En helt (u)alminnelig akademiker

Kristin Bech er forfatter, foredragssanger og festivalsjef. Mottoet hennes er «Språkhistorie til folket». Likevel kaller hun seg selv en helt alminnelig akademiker.

MOTTOET: – Jeg er ikke så opptatt av å henvende meg til andre akademikere eller intellektuelle. Jeg er mest opptatt av å henvende meg til folket, forteller Kristin Bech som har mottoet: «Språk - historie til folket! Foto: Ola Sæther

Jeg er en helt gjennomsnittlig akademiker. Det eneste som skiller meg ut, er at jeg har tatt med meg en del utenomfaglige interesser inn i undervisningen og formidlingen min, forteller Kristin Bech. Hun er professor i engelsk ved Universitetet i Oslo og er spesialist i engelsk språkhistorie.

For noen år siden utga hun den velskrevne boken «Fra englisc til English», som handler om hvordan engelsk har utviklet seg gjennom tusen år. Boken er krydret med historiske hendelser, kuriøse detaljer og språklige besynderligheter. Neste år kommer den i nytt opplag. Ikke alle forfattere er forunt denne lykken.

Kristin Bech er også festivalsjef for Ordfestivalen, som ble arrangert for første gang i mars i fjor. Her arrangerte hun konkurransen: Skriv en historie på nøyaktig seks ord. Det tok av. Bidragene rant inn. Ikke rart det ble fristende for Apollon å stille åpningsspørsmålet:

– Kan du beskrive deg selv med seks ord?

– Det skulle du ha sagt på forhånd. Å beskrive seg selv er vanskelig. Jeg er ryddig, humoristisk og selvironisk. Dette var en brutal start. La meg tenke. Jeg er streng, nei, jeg mener litt streng. Dessuten er jeg entusiastisk og nysgjerrig.

Rett etter intervjuet spurte Kristin Bech søstrene sine om de var enige. De ville ha lagt til ordet kreativ, men fjernet «litt» foran streng.

Søstre eller ei:

– Humor og selvironi er blant de beste dydene man kan ha.

La oss derfor starte med humoren. Humoren kom allerede frem i de første minuttene under intervjuet. Ryktene sa at Kristin Bech var fra Nord-Norge. Et google-søk sendte meg til Henningsvær i Lofoten. Det var feil Kristin Bech. Hun var en ukjent navnesøster. Kristin Bech har derimot, takket være postvesenet, blitt kjent med en annen navnesøster. Hun bor i Oslo. Julekort hadde havnet i postkassen hennes. Det var heldig for dem begge.

JERNBANETORGET: Kristin Bech stod bak språkutstillingen på Jernbanetorget i vinter. Foto: Ola Sæther.

– Hun driver med makeup og hudpleie. Nå kjøper jeg alle ansiktskremene mine av henne. Hvis jeg ser ekstra fresh ut en dag, er det takket være Kristin Bech!

Kristin Bech, professoren altså, er ikke fra Henningsvær, men fra et lite sted i Tysfjord ganske langt nord i Nordland.

– Jeg pleier å si at hjemstedet mitt har fem innbyggere om man runder oppover.

Skolen lå i nabokommunen Ballangen, fire mil nordover på tidvis rasfarlige veier.

– Naturen var spektakulær. Fra skolebussen så jeg på fjellene og drømte meg bort. Barndomshjemmet lå på et fergeleie.

– Jeg vokste opp på dette fergeleiet. Om somrene jobbet jeg som fergebillettør.

Alle som har reist med bilferge, vet at billettprisen øker med lengden på kjøretøyet. Kristin Bech reiser seg opp og viser Apollon hvordan hun skrittet opp og talte antall meter.

– Jeg har fortsatt en-meters-skrittet inne! Ingen sjåfører kunne lyve på lengden av lastebilene sine. De ble fort avslørt!

Nå har Kristin Bech, sammen med søstrene, hytte ved fergeleiet. Der tilbringer hun stort sett alle somrene sine.

Som barn var det ikke gitt at hun skulle bli professor i engelsk.

– I fjerde klasse likte jeg svømming best og engelsk minst. Men jeg har alltid vært nysgjerrig og interessert i å lese. Jeg var blant dem som var glad i å gå på skole. Da jeg var åtte år, bestemte jeg meg for å bli lærer.

