjødt, lurte hun på veien videre. Han foreslo universitetet og en doktorgrad.

– Jeg hadde egentlig ikke tenkt på det. For jeg er en person som ikke liker å sitte så mye stille. Jeg liker at det er trøkk.

Et bilde på Benedikte Moltumyr Høgbergs Facebook-konto viser henne og mannen sammen med deres to tenåringsdøtre og bildeteksten «Familien fra helvete». Hun forklarer at kommentaren kom fra forfatter og venn Vetle Lid Larssen under en fuktig kveld i Roma i november.

   – Ja, for vi ser virkelig litt ut som familien fra helvete på dette bildet, gjør vi ikke?

Hun ler.

Overfor barna er ikke juristen noen regelrytter. Hun synes det er litt begrenset hvor viktig skolen er. Og døtrene har vokst opp med «mye voldsfilmer».

– Dere har ikke alltid fulgt aldersgrensene?

– Nei, det har vi vel mer tatt som en sånn anbefaling til de som har veldig, skal vi si, sårbare barn. Hehehe.

Det nærmeste hun kommer en hobby, er når hele familien ligger på sofaen og ser en film sammen. Mer rekker hun ikke når en mann, to døtre, to kaniner og en hund skal ha sitt av oppmerksomhet. I tillegg til en jobb som fort sluker femti timer i uka. Nå deltar hun i et nytt utvalg, denne gangen for å utrede Stortingets kontrollfunksjon.

– Jeg har utredet en del kontroversielle spørsmål for regjeringen. Det har vært tidkrevende, veldig lærerikt og nyttig, jeg er veldig glad for det. Og nå har jeg sikkert lagt meg så mye ut med dem at – hahaha! – nå slipper jeg. Det er bare bra – for jeg har ikke tid.

Men hun har lagt en plan. Utålmodige Høgberg har lagd seg en liste: Spennende ting hun har lest og lært i utvalgene. En vakker dag skal disse munne ut i artikler og publisert forskning.

– Listen går helt fram til pensjonsalder, forteller hun.

– Jeg har ennå ikke helt bestemt meg for hva jeg skal bli når jeg blir stor, legger hun til, lattermild.

– Akkurat nå er jeg akkurat her. Det jeg liker aller best med det, er friheten. Jeg er ikke bundet av å mene det arbeidsgiver mener. Om rektor eller statsråden synes jeg burde hatt en annen holdning til pedagogikk, så får de synes det. Og så synes jeg noe annet. Den friheten der, den setter jeg stor pris på. 

Av Per Magnus Riseng
Publisert 13. mai 2020 12:46 - Sist endret 13. mai 2020 12:46