Roma – en kjærlighetshistorie

Det hevdes at hun sa «her skal jeg jobbe en dag» første gang hun som 18-åring besøkte Det norske institutt i Roma. Men direktør Kristin B. Aavitsland tror det bare er en av mange myter som fortelles i denne byen.

IKKE SMARTERE ENN FØR: – Folk i dag tror at de som levde tidligere, var mye dummere enn dem selv. Det er en veldig hovmodig innstilling, sier Kristin B. Aavitsland. Her ved Fontana dell'Acqua Paola som pryder Gianicolo-høyden rett nedenfor Det norske institutt i Roma. 

– Velkommen til Det norske instituttet i Roma. Her har vi byens aller vakreste utsikt, sier Kristin B. Aavitsland og slår ut med armene så de peker mot Forum Romanum, Colosseum og Kapitol i ett eneste sveip. 

– Jeg går ofte hit til terrassen for å minne meg selv på hvor jeg er når jeg sitter på kontoret og forsøker å holde tritt med innboksen.

Hun skjemter ikke. Utsikten kan ta pusten fra en. Bakenfor de historiske palassene og monumentene kan vi i det fjerne skimte Albaner-fjellene gjennom storbyens disige slør. 

– Roma er en ufattelig stimulerende by å bo i – det er helt overveldende.

Hver dag går Aavitsland de få hundre meterne fra leiligheten sin til instituttet, begge sentralt plassert på den høyden romerne kaller Gianicolo. Her passerer instituttdirektøren stedet der Garibaldis soldater sto opp mot franske styrker under kampen for samlingen av Italia på slutten av 1840-tallet. Pave Urban IIIs bymur fra 1600-tallet snor seg gjennom brosteinsgatene.

– Det er inspirerende – og en kilde til ydmykhet. Den historiske dybden er en kontinuerlig påminnelse om at våre korte liv inngår i en lengre fortelling, i en større sammenheng.

 

Vi er på besøk mot slutten av Covid 19s regjeringstid i Romas historie, og munnbindene er i ferd med å falle. 

Direktør og kunsthistoriker Aavitsland doserer til en liten gruppe nordmenn foran kirken Santa Maria in Trastevere.

– Mosaikken i denne kirken forestiller jomfru Maria på himmelens trone sammen med sin sønn, innleder Aavitsland.

Naturligvis skulle vi vært på innsiden og opplevd mosaikken med selvsyn, men i kirkene er det fortsatt maskepåbud. Det har ikke alle i følget vårt fått med seg. Vi blir drevet ut av kirken av en, sett med norske øyne, i overkant ivrig kirketjener. 
Direktøren ser seg nødt til å ta forelesningen ved kirkens østvegg. Det gjør ikke noe at vi da står på en av byens aller vakreste piazzaer.

FØRSTE MØTE: – Jeg kom hit første gang som attenårig elev på latinlinja ved Oslo katedralskole. Vi var høye på pæra, og så oss selv som blomsten av Norges ungdom. Her sitter jeg på muren til teateret i Ostia antica, Romas gamle havneby, og ser langt mindre begeistret ut enn det jeg kan huske at jeg var. Foto: PRIVAT

– Mosaikken er uendelig rik på teologisk og kirkepolitisk mening, det er faktisk lag på lag – en slags kosmisk visjon som foregir å favne de største ting, forholdet mellom Gud og mennesker, tid og evighet, men som også ser ut til å ha en helt lokal dimensjon, knyttet til akkurat dette stedet og akkurat denne kirken, fortsetter Aavitsland. 

Ifølge kirkefaderen Hieronymus piplet det her olje opp av bakken i år 38 før vår tidsregning. Et sikkert tegn på at Messias skulle komme. Det var ikke noen tvil om at stedet var hellig og at en kirke måtte reises her. 

– Når vi ser nøyere på hvordan Maria er avbildet, ser vi at hun er praktfullt kledt i gull og perler som en bysantinsk keiserinne, fortsetter Aavitsland og gir snart ordet videre til postdoktor Chris Siwicki som skal fortelle om enda fjernere tider, da bydelen Trastevere bare var området på den andre siden – trans – av elva Tiber, eller Tevere på folkemunne. 

– Jeg skal holde det veldig kort, dere er kanskje litt slitne i føttene allerede? innleder han med et subtilt hint til sjefen om at det kanskje ble litt for mye snakk om helgenbilder nå nettopp.

