Nå var ikke filosofi noe opplagt yrkesvalg for Føllesdal på femtitallet.
Filosofi var en gammel interesse fra gymnastiden, men jeg kunne ikke riktig forstå at det gikk an å ha det som profesjon, forteller han. Han hadde vært assistent for Arne Næss og skrevet en magistergradsavhandling om fenomenologi i 1956, men bestemte seg så for å ta hovedfag i matematikk. Han hadde kommet til det siste semestret, da han ble tilbudt et doktorgradsstipend i filosofi ved Harvard University. Avgjørende for Føllesdals valg var en liten bok av mannen som senere ble hans veileder, Willard Quine. Boken til denne professoren i språkfilosofi overbeviste ham om at det gikk an å «arbeide skikkelig med filosofi», og på 60-tallet ble han filosofiprofessor både ved Universitetet i Oslo og ved Stanford University, USA.
Siden har han arbeidet to måneder hvert år ved Stanford, ved siden av en mangfoldig virksomhet i Oslo, fortrinnsvis ved Filosofisk institutt på universitetet og ved Det Norske Videnskaps-Akademi, der han for tiden er preses. I dag er Føllesdal høyt respektert blant fagfilosofer internasjonalt for et arbeid som strekker seg fra Edmund Husserl og Jean-Paul Sartre til språkfilosofiske og logiske grunnlagsproblemer.
Du har uttalt at det var spørsmål knyttet til metafysikk og menneskets eksistens som førte deg inn i filosofien og at disse spørsmålene fortsatt er en drivkraft for deg.
Problemet med disse spørsmålene er å finne en måte å hanskes med dem på. Man oppdager jo at man nesten tvinges til taushet når man tenker over dem. Men gjennom fenomenologi og språkfilosofi er det mulig å nærme seg dem, selv om noe av det dypeste fortsatt blir usagt. Det blir det som driver meg hele tiden og som stadig ligger der og som jeg ikke får tak på. Arbeidet i både fenomenologi og språkfilosofi får meg til å se litt klarere hvor problemene ligger og ikke ligger. Men stadig er det sånn at disse virkelig dype problemene glipper og glipper.
Du er troende katolikk, er det der religionen overtar for filosofien?
Delvis er det vel der religionen overtar, men for meg er det et ganske nært forhold mellom filosofi og religion. Jeg ville ta sterk avstand fra en som tror fordi det er absurd: Det har vært et syn at det er nettopp absurditeten som gjør at vi må tro og ikke tenke. Men det å tro står ikke mot fornuften, det går utover fornuften. Jeg føler at vi har fornuften for å bruke den, men den vil aldri fullt ut kunne overta alt. Det virker som om folk ofte har inntrykk av at alt kan enten begrunnes fornuftig eller så er det ufornuftig. Men det er et stort, stort område av ting som verken kan gis en skikkelig utfyllende begrunnelse eller som står i strid med vår fornuft.
Det er viktig å huske på at det er bare en liten del av det vi faktisk tror på og lever for, som er rasjonelt underbygd. Det vil alltid være mange punkter hvor vi går langt utover det som kan gis underbygging rasjonelt. Mye av det er ting vi overhodet ikke er oppmerksomme på. Hvis man hadde spurt folk om deres forventninger før de kom inn i et seminarrom, ville de kanskje nevnt et foredrag eller en diskusjon, men ingen ville nok nevnt at de forventet at det skulle være et gulv innenfor døren. Det er en typisk kulturbetinget forventning som vi ikke tenker på. Det aller meste av det som er grunnlaget og «bakgrunnen» for våre handlinger og vår tenkning, er noe vi aldri har reflektert over. Vi er ikke i stand til å leve opp til ideen om å være perfekt rasjonelle slik at vi ikke skal akseptere noe som ikke er rasjonelt begrunnet. Det ligger dypt i mennesket at det har dette «isfjellet», der ni tideler ligger under overflaten. Vi har dette store, skjulte i oss som innvirker på hva vi gjør, men som ikke noen gang helt vil kunne gjennomlyses av den klare tanke, uansett hvor mye vi anstrenger oss.
Jeg ser i grunnen på filosofien som et forsøk på å gi oss en bedre forståelse av alt som ligger der i oss. Men samtidig har jeg en sterk bevissthet om at det er enorme mengder i våre liv som alltid vil ligge der og som vi ikke vil få noen endelig avklaring av, men forhåpentlig kommer litt nærmere gjennom våre refleksjoner.
Du har gitt uttrykk for at du ikke ser på filosofi som forkynnelse.
Ja, tvert imot mener jeg det er viktig for en filosof å få den man kommuniserer med til selv å begynne å tenke.
Og det kan man gjøre ved å lære dem å lytte?
