Mindre katolsk enn paven

Han var en frittenkende og munter pater fra Indre Østfold. Nå er han mekler for stridende universitetsprofessorer.

SIER IFRA!: – Man må tørre å si fra. Det har jeg allerede gjort en del ganger, forteller Knut W. Ruyter, vitenskapsombudet ved UiO. Foto: Ola Sæther

Rollen min er å være litt brysom. Det må jeg være, ler Knut W. Ruyter, vitenskapsombudet ved UiO.

For tre år siden fikk den muntre og munnrappe professoren i teologi og etikk, som den første i landets historie og helt alene, den svært så spesielle rollen å være en uavhengig og upartisk instans for universitetets mer enn 4000 vitenskapelige ansatte.

Utrolig nok finnes det også slanger i det akademiske paradiset. Konfliktene florerer. Forskere anklager hverandre for tyveri og uærlighet og ber om hjelp til å løse dyptpløyende og intrikate konflikter.

Tanken er at de skal oppsøke vitenskapsombudet – så tidlig som mulig – og løse flokene før det hele eskalerer på Putinsk vis. Noen ganger tropper de først opp når konflikten har herjet i flere år.

Bare i fjor fikk «enkeltmannsforetaket» hans hundre henvendelser. Blant de mange konfliktene var anklager om plagiat, overtakelse av forsknings - prosjekter uten samtykke, forskjellsbehandling, inhabilitet, mangelfull datahåndtering og mistanke om at dataene var fabrikkert.

– Den hyppigste striden handler om medforfatterskap og manglende anerkjennelse av hverandres arbeider og hvem som skal nevnes først og sist. Uten forfatterskap har forskerne ingenting å vise til.

Jobben til Knut Ruyter dreier seg også om mer enn å luke ut feil hos akademiske slabbedasker.

– Det finnes selvsagt forskere som bevisst bryter regler for å fremme sin egen karriere på bekostning av andres, men i en institusjon som UiO har vi også kulturfeil og systemfeil. For å yte litt motstand mot dette systemet må man være litt oppesen. OPP-ESEN, gjentar han med sin karakteristiske latter.

– Man må tørre å si fra. Det har jeg allerede gjort en del ganger.

 Men hvem er nå denne mannen som løser de mange gordiske knutene i akademia?

På midten av åttitallet var han i en fire års tid katolsk fransiskanerpater i St. Hallvard-menigheten i Oslo. Allerede på hans første julaften som pater holdt han midnattsmessen i NRK radio. Aftenposten skrev muntert at pateren fikk konkurranse fra pavens egen midnattsmesse i Peterskirken. Rett etterpå sendte NRK programmet «Vi løsner på slipset». Radioinnslaget kunne ha passet Knut Ruyter. Han er mannen som stadig har løsnet på slipset.

Da han var nitten, spurte Smaalenenes Avis den unge katolikken om det var lenge siden han hadde skriftet.

 «Flere år siden. Jeg føler ikke mer for denne gamle skikken. Og da synes jeg ikke lenger det er riktig å skrifte på denne måten.»

Som pater har han møtt mange som har skriftet. Det har lært ham å bli lydhør for andres tanker.

– Er det mange som kommer og skrifter til deg i dag?

– Parallellen er ikke god. De som kommer for å skrifte, har noe å bekjenne. De vil gjøre opp for seg. Et vitenskapsombud skal ikke være en skriftestol. Men det vitenskapsombudet har til felles med skriftestolen, er det konfidensielle rommet.

Det er også en annen likhet:

– Du må kunne lytte. Det er vesentlig. Budskapet må tas på alvor. Man kan ikke stille en ferdig diagnose før man har hørt hva vedkommende har på hjertet. Er det noe som kan repareres? Da må den andre parten erkjenne at han har gjort noe galt. Det er morsomt å få dette til. Da løser man et moralsk problem på en måte som begge parter kan anerkjenne som akseptabel, men dessverre er det mange moralske stengsler hos folk.

Selv om samtalene kan være vanskelige, sitter latteren hans løst.

– Latteren min er ikke et bevisst virkemiddel, men jeg har lært at den fungerer. Selv om humor kan være vågalt noen ganger, kan humor løse opp konflikter.