– I Roma er det meste på feil sted. De gamle bygningene ble revet og brukt igjen i hus, palasser og kirker. Her ser vi inskripsjoner fra tidlige kristne gravmonumenter, mens søylene egentlig er fra et badeanlegg bygget av keiser Caracalla, sier Siwicki og har sine ord om å holde det kort i behold.

Jeg har universitetets kuleste jobb, jeg har jo det.

På vei videre tar trøtte føtter oss forbi en restaurant som har rykte på seg for å være mafiaens favoritt.

– Dere må prøve de romerske artisjokkene nå som det er sesong for det, sier Aavitsland.

– Be om carciofi, den er tilberedt enten alla romana eller alla giudea – altså i jødisk stil. Den siste er fritert, mens den romerske er kokt og helt mør. Begge deler er aldeles fantastisk. 

KASTET UT: Vi fikk noen minutter i kirken Santa Maria in Trastevere og fikk tatt dette bildet av direktøren før vi ble kastet ut av en noe overivrig kirketjener. – Mosaikken her er uendelig rik på teologisk og kirkepolitisk mening, sier Aavitsland.

 

Da Aavitsland i fjor ble direttrice for Det norske institutt, nådde et snart 40 år gammelt kjærlighetsforhold til Roma og den lille, norske festningen på Gianicolo-høyden sitt foreløpige høydepunkt.

– Jeg kom hit første gang som attenårig elev på latinlinja ved Oslo katedralskole. Vi var høye på pæra, og så oss selv som blomsten av Norges ungdom. 

De vordende latinerne ble invitert til en mottakelse på instituttets takterrasse.

– Det fins de som hevder at jeg allerede den gangen sa «her skal jeg jobbe en dag». Men det tror jeg ikke – eller det vet jeg ikke. 
Hun fester ikke lit til de store fortellingene som sammenfatter alt og gir fullstendig mening i ettertid.

Som den om at hennes kjære Roma ble grunnlagt av tvillingene Romulus og Remus. Slik historikeren Livius fortalte historien – som i dag for øvrig regnes som ren myte – ble Romulus i ettertid tillagt de dydene romerne i imperietiden så på som særlig romerske – krigersk, besluttsom og klok.

Aavitslands klassekamerater var kanskje ikke noe bedre enn den store historiker Livius?

– Vi lager fortellinger. Det er lett å tenke at det går en linje fra da til nå, og at det derfor ikke er noe merkelig at jeg sitter her i dag. Det er ikke sikkert det er sånn, sier kunsthistorikeren med en kritisk holdning som viser at faget tross alt har utviklet seg siden Livius’ tid.
Vi merker likevel at det er noe i Aavitsland som tror på denne beretningen om skapelsen av en instituttdirektør.

– Jeg ble helt betatt av den utrolige rikdommen av historie og kulturarv. Det er lett å si i ettertid, men jeg tror helt klart klasseturen på videregående var bestemmende for framtiden min.

 

Uansett er og blir Roma et uoppløselig, episk element i Aavitslands liv. 

– Jeg har vært her så mye, i så mange perioder, skrevet mellomfagsoppgave, hovedoppgave og doktorgradsavhandling i Roma, bodd og jobbet i byen i mange år. Jeg er jo en gammel dame, koketterer Aavitsland, som med sine snaut 55 runder rundt sola ikke imponerer så mange i denne historiske byen.

Jeg er katolikk og har alltid vært det, akkurat som jeg alltid har vært norsk og alltid har vært kvinne.

– Jeg er kunsthistoriker med italiensk og romersk kunsthistorie som fagfelt. I lange perioder har det å arbeide med faget mitt vært ensbetydende med å jobbe og bo i Roma, sier Aavitsland, som en gjenklang av Goethes «bare i Roma er det mulig å forstå Roma». 

Vi forstår at det har noe å si å være nær kilden. Alt rundt oss bærer historien i seg – det er gammelt og originalt. Eller er det virkelig det?

– Det er en redigert virkelighet. Roma er egentlig en 1900-tallsby. Ikke fordi flertallet av bygningene, torgene og kirkene er det. Men fordi vi fortsatt er nødt til å se den gjennom 1900-tallets briller. 

Disse brillene satt lenge på nesa til det forrige århundres mest beryktede italiener, Benito Mussolini.

KRISTENHETENS SENTRUM: – Jeg er katolikk og har alltid vært det, akkurat som jeg alltid har vært norsk og alltid har vært kvinne. Det er en integrert og selvfølgelig del av livet og identiteten.