I alle områder av livet lytter vi for lite. En stor del av det å lytte er å la den andres anliggender angå en og ikke med én gang si: «nå skjønner jeg» og kanskje komme med en feiltolkning. Man bør heller anstrenge seg for å tre inn i en annens perspektiv. Det ser jeg som viktig, ikke bare i filosofi, men også i livet. Den tilnærmelsesmåten til filosofi som appellerer mest til meg, er den som går via argumentasjon: Man prøver å ta utgangspunkt i hvor den andre befinner seg og arbeider derfra. Jeg har en motvilje mot retorikk, mot å bruke ord som klinger dypt og kan overbevise og rive folk med i stedet for å få dem til å tenke seg om.
Retorikk handler for en stor del om å overtale og overbevise ved argumenter. Hva er det som er så galt med det?
Det er en snevrere og en videre betydning av «retorikk». I en vid betydning dreier retorikk seg om alle muligheter for å formidle, og da vil den omfatte argumentasjon. Mange gode råd for formidlere er en del av retorikken: det at man ikke gjør ting unødig komplisert, eller at man forsøker å presentere tingene fra den andres synsvinkel, slik vi gjør med barn når vi skal få dem til å forstå noe. I en snevrere betydning handler retorikk om utelukkende å være opptatt av å få den andre til å gjøre eller tro hva man vil. Til det benytter man typiske retoriske knep, og da er det jeg blir skeptisk.
Noen filosofer vil mene at all filosofi benytter retoriske knep. Og du kommer vel ikke utenom at du også prøver å påvirke andre ved å få dem til å forstå det vektige ved dine filosofiske områder?
Ofte håper jeg at den andre skal være enig i det jeg ønsker å formidle. Som regel vil man mene at visse standpunkter er bedre enn andre. Men da blir det igjen viktig at man ikke simpelthen prøver å få den andre til å dele disse standpunktene ved å vekke emosjoner, men snarere ved å få vedkommende selv til å tenke seg fram til dem. I kommunikasjonssituasjoner er det et slags etisk imperativ at man skal behandle den andre som en person som skal gis mest mulig respekt, også intellektuelt.
I den internasjonale filosofiske forskningen har Føllesdal vært med på å sette dagsorden for problemstillinger i både fenomenologi og språkfilosofi. Det var en befruktende kontakt mellom disse fagområdene i slutten av forrige århundre ved Edmund Husserl og Gottlob Frege. Senere har man fått grupperinger med «kontintentale» og «analytiske» filosofer, som har kommunisert lite med hverandre. Fortsatt er det mange som mener at dette er to uforenlige tradisjoner. I sitt arbeid har Føllesdal sett det som en hovedoppgave å vise at de ikke er så forskjellige.
Sentralt i språkfilosofien er at våre språklige uttrykk har en betydning. Slik jeg ser på fenomenologien, er betydning også det sentrale der. Ikke bare språk, men alt vi foretar oss, har en betydning eller mening. Vi gir mening til hele vår tilværelse gjennom ikke bare det vi sier, men også det vi gjør. Fenomenologien er et systematisk studium av denne meningen, som blant annet kommer til uttrykk ved at vi alle har vårt eget perspektiv på denne virkeligheten; vi er ikke bare objekter i en virkelighet. Det er dette som gjør oss til mennesker og som er så typisk for vår menneskelige bevissthet. Jeg har satt fram en tese om at man kan se på fenomenologi som studiet av mening og at et grunnleggende begrep i fenomenologien, noema, er en generalisering av meningsbegrepet man har i språkfilosofien. Det betyr ikke at det er den språklige mening som er den opprinnelige og primære, at vi kommer fram til mening i våre liv ved å starte med språk. Tvert imot er det den grunnleggende mening, dette noemaet, som er det som vi forsøker å formidle ved hjelp av språket. Det å være menneske, det å handle, det å persipere, alt vi foretar oss, har i seg en mening, en slags strukturering av virkeligheten. Det er det Husserl legger i mening, og den har vi der fra barnsben av. Språklig mening er altså en del av noe langt mer generelt.
Så du er kritisk til filosofer som hevder at mening er et produkt av språk?
Det har vært en sterk tendens i filosofien til å tenke at mening kommer fra språk, men det er motsatt. Det er ikke min, men Husserls idé, som jeg deler. Min egen lærer, Quine, hadde faktisk et annet syn på mening, slik at hele dette husserlske perspektivet var ganske fjernt fra hans eget til å begynne med. Og det er derfor folk på denne tiden, i 60-årene, tenkte på fenomenologi og analytisk språkfilosofi som to poler som ikke kunne forenes.
Om det er teoretiske spørsmål knyttet til mening som først og fremst opptar Føllesdal, er han også engasjert i et område der etterspørselen etter filosofer stadig har vokst de senere årene, nemlig etikk. I vel fem år har han ledet Norges forskningsråds etikkprogram, som blant annet skal bidra til at forskere, beslutningstakere og enkeltindivider blir bedre i stand til å se moralske konsekvenser av beslutninger og handlinger.
Hvordan kan filosofien bidra til at vi utvikler en moralsk beredskap?