Og det som er vel så viktig:

– Man må kunne se de morsomme sidene ved livet selv når det gjelder alvorlige ting. Humor skal ikke bare være knyttet til gledelige stunder. Jeg har holdt mange alvorlige prekener som var humoristisk anlagt. Det har jeg alltid fått god respons på.

Latteren har alltid vært en del av ham. Da han ble pater, skrev Aftenposten at han led av godt humør. Så berømt er åpenbart hans friske latter at han til ordinasjonen fikk et telegram fra studievennene sine i Amerika: «Kjære Knut. Ikke le under ordinasjonen». Hvorpå Ruyter svarte: «Latteren lar seg ikke stoppe. Men jeg greier sikkert å la være.»

Han fikk brakende applaus. Hele fem ganger under messen brøt det ut klappsalver fra menigheten.

Også hjemme er latteren hans beryktet.

– Kona mi sier at jeg kan være veldig sarkastisk. Det er nedsiden av humoren. Humoren kan være lunefull. Da må man jobbe med seg selv, slik at man ikke havner på den gale siden.

– Er du aldri i dårlig humør?

– Nei, jeg har aldri vært i dårlig humør, men jeg har kanskje ikke opplevd nok til å bli det. Derimot kan jeg bli både opprørt og sint, sier han – og ler igjen.

Vitenskapsombudet vokste opp på Kalbakken på Oslo Øst.

– Draaabanten (med lang a og trykk på første stavelse).

Da han var tenåring, flyttet familien til Indre Østfold. Foreldrene hans ble de første bestyrerne på Mariaholm skolesenter i Spydeberg, i regi av Oslo katolske bispedømme.

ETIKEREN: – Du lærer mer etikk ved å leve deg inn i litteraturen enn ved å studere etiske teorier og regler, poengterer etikkprofessor Knut W. Ruyter. Foto: Ola Sæther

Han var én av de tretten medelevene som kom rett inn på Askim gymnas fra Hobøl og Spydeberg ungdomsskole.

– På engelsklinjen var det hovedsakelig jenter, så der kunne jeg ikke gå. Jeg valgte derfor reallinjen.

Mer var det ikke å velge imellom den gangen.

 Under gymnastiden stilte han opp på en konkurranse på kinoteateret i Askim, med nesten 500 publikummere, om å være den beste deklamatøren. Han kom på tredjeplass.

– Det hadde jeg glemt. Men allerede den gangen likte jeg å stå frem. Jeg husker vi hadde deklamasjon på ungdomsskolen. Jeg liker å opptre.

På ungdomsskolen fremførte han et dikt fra Kykelipi av Jan Erik Vold. Læreren var ikke like begeistret som ham.

– Læreren sa at diktet var meget upassende på en skoleavslutning. Det hadde jeg veldig moro av. Jeg likte å være utfordrende. Jeg ville ikke bare lese små, romantiske dikt. Jeg ville ha dikt med punsj. Jeg likte å leke med ord og uttrykk og sparke litt histen og pisten.

Det har han fortsatt med siden den gang.

– Jeg liker å provosere og utfordre. Det har jeg gjort hele livet. Jeg har alltid hatt meningers mot.

Derimot gjorde han det ikke like godt i sport. Ifølge Smaalenenes Avis havnet ungdomsskoleeleven nesten nederst på pallen i lengdehopp.

– Jeg var aldri god i sport. Og er det heller ikke i dag. Aldri! Beklager mange ganger. I gymnastikktimene kom jeg ikke med på noe lag. Jeg fungerte best som ytre corner flagg.

Han vokste opp i en katolsk familie.

– Jeg ble spesielt preget gjennom faren min. Oppveksten ga meg en sterk, katolsk forankring.

Som langhåret og festglad nittenåring med skjorte og vest ble han intervjuet av lokalavisen om den katolske troen sin. Her måtte han rydde opp i en gjengs misforståelse: «Katolsk ungdom lever ikke som asketer. Det er bare nordmenn som tror at katolikker går til messe hver dag og ikke lever som medlemmene i statskirken.»

Da han var tjue, skrev han i Bergens Tidende et leserbrev om at han ikke var enig i kirkens syn på kvinnelige prester. «Vatikanet har behandlet denne saken så klosset og ubetenksomt at det er med på å undergrave Kirkens troverdighet og autoritet.»