– Mussolini ville viske vekk alt som lå mellom storhetstiden i det romerske imperiet og ham selv. Han bestemte hva som skulle løftes fram, hvilke bygninger som skulle restaureres og på hvilken måte. For eksempel er middelalderkirkene i dag helt ribbet for barokke tillegg. 
Vi ser en kuratert og frisert fortid, og dessuten en by der store deler av sentrum er et slags arkeologisk friluftsmuseum uten urbant liv. 

– Området rundt Colosseum og keiserforaene er dødt som bydel. Det historiske sentrum er også en hermetisert by der knapt noe nytt bygges. I et historisk perspektiv er det uvanlig – Roma er jo nettopp lag på lag med historie, men vår samtid setter få spor.    

 

Brosteinsgatene fører oss til et av husene til den herostratiske Il Duce. Villa Sciarra ligger like nedenfor instituttet på Gianicolo-høyden, og ble ifølge plaketten på veggen donert av den amerikanske rikmannsdatteren Henriette Wurts Tower til Mussolini, som «ønsket den frie hagen til folket i Roma (...)» – en måte å ordlegge seg på som gjør at vi mistenker at donasjonen kanskje ikke var helt frivillig.

Det er riktignok ikke spor igjen av at det var nettopp Mussolini som var mottaker av villaen og parken rundt. Navnet og tittelen er hugget vekk fra steintavlen på villaens fasade. Diktatoren falt for sitt eget grep – han ble visket ut av historien. 

Perioden som Mussolini særlig ville slette fra den kollektive erindringen, er tilfeldigvis Aavitslands hjertebarn: middelalderen. 

– Hvorfor forelske seg i middelalderen i en by som, med fare for å gi Mussolini rett, hadde sin storhetstid århundrer tidligere?

– Det var helt tilfeldig. Som student oppdaget jeg et lite oppslag på en tavle på Blindern om et emne om middelalderkirker i Roma. Da var løpet kjørt.

Fra det øyeblikket dreide det akademiske livet hennes seg rundt de kristnes gudshus. Men overgangen fra Blindern til det internasjonale miljøet i Roma ble tøff.

– Jeg var den eneste studenten som tok akkurat det faget her ved instituttet. Da jeg kom hit, fikk jeg et stort pensum på språk jeg enten ikke kunne eller bare kunne litt av. Jeg fikk raskt beskjed om at hvis jeg skulle gjøre dette på en seriøs måte, måtte jeg lære flere språk. 
Da var det bare å krumme nakken.  

– Jeg er ikke så flink i språk. Jeg snakker de tre vi bruker her på instituttet – norsk, italiensk og engelsk, i tillegg til tysk og fransk. 

Det er ikke kokettering denne gangen. Mest av alt sier det noe om språkstyrken i det internasjonale forskermiljøet Aavitsland daglig omgås ved instituttet.     

Som norsk student og senere forsker ved instituttet var Aavitsland med på å oppfylle en 100 år gammel drøm. Det var Ingvald Undset, far til nobelprisvinner Sigrid, som allerede på 1880-tallet fikk ideen til en «(...) nordisk skole, noget i lighet med den franske, ikke blot for klassiske filologer og arkæologer, men ogsaa for historikere, kunst- og kulturforskere.»

Det skulle imidlertid gå nesten 80 år fra ideens unnfangelse til Det norske institutt i Roma så dagens lys høsten 1958. Da var det den norske arkeologen Hans Peter L´Orange som klarte å gjennomføre Undsets, og sin egen, visjon. 

Med den nyslåtte kong Olav som instituttets høye beskytter, flyttet det nystartede instituttet inn i en leilighet i Corso Vittorio Emanuele og fire år seinere til sitt endelige tilholdssted på Gianicolo-høyden, der vi sitter i dag. 

At Norge skulle ha et forskningsinstitutt i Roma, gir utmerket mening for alle som kjenner Norges forhold til byen gjennom århundrer. Og aldri har Roma vært mer «norsk» enn i middelalderen. 

– I Bergen ble det funnet en runepinne der det står «Roma caput mundi», Roma er verdens hode. Jeg tror det er god grunn til å si at Roma sto sterkere i nordboernes bevissthet i middelalderen.

Et eksempel er den islandske abbeden Nikolas Bergsson skriftlige veiviser – leiðarvísir – fra midten av 1100-tallet for hvordan en kunne reise fra Island til Roma og videre til Jerusalem. 

– Det startet med en seilas til Norge, så videre til Danmark, nedover kontinentet og over Alpene til Italia og Roma. Der ble de anbefalt å besøke kirkene og å se de viktige relikviene. Deretter skulle de reise videre til Jerusalem. 