Det første må være ikke stadig å anstrenge seg for å gjøre det man gjør. Til og med i etisk debatt blant fagfolk har jeg sett at man har tenkt at «dette må være i orden, for det gjør man i Frankrike». Det er ingen form for begrunnelse; hvordan har man da eventuelt begrunnet det i Frankrike? Det neste må jo være å finne en måte å reflektere over etikken på. Opp gjennom historien er det framkommet mye relevant refleksjon, for eksempel over hva konsekvensene er, hva alternativene er, og hvordan dette oppleves av dem som berøres. Grunnleggende for all etikk er denne evnen til å sette seg inn i andres perspektiver. Det må tas hensyn til samtlige berørtes perspektiver.
Samtidig har du gitt uttrykk for at sosialantropologer ikke bør bli så kulturrelativistiske at de godtar alt, for eksempel kvinnelig omskjæring.
Også når man diskuterer kvinnelig omskjæring, må man kunne leve seg inn i hele konteksten som dette er en del av. Det er forutsetningen for at man skal komme noen vei i en samtale. Men det at man ser disse forskjellige perspektivene, gjør ikke at alle er like bra. I en slik situasjon har som regel den som utfører handlingen, ikke tatt hensyn til visse involvertes perspektiv. Når det gjelder kvinnelig omskjæring, er jeg temmelig sikker på at perspektivet til kvinnene som dette går utover, ikke er blitt tatt tilstrekkelig hensyn til. Andre perspektiver, kanskje fra religion, har dominert, og de kan være helt alvorlig ment. Om man kan være helt uenig i hva andre personer gjør, må man ikke betrakte dem som folk som bevisst ønsker andre vondt. Så langt det er mulig, skal man forsøke å se på den andre med maksimal sympati.
Men man skal også kunne påvirke den andre til å endre standpunkt?
Nettopp i denne formidlingen mellom perspektiver oppstår det en art objektivitet, hvor vi kan bli enige om at vi ikke hadde tatt nok hensyn til visse ting. Det vil kunne hjelpe til at folk forandrer sine handlinger. Jeg tror faktisk at en svært effektiv måte å få det til på, er at man skaper en innlevelse i den andre. I etikkundervisning i skolen er dette kanskje det aller beste man kan gjøre: å få barn til å leve seg inn i andres perspektiv gjennom praktiske øvelser og eksperimenter. Mobbing for eksempel, er i stor grad uttrykk for at man ikke har satt seg inn i et annet menneskes perspektiv.
Det sies at det er umulig å få deg til å kritisere andre.
Det er nok riktig at jeg ikke liker å kritisere folk, særlig ikke når de ikke er til stede. Det er nok ikke bare det at jeg ikke liker konfrontasjon. Når man føler at noe er for opprørende, kan det være nødvendig med en konfrontasjon. Men før kritikken kommer, må jeg i hvert fall prøve å se hvordan dette oppleves fra en annens perspektiv.
Du fikk ikke lyst til å kritisere dem som var kritiske til at du fikk årets forskningspris ved universitetet?
Jeg fikk jo lyst til å snakke med Asbjørn Aarnes, jeg kjenner ham jo. Men jeg har vært vant til at han kommer ut på den måten. Flere ting jeg gjør, har vel irritert ham: at jeg er sympatisk innstilt til analytisk filosofi, er opptatt av internasjonalisering, og kanskje at jeg arbeider for reformer på universitetet. Blant annet legger jeg vekt på å ha et ganske bredt studium, der man går både i bredden og dybden, fra grunnfag og oppover til forskerstudiet. I filosofi er det spesielt viktig, for der griper alt inn i hverandre: etikk og den mer teoretiske delen henger nøye sammen. Man kan ikke bare drive med et avgrenset område av filosofien. Det har konsekvenser for kvaliteten på det man gjør, og for ens åpenhet. Man avviser mye lettere det man ikke kjenner. Et engelsk ordspråk passer her: «What one is not up on, one is down on».
Hva skal du bruke forskningsprisens penger (500 000 kroner hvert år i tre år) til?
Jeg har savnet ro til å sitte og skrive. En del av pengene vil gå til å ha en god vikar som kan overta både undervisning og veiledning, slik at jeg isolerer meg og klarer å skrive. Men i tillegg vil jeg gjerne at dette skal komme miljøet til gode, og vil nok bruke noen av midlene til å invitere framtredende gjester som arbeider med de temaene jeg arbeider med og som kan bli en tid, slik at vi kan ha et seminar sammen. For meg er det verdifullt med ulike perspektiver fra folk som arbeider med de samme områdene. Og det kan være stimulerende for stipendiater og hovedfagsstudenter å ha seminarer med diskusjon.
Der man ikke forkynner?
Det er riktig, det. Det virker kanskje rart å være imot forkynnelse og samtidig ha et religiøst engasjement. Man tenker seg liksom at religion og forkynnelse må være uatskillelig. Men sånn er det ikke.