På ungdomsskolen ble hun interessert i språk. Begeistringen var så stor at hun under gymnastiden dro som utvekslingselev til USA.

– Dette året ble veldig bestemmende for den videre retningen min.

Hun studerte engelsk, fransk og latin og har vært au pair i både Frankrike og Tyskland. Under doktorgradsarbeidet bodde hun et halvt år i England.

– Jeg anser utenlandsoppholdene mine som en svært viktig dannelse. Du kan ikke forstå en kultur hvis du ikke har bodd i landet og snakket språket. Det er veldig verdifullt.

Selv med en avlagt doktorgrad ble det ingen rettlinjet sti mot professortittelen.

– Det var faglig ganske ensomt å ta doktorgraden.

SOPRAN: – Jeg er opptatt av god stemmebruk når jeg underviser. Stemmen må holdes ved like. Da hjelper det å synge, forteller Kristin Bech som for tiden synger i to kor. Foto: Ola Sæther

Hun valgte derfor å jobbe en del år som administrativt universitetsansatt før hun fikk forskergløden tilbake. Det kan hun takke noen tyske forskere for.

– De hadde oppdaget avhandlingen min. Temaet var litt uglesett den gangen, men ble plutselig veldig in. Jeg var visst litt forut for min tid. Jeg angrer på at jeg var utenfor forskningen i så mange år. Jeg skulle ønske noen hadde sagt til meg etter disputasen: «Slutt å tulle! Du skal bli forsker!». Nå sier jeg til stipendiatene at det morsomme først begynner etter doktorgraden.

For tiden forsker hun på sammenhengene mellom gamle germanske språk som gammelengelsk, gammelhøytysk, gotisk, norrønt, gammelsvensk og gammelsaksisk, som er forløperen for lavtysk.

Da hun begynte å studere, var hun mest interessert i litteratur. I løpet av studiet skjønte hun at språkvitenskap var den rette veien for henne.

– Studenter bør ikke velge alle emnene selv. Vi må velge noen for dem. På den måten får de anledning til å oppdage talenter som de kanskje ikke visste at de hadde.

For å se hvordan et språk er bygd opp og har utviklet seg, bruker Bech et moderne datasystem til å analysere de gamle tekstene. Alle tekstene er «annotert». Det vil si at det er lagt til lingvistisk informasjon til tekstene. Det gjør det mulig å avdekke språklige fenomener.

– De gamle germanske språkene kommer fra samme urspråk. Vi er interessert i variasjonen mellom dem. Akkurat nå ser jeg på nominalfraser i disse gamle germanske språkene. En nominal frase har et substantiv som hovedord.

I noen av disse språkene kan denne frasen være «stort hus», i andre språk kan frasen være «hus stort», for å si det veldig enkelt.

– Hvordan elementene er plassert i frasen, sier mye om språkene. Denne forskningen gjør oss i stand til å si noe om hvordan og hvorfor språk endrer seg.

For ikke så lenge siden dukket engelsklæreren hennes fra gymnaset opp på kontoret hennes. Læreren husket henne som en entusiastisk elev.

Entusiasmen kom godt med da hun fikk den originale ideen å holde en musikalsk språkhistorieforelesning. Den første gangen var for 150 studenter i britisk kulturkunnskap. Kristin Bech hadde med seg en oktett – et lite korensemble på åtte sangere.

– I den musikalske forelesningen kunne jeg kombinere interessen min for språkhistorie med interessen min for musikk. Det var skikkelig artig.

Oktetten sang med autentisk engelsk uttale fra forskjellige tidsepoker. Musikkinnslagene ble koblet til foredrag om hvordan språket ble påvirket av historiske hendelser.

– Vi sang alt fra gregoriansk musikk og madrigaler fra Shakespeares tid til Vera Lynn-sanger fra andre verdenskrig, for ikke å glemme Yesterday på gammelengelsk.

Kristin Bech er pasjonert sanger. For tiden synger hun i Schola St. Hallvard og Vestre Aker Kammerkor.

– Jeg er opptatt av god stemmebruk når jeg underviser. Stemmen skal ikke være knirkete. Det er grusomt å høre på. Stemmen må holdes ved like. Da hjelper det å synge.