Vi kan av og til høre det som en spissformulering, men Aavitsland tror den har mye for seg: 

– Norge har aldri vært så integrert i Europa som i høymiddelalderen. Vårt land inngikk jo i det katolske samfunnet, med Roma som midtpunkt. I dag har vi valgt å stå på utsiden av det europeiske fellesskapet. 

 

Selv om hun også har arbeidet med nordisk middelalder, er Roma alltid med i Aavitslands forståelse av historien og kulturen. 

– Nordisk middelalder holdes stadig opp mot England og Nord-Europa. Selv har jeg alltid hatt Roma som et slags premiss også i forskningen på Norden. Jeg tenker at det er umulig å forstå norsk middelalder uten å ta det kirkelige med i betraktningen, og det betyr jo Roma. 

Roma setter ting i perspektiv – fra det latinske per – ‘gjennom’ – og specere – ‘se’. Aavitsland ser verden gjennom Roma. 

Det gir også et annet blikk på tiden vi selv lever i. 

– Vi er ufattelig samtidssjåvinistiske, sier Aavitsland med et nyord som peker på noe eiendommelig ved dagens menneske. 

– Folk i dag tror at de som levde tidligere, var mye dummere enn dem selv. Det er en veldig hovmodig innstilling.

Hun mener dagens mennesker må se litt på seg selv. 

– Vi har ingen grunn til å tenke at vi er noe bedre eller mer intelligente enn folk i tidligere tider. Vi har mer avansert teknologi, ja vel, men det er jo ikke vi som har funnet på den. Vi står på kjempers skuldre.

Denne berømte metaforen kommer også fra middelalderen.

– Bildet gir uttrykk for en annen og mer ydmyk forståelse av ens egen plass i historien. 

Aavitsland har en høne å plukke med renessansehumanistene, også de fra Italia, vel å merke ikke fra middelalderen.

– Det var de som begynte å baktale tiden etter klassisk tid, og fant på begrepet middelalder. Det er negativt ladet i utgangspunktet, en mellomtid som ikke er viktig i seg selv.

Direktøren har stundom tatt på seg rollen i norsk offentlighet som den som modererer bildet av middelalderen, særlig kirkens rolle i «den mørke tiden», i leserinnlegg i avisene.

– Vi har lett for å tenke at fortiden er irrelevant på annet vis enn som turistattraksjon og underholdning. Men å studere historien er egentlig en utrolig kilde til innsikt.  

 

Roma kunne muligens vært beskrevet som hennes andre hjem. Men i Aavitslands tilfelle er det ikke åpenbart. Det er kanskje den mindre billedskjønne hjembyen Oslo som spiller den rollen i livet hennes. 

– Men vi har et ganske fint hus i Oslo, sier Aavitsland beskjedent.

Påtatt beskjedent ville vi kanskje sagt, var det ikke for at akkurat her gir det en slags mening å beskrive den arkitekttegnede sekstitallsvillaen i hjembyen som «ganske fin».

I Norge er det flott nok til å få oppslag i avisene. 

– NTB lagde en sak om huset og oss, den ble spredt landet rundt. I en av avisene var det et stort bilde av meg under tittelen «Pent brukt fra 60-tallet», ler Aavitsland. 

– Jeg er jo også fra 60-tallet. 

I huset som ifølge direktøren inneholder «mye gamle greier», bor i dag ektemann og sønn. 

– Han har ett år igjen på videregående, og var ikke klar for å flytte til Roma. Datteren vår er voksen og har flyttet ut. 
Hun og familien møtes omtrent én gang i måneden, enten på Gianicolo eller i det ganske fine huset i den norske hovedstaden.

– Det er ikke ideelt å ha en delt familie, men dette året har jeg jobbet så mye at det egentlig er fint å ikke ha dem her som en kilde til dårlig samvittighet 

Aavitsland har som mål at instituttet skal syde av liv. 

– Jeg må jobbe mye for å sette ting i gang. Det jeg har gjort det siste året, er å kaste mange baller opp i luften, så må jeg bestemme meg for hvilke jeg skal gripe og holde fast i. 

Hun ønsker ikke at studentene som kommer til Roma i dag, skal bli de eneste i et emne, slik hun var. 

– Jeg vil at studenter og forskere skal oppleve et levende forsknings- og undervisningsmiljø. Det er en altoppslukende oppgave.

 

Det er lite tid til annet enn fag for kunsthistorikeren som beskriver seg selv som «en nerd». 

– Her er seminarer, konferanser, foredrag og boklanseringer i et hakkende kjør. Jeg kan bare få med meg en liten brøkdel av det. 