Første mai var viktig for hele familien.

– Jeg vet ikke om det var første mai eller påskedag som betød mest for fattern. Begge deler var like viktig. Det var alltid lett å snakke med foreldrene mine. De var åpne for å snakke om alt, ikke minst den spennende brytningen mellom katolske og sosialistiske verdier. Moren min var mer borgerlig anlagt enn far. Ikke skriv det! Unnskyld mor! I dag kan jeg ikke huske sist jeg gikk i første mai-tog. Og jeg er ikke lenger en hyppig kirkegjenger.

– Du ble medlem av AUF som ganske ung.

– Hva du ikke vet! Forferdelig. Jeg var kasserer i Spydeberg AUF og er fortsatt medlem av Arbeiderpartiet.

Bestefaren til Knut Ruyter konverterte til katolisismen i 1911 og var en ivrig kirkegjenger. På hverdagene gikk han daglig til messe. På søndager gikk han tre ganger; både ottemessen, høymessen og sakramentsandakten.

– Bestefar ble medlem av Nasjonal Samling. Far ble tvunget inn i Unghirden. Han nektet og ble kastet ut av hjemmet da han var seksten. Siden den gang hadde han nesten ingen kontakt med faren sin.

Han måtte derfor stå tidlig på egne bein.

– Kirken ble et hjem for ham og var det eneste stedet han følte seg trygg og følte tilhørighet og omsorg. Far var en helt. Det står respekt av ham. Kanskje jeg har arvet noe av selvstendigheten og standhaftigheten hans til å si ifra og ta tøffe avgjørelser.

Først da faren hans lå for døden, fikk de en dyp prat om utkastelsen og konsekvensene av landssvikdommen til bestefaren.

– Mange familier har tabubelagte ting. Det er mye man ikke snakker om, akkurat som at overlevere ikke snakket om Auschwitz. Som ung ble jeg veldig opptatt av spørsmål om urett, faenskap og ondskap.

De to bøkene som berørte ham mest som ung, var «Morderne iblant oss» av nazijegeren Simon Wiesenthal og «Det angår også deg» av norskjødiske Herman Sachnowitz.

– Litteratur er viktig. Du lærer mer etikk ved å leve deg inn i litteraturen enn ved å studere etiske teorier og regler.

En annen bok som betød mye for ham, var «Siderhusreglene» av amerikansk-canadiske John Irving.

– Når man leser denne boken, er det vanskelig å være imot selvbestemt abort.

Tiden i Forsvaret ga ham nye tanker. Han startet på befalsskolen på Haslemoen i Våler. Under militærtjenesten vokste pasifismen sakte frem. Han hoppet av og ble i stedet sivilarbeider i Unge Norske Katolikkers Forbund. Det nye tankegodset hans ble utfordret da han var hjelpearbeider for Caritas på Filippinene. Der møtte han barn som var misbrukt av kyniske overgripere.

– Da er det ikke lett å være pasifist. Jeg kunne godt ha tatt livet av overgriperne eller bakmennene. Det hadde jeg ikke hatt skrupler med, men jeg var for feig til å gjøre det. Det viser at grunnleggende, moralske standpunkter stadig kan utfordres og endres i nye kontekster. Sånn sett er jeg ikke lenger pasifist i den rene formen. Uskyldige må, om nødvendig, kunne forsvares med vold. Noen mener at det er et svakhetstegn å skifte mening, men det er lov å skifte mening. Jeg har oppigjennom årene skiftet mening om mange moralske spørsmål.

Et eksempel er diskusjonen om aktiv dødshjelp. Ruyter var lenge motstander. Møtet med foreldrenes avslutning på livet fikk ham til å skifte mening. Faren døde av kreft. Smertene kunne ikke lindres. Ruyter uttalte i Vårt Land at «Overbehandling er et større moralsk problem enn aktiv dødshjelp».

– Det er sikkert noen som ikke liker hva jeg mener, men det spiller ingen rolle. Det er ikke viktig for meg at alle er enige i slike spørsmål. I alle moralske spørsmål er det rom for dissens.

Han har alltid vært for selvbestemt abort, selv om den katolske kirken mener at det er en alvorlig synd.

– Jeg har aldri tenkt at det kan løses på en bedre måte enn med selvbestemmelse. Jeg har heller aldri skiftet mening om prevensjon. Det er tull og tøys å forby det.