Hun er spesielt interessert i gregorianske sanger.

– Med denne musikken fra tidlig middelalder får jeg et fysisk forhold til den perioden jeg forsker på. Det blir som å gå inn i kirken eller klosteret på denne tiden og synge det samme som de gjorde den gangen.

Likevel drømmer språkforskeren om enda en musikalsk karriere.

– Min hemmelige drøm er å bli nattklubbsangerinne. Barbra Streisand er det store idolet mitt. Jeg liker også visesang. Det er mange fine musikksjangre, men rock er jeg ikke spesielt begeistret for.

Til gjengjeld er hun så betatt av klassisk musikk at hun i ni år har stilt opp som frivillig på kammermusikkfestivalen i Lofoten.

– Forutsetningen min var at jeg skulle slippe å jobbe med tekst og språk.

Hun har i stedet vært potet, laget frokost, stilt opp som sjåfør, fraktet Arve Tellefsen og hans milliondyre Guarneri-fiolin til flyplassen, rigget scener, fikset noter og andre rare ting som kunne dukke opp.

Denne erfaringen fra gulvet kom godt med da hun selv ble sin egen festivalsjef for Ordfestivalen.

– Endelig fikk jeg ha min egen festival – om enn i noe mindre skala! Som festivalfrivillig har jeg lært at planlegging er alfa og omega. Jeg er ganske god til å organisere og tenke igjennom hvert steg i planleggingen. Jeg kompromisser aldri med kvaliteten.

Universitetet underviser i 24 språk. En viktig del av årets festival er en utstilling der kollegaene presenterer et spesielt ord fra hvert av disse språkene på svære postere, stilt ut på Jernbanetorget T-banestasjon i Oslo. Utstillingen finnes også på nett.

Og det var da hun, i samme slengen, kom på den artige ideen å arrangere konkurransen om den beste novellen på seks ord.

– Vi lever i et samfunn med en endeløs strøm av ord og informasjon. Så det å sette seg ned og tenke på en historie på seks ord, kan få oss til å lære oss å komme til kjernen med få ord.

Hun møter aldri uforberedt til noe. Heller ikke til forelesningene sine.

– Noen er helt komfortable med å troppe opp uforberedt og bare snakke om et eller annet. Jeg må være ryddig og organisert for å klare å gjennomføre foredragene mine på en god måte. Det ligger masse planlegging bak, ikke minst fordi jeg kan bli nervøs. Hver gang jeg står på en scene og gjør noe utenom den vanlige undervisningen, kjemper jeg med meg selv. Jeg beveger meg ut på en tynn gren og håper den holder. Hvis det fungerer, blir det veldig bra. Da er det verdt å ta disse sjansene. Tar man ikke slike sjanser, kommer man ikke videre.

Hun håper studentene tenker det samme.

– Jeg ønsker at studentene skal presse seg mer. Det gir dem god mestringsfølelse. Altfor mange studenter er redde for å si noe feil.

Professoren er oppriktig glad i studentene sine.

– Jeg får god energi av studentene. På de største forelesningene har jeg et par hundre i salen. Jeg merker med en gang om stemningen i rommet endrer seg. Digital undervisning, derimot, er djevelens verk. Dehumaniserende og demotiverende.

Selv om hun ser alle studentene gjennom kameraet, ser hun dem bare todimensjonalt i små digitale vinduer.

– Da er det vanskelig å gjenkjenne dem neste semester.

ESTETISK: – Noen trives med å ha det kaotisk rundt seg. Jeg kommer fra en familie med meget god ordenssans. Vi er hjemlige estetikere, forteller Kristin Bech fra kontoret sitt. Foto: Ola Sæther

Og det som er enda verre:

– Jeg får ikke alle de små signalene som jeg ellers plukker opp i et stort auditorium, slik som alt fra et løftet øyebryn som viser at de skjønner noe, eller en rynke i pannen som viser at de ikke er med. Jeg savner virkelig studentene mine og gleder meg til de kommer tilbake til campus. Men jeg frykter at det blir mye digital undervisning også til høsten.

Hun holder mange populærvitenskapelige foredrag.