Hun tar seg likevel tid til å nyte maten, atmosfæren og skjønnheten.

– Det er en fantastisk glede å bo her, dette la grande belezza, sier Aavitsland med en referanse som for oss peker mot Paolo Sorrentinos film «Den store skjønnheten» fra 2013, men som vi innser at vår samtidsarroganse kan stå i veien for å forstå at er en referanse mye lenger tilbake i tid. 

Men Roma i dag er ikke bare vakker. Vi skal ikke gå mange kvartalene fra finkulturens palass her på Gianicolo til vi ser mennesker som har alt de eier i en handlevogn og hver kveld legger ut en enkel madrass på gata. 

– Det er mye som er galt og irriterende her også. Men jeg er privilegert og ser ikke så mye av det, bortsett fra at det er utrolig dårlig søppeltømming her.

 

Selv om hun har holdt til i Roma, på og av, siden 1980-tallet har hun fortsatt mye igjen å oppdage.

– Da jeg kom hit for et år siden var planen jeg at jeg hver helg skulle se noe jeg ikke har sett før. Det har jeg riktignok ikke klart på grunn av arbeidsmengden, men jeg syns intensjonen er god, smiler Aavitsland. 

Den selverklærte nerden og kirkekunsthistorikeren skiller ikke mellom jobb og fritid. 

– Det er så mange kirker i denne byen. Selv om jeg har sett på kirker her siden 80-tallet er det fortsatt veldig mange jeg ikke har sett. Det er også et lite olavskapell her i byen, som dere kanskje ikke vet om?

Direktøren har helt rett i antakelsen.

– I den store barokkirken San Carlo al Corso er det et lite kapell inne til venstre viet til «Olav – Rex Perpetuus Norvegia». 
Olav – Norges evige konge. 

– Det er en morsom historie bak det. Grev Wedel Jarlsberg, dere vet han med Grunnloven og alt det der, hadde en sønnesønn som het Wilhelm. Denne Wedel Jarlsberg var baron og kammerherre hos pave Leo XIII på 1890-tallet, det er det ikke så mange som vet.  
Hvis vi legger litt godvilje til, hadde baronen en tilsvarende rolle som vi opplever at Aavitsland har i dag.

– Han tok seg av skandinaver som kom til Roma, sørget for at de hadde et sted å bo og mennesker å treffe. Det var han som fikk etablert dette kapellet, sier Aavitsland, som lar det skinne gjennom at det kunsthistorisk kanskje ikke er det beste Roma har å by på. 
Det hevdes at det var Wedel Jarlsberg selv som matet den polske maleren Welonski med motiver fra norske myter og historie. 

– Det ble et veldig kitchy bilde av sankt Olav med stavkirke og det hele i bakgrunnen. Det er egentlig ganske corny. 

En tur til den katolske kirken passer direktøren utmerket.

– Jeg er katolikk og har alltid vært det, akkurat som jeg alltid har vært norsk og alltid har vært kvinne. Det er en integrert og selvfølgelig del av livet og identiteten.

Som en god katolikk går hun i kirken hver søndag.

– Katolikker har messeplikt. Som troende går jeg selvfølgelig i messe søndager, det er liksom bare noe man gjør.

Den konstante tilstedeværelsen av troen i Roma gjør at hun ser fødelandet med et nytt blikk.

– Det slår meg hvor ekstremt sekulært Norge er. Selv om mange italienere er i opposisjon til Kirken, er det ingen berøringsangst for tro. Gud kan nevnes på nyhetene som en selvfølgelig ting. Det religiøse blir respektert som en viktig dimensjon i folks liv. Det syns jeg er fint. 

 

Roma er evig, sies det. Men direktørstillingen ved det norske instituttet i byen er et åremål på fire år. 

– Jeg kan nok ta en periode til her hvis jeg ønsker det, men det har jeg ikke tatt stilling til ennå. Altså hvis universitetet også vil det, smiler Aavitsland. 

Det er vanskelig å se for seg at Aavitsland frivillig vil si fra seg jobben mytene forteller at hun som klarsynt attenåring forutså at hun en dag ville få.  

– Jeg har universitetets kuleste jobb, jeg har jo det, sier hun og lar igjen blikket falle på byen under oss. 

– Uansett håper jeg på muligheten til å fortsette å utforske Roma. Det er nemlig et stort prosjekt å bli kjent med denne byen: ci vuole una vita – det trengs et liv.
 

Av Tekst: Morten S. Smedsrud • Foto: Ola Gamst Sæther
Publisert 18. okt. 2022 13:29 - Sist endret 18. okt. 2022 13:29