En annen diskusjon han har kastet seg inn i, er bruken av befruktede egg i forskning. Spørsmålet er når et befruktet egg er et menneske.

– Det er et fryktelig vanskelig spørsmål. Jeg vet ikke om jeg har endret syn underveis. Diskusjonen om fosterets moralske status er ekstremt komplisert.

For som han sa i Aftenposten i 2003: «Kristen moral utelukker ikke forskning på befruktede egg.» Og «Noen mener at menneskeverdet oppstår ved befruktning. Andre mener det oppstår senere i svangerskapet når fosteret blir besjelet. Bibelen kan ikke gi entydig støtte til det mest strenge alternativet.»

Et annet tema som har vakt Knut Ruyters interesse, er hvorvidt dagens medisinere har et godt nok innebygget moralsk kompass hvis verden skulle havne på skråplan. Her tenker han på Carl Clauberg, gynekologen som testet ut svært smertefulle steriliseringsmetoder på kvinnelige, jødiske fanger i Auschwitz.

Da den tyske legen ble løslatt etter ti år i sovjetisk fengsel, så han frem til å presentere steriliseringsmetoden sin og få den vitenskapelige anerkjennelsen han mente han fortjente. Han startet opp sin gynekologiske praksis, men ble gjenkjent av en av de overlevende og ble anmeldt for forbrytelser mot menneskeheten. Ruyter stiller seg spørsmålet:

– Hva er det som gjør at en person kunne gjøre dette med god samvittighet? Han hevdet til sin død at hans moralske kompass var i orden.

Ruyter har nå gjort noen «spede forsøk» på å lære opp nye studenter til å ha et så godt moralsk kompass at det ikke endrer seg under nye omstendigheter.

– Etikken kan være veldig skjør. Den er påvirkelig og kan skyves til side. Vi har i dag høy grad av moral, men det interessante er om etikken er robust under endrete forhold. Det er den ikke. Den er skjør.

Diskusjonen ble starten på en forskningsetisk reise til et arkiv i Schleswig, der straffesaken mot den tyske gynekologen oppbevares. Til sommeren skal han delta på konferansen i Auschwitz, «Medisin bak piggtråd», som er blitt et internasjonalt forum om misbruk av medisinsk kompetanse. Her skal Ruyter holde et innlegg om hvor vanskelig det er å rettsforfølge faenskapen.

– Dette handler om hvordan en stat håndterer umoral. Det var betydelig motstand mot å rettsforfølge Carl Clauberg etter krigen. Allerede som ung mann var Knut Ruyter dypt skeptisk til autoriteter, også de gode autoritetene.

– Jeg var drevet av idealisme. Jeg var kritisk til hvordan den kirkelige og politiske ledelsen forvaltet oppgaven sin og var opptatt av fattigdom og sosial rettferdighet.

Da han var diakon i en svær forstadsmenighet i USA, engasjerte han seg for «Walk for hunger». Her tok han med seg tankegodset fra det norske velferdssamfunnet med like rettigheter for alle.

– Selv lik behandling i helsevesenet var veldig kontroversielt.

Noen i menigheten kalte ham for kommunistpresten.

– Er du stolt av dette begrepet?

– Absolutt. Det er god merkevare og et fint hedersord! I Tyskland ble jeg kalt for hedningen fordi jeg stilte spørsmål ved overleverte sannheter. Det syntes jeg også var fint. Jeg har alltid vært en motstemme, satt spørsmålstegn og utfordret folk.

Etter studieoppholdet i USA ble han pater i fransiskanermenigheten i Oslo. Som kjent må patere leve i sølibat. Aftenposten lurte den gang på hva Ruyter tenkte om dette.

«Det er klart at sølibatet er vanskelig, men det er ikke vanskeligere enn å være gift», svarte han.

– Sa jeg det allerede den gangen? Haha! Svaret er at begge deler er like lett. Sølibat er ikke så vanskelig hvis man velger det frivillig. Alle livsvalg har sine sett av problemer. Men nå har jeg vært gift i mer enn tretti år. Det har ikke vært vanskelig.

Vitenskapsombudet møtte kjærligheten sin da han var pater.