– Jeg er ikke så opptatt av å henvende meg til andre akademikere eller intellektuelle. Jeg er mest opptatt av å henvende meg til folket. Jeg blir fornøyd når publikum kommer og sier at de har fått et nytt syn på språkendring og at engelske lånord kanskje ikke er så skummelt likevel.

Det største publikummet hennes var 600 pensjonister på Klingenberg kino. På kontoret hennes henger en takkeplakett for et foredrag for Range Rover-klubben.

Prikken over i-en er fanbrevene. Alle får svar.

– Jeg må selvsagt ta vare på fansen. Det er ikke så mange av dem at jeg ikke greier å ta vare på dem alle sammen, ler hun.

For hovedmålet hennes er å nå ut til samfunnet. Mottoet hennes er: «Språkhistorie til folket!» Det hele startet da hun for fem år siden utga boken sin. Hun hadde ingen planer om å skrive den.

– Tanken hadde aldri slått meg. På språkdagen på Blindern, flere år tidligere, holdt hun lynforedraget «800 års språkhistorie» på ti minutter. En av tilhørerne var redaktøren i Pax. Så ballet det på seg. Nå ønsker forlaget at hun skal skrive bok nummer to.

– Det er viktig for meg å få frem at jeg ikke driver med formidling fordi det først og fremst er gøy, men fordi jeg vil fremme kunnskap. Det ligger en klar tanke under alt jeg gjør. Dette er ikke noe jeg rister ut av det venstre ermet.

– Du nevnte at du var streng, eller i det minste litt streng. Det har du skjult godt gjennom intervjuet.

– Jeg er streng, sier hun og ler hjertelig og viser til debatten hun startet om karakterbegrunnelser i universitetsavisa Khrono i vinter.

– Hvis en student vil klage eller be om begrunnelse for en karakter, mener jeg at studenten må vurdere sin egen besvarelse først. Det skulle bare mangle. Jeg skjønner ikke at dette er kontroversielt. Jeg forventer også at studentene gjør en ordentlig jobb. Studentene må legge inn innsatsen vi krever, og jeg forventer enda mer av meg selv, sier hun og ler igjen.

– Dette var vel ikke veldig strengt?

– Det er kanskje bare jeg selv som oppfatter meg som streng.

Derimot kan Apollon bekrefte at Kristin Bech er over normalen ryddig. Kontoret hennes er striglet og er den diametrale motsetningen til en matematikkprofessor som fant igjen sykkelen sin da han ryddet skrivebordet sitt på åttitallet.

– Jeg er veldig imponert over slike folk. De må være veldig ryddige i hodet når de klarer å jobbe i slikt rot. Noen trives med å ha det kaotisk rundt seg. Jeg kommer fra en familie med meget god ordenssans. Vi er hjemlige estetikere. Det foregår så mye i hodet mitt at jeg må ha det ryddig rundt meg for å klare å strukturere meg. Du finner ingen gjemt sykkel på skrivepulten min!

I utvekslingsåret i USA, den gangen hun var sytten, fikk hun dessuten utfolde seg i en av sine andre store interesser: tegning.

– Timeplanen var perfekt. Jeg hadde to timer kor, to timer tegning, en time amerikansk historie og en time amerikansk litteratur. Hver dag! Det var et drømmesemester.

35 år senere, altså i fjor, under koronanedstengningen av samfunnet, tok hun tegnesakene frem igjen. Hun begynte å tegne med mikrotusj. Hver tegning tok 12–14 timer.

– Dette ble en slags meditasjon for meg.

– Hvordan får du tid til alt dette?

– Tro det eller ei: Jeg driver også med forskning!

I løpet av intervjuet bedyrer Kristin Bech atter en gang at hun er en helt vanlig og gjennomsnittlig akademier.

– Jeg gjør solid arbeid, ordentlig forskning og publiserer regelmessig, slik som 95 prosent av de ansatte ved universitetet gjør. Blant de siste fem prosentene finner du toppforskerne. Jeg er altså en gjennomsnittlig forsker, men som fergebillettør var jeg over gjennomsnittet. Haha! Ingen er bedre på en-meter-skrittet enn meg.

 

Av Yngve Vogt
Publisert 27. apr. 2021 08:37 - Sist endret 27. apr. 2021 12:48