– Forholdet startet som et vennskap. Over tid slo det over til – litt banalt sagt – kjærlighet. Jeg ville ikke gi avkall på dette. Det var et enkelt valg. Jeg måtte ta konsekvensen og finne på noe annet. Jeg hadde ikke blitt dårligere prest av å være gift, men det var ikke mulig. Da må man omdirigere livet.

GODT HUMØR: – Latteren min er ikke et bevisst virkemiddel, men jeg har lært at den fungerer. Selv om humor kan være vågalt noen ganger, kan humor løse opp konflikter, forteller Knut W. Ruyter. Foto: Ola Sæther

Han bestemte seg for å legge paterlivet bak seg og finne en ny vei. Første stopp var nattevakt på bensinstasjonen på Mosseveien ved Bekkelaget.

– Det var en overgangsjobb. Jeg trodde jeg hadde oversikt over alle typer mennesker gjennom paterjobben, men her datt det inn mennesker som jeg aldri hadde møtt i noe liv før. Jeg husker spesielt en fantastisk flott dame, nysminket, vakker og med pelskåpe. Det var en mann! Jeg fikk god kontakt med hen òg. Dette var livets skole som forsterket respekten og aksepten min for andre varianter enn de vante.

På slutten av åttitallet dukket flaksen opp. Stortinget skulle opprette et Senter for medisinsk etikk. Ruyter fikk stipend.

– Da startet den akademiske karusellen.

– Har du som katolikk noen ganger møtt fordommer?

– Jeg har aldri møtt fordommer. Snarere tvert om. Men det å si at man er religiøs er litt passé for tiden.

Den morsomste reaksjonen han har møtt, var da barneskolen hans skulle ha gjenforeningsfest etter 25 år.

– Da ringte en av de tidligere klassekameratene og sa: «Jeg har hørt at du er blitt ‘relli’øs’, men skjønner at du ikke kommer.» Noe han sa før han spurte om jeg ville være med, forteller han og ler igjen. Masse.

Røykte gjorde han òg. Det startet han med på ungdomsskolen.

– Alle barske gutter røykte den gangen. Det var gjerne Teddy, South State eller rullings. Da statsminister Gro Harlem Brundtland kom til NRK for å holde sin årlige nyttårstale i 1987, skrev Aftenposten at «Fransiskanerpateren vandret rundt i den brede korridoren midt i Fjernsynshuset på Marienlyst. Han skilte seg ut i sin brune ordensdrakt og bød på en Camel-sigarett. Inger Anne Ribu (red.: Programleder i Dagsrevyen) ga ham en mild og moderlig irettesettelse.»

– Jeg husker ikke akkurat dette, men i årevis røykte jeg sikkert førti om dagen.

En arbeidskveld ble han eitrende forbannet på avhengigheten.

– Jeg jobbet med en artikkel en kveld og gikk tom for røyk. Da meldte panikken seg. Jeg brukte flere timer på å finne en åpen kiosk og sa til meg selv: «Dette skal du ikke være avhengig av, gutt.» Han sluttet på dagen.

Foruten hangen etter forgangen røyk har den frafalne fransiskaneren levd et enkelt liv. Som nygifte bodde de et år i Sorgenfrigaten før de flyttet til en helt alminnelig blokkleilighet på Hovseter, vestkantens svar på barndomstraktene Kalbakken.

– Du kan ikke trekke tråden med det enkle fransiskanerlivet. Jeg liker å bo i blokk. Tenk hva du slipper av vedlikehold. Og du behøver ikke stelle hagen.

– Til tross for alle konfliktene du skal løse, sover du godt om nettene?

– Jeg sover alltid godt. Diskusjonene og tvistene påvirker nesten aldri nattesøvnen, men noen ganger våkner jeg opp med en løsning.

– Har du aldri behov for å betro deg til noen?

– Nei, det måtte være Apollon! Haha! Jeg kan sukke og le hjemme, men jeg sier ikke noe om konfliktene til kona. Jeg har lært meg å bære det jeg får i fortrolighet. Sånn sett er dette et enkeltmannsforetak. Jeg har ingen å betro meg til. Det eneste jeg kan, er å kveile meg rundt søylen på kontoret, humrer han.

Publisert 10. mai 2022 13:56 - Sist endret 10. mai 2022 